Verdidebatt

Biskopenes narrespill og Nordhaugs tomme ord

Halvor Nordhaugs uttalelse i Kirkerådets møte i januar om at ‘vi har bundet hverandre til denne masten’, viste seg å være tomme ord.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Visepreses Halvor Nordhaug forsøker å bagatellisere forskjellene mellom Bispemøtets forslag om to vigselsliturgier høsten 2015 og det som faktisk ble vedtatt i Kirkemøtet 2016 (som i innlegget «Ingen retrett fra biskopene», Vårt Land 30. april).

Faktum er at det foreligger en svært stor forskjell mellom det opprinnelige bispeframlegget og det som ble vedtatt. Hvorfor har ikke media avslørt dekkoperasjonene for å tåkelegge dette?

Rett nok la biskopene inn en setning om at Kirkemøtets vedtak burde følge «langs disse linjer». Problemet er at det ble gjort et vedtak som forvaltningsmessig vil bli etter ganske andre linjer. Visepreses sa under Kirke­rådets møte 28. januar, ifølge Vårt Land: «Jeg taler på vegne av hele kollegiet. Vi har bundet hverandre til denne masten. Det røyner hardt for flere».

Tomme ord. Det viste seg å være tomme ord. Under Kirkemøtet i april nyttet visepreses høvet til å skryte av at biskopene og Åpen folkekirke hadde nådd til samme konklusjon.
Premissene for Bispemøtets forslag i høst var uholdbare. Innføring av nye liturgier for like­kjønnede «ekteskap» splitter kirken dypt. Den praktiske ordningen som de foreslo, var like­vel et krystallklart skille mellom dagens liturgi for ulikekjønnede­ og en ny for likekjønnede. Da ville­ ulikekjønnede par alltid og konsekvent vies etter en liturgi som kan bruke ord fra Skriften om ekteskapet. At den nye og kjønnslikegyldige liturgien for inngåelse av ekteskap vil være avskåret fra å hente fram Bibelens tale om ekteskapet, er i seg selv et betydelig paradoks.

Utenom storbyene ville vi med høstens forslag over år likevel trolig bare ha fått noen få vigsler for likekjønnede. Jeg sier ikke at et slikt vedtak ikke ville være dramatisk for ei kristen kirke med tanke på forvirring om hennes lære, men de praktiske vigselsutfordringene med overkjøring av lokalmenighetene ville trolig være relativt få.

Dramatisk. Den dramatiske endringen som nesten 20 (ifølge­ Vårt Land) såkalt konservative i Kirkemøtet gikk med på uten å blunke, gjør at vanlige hetero­file par nå blir overgitt til den lokale­ prests valg av liturgi. Dette­ er ganske utvetydig etter paragraf sju i tjenesteordningen for ­menighetsprester. Åpen folkekirke bør naturligvis feire dette, for da er basis lagt for en brei utfoldelse av en kjønnslikegyldig liturgi og lære for ekteskap i kirken.

Prester av klassisk tro og overbevisning er inntil videre «sikret» retten til å bruke den gamle liturgien og bare vie heterofile par. Men heterofile par som vil inngå ekteskap, er på ingen måte garantert å få en ­bibelsk liturgi­ om ekteskapet for sin ­vielse. Tvert om må vi regne med at dette­ blir brukt for alt det er verd for å få breiest mulig nedslag for den nye liturgien og den nye læren.

Gapestokken. I tillegg kan vi bare forestille oss den gapestokken som noen prester av klassisk tro vil utsettes for i lokalpressen,­ dersom de holder fast ved den gamle liturgien i møte med enkelte­ bevisste pars forventing om å vies etter ny liturgi.

Dette er en dramatisk og svært underkommunisert endring, ­påført oss av et samlet bispekorps og de som aktiv støttet det såkalte kompromisset for enhet i kirkemøtet. Det bør de ansvarlige
erkjenne og ta offentlig ansvar for i stedet for å bagatellisere det.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt