Verdidebatt

Å profittere på sigøynere

Mangelen på realisme i møte med romfolk har skadet både samfunnet og tiggerne. De frivillige organisasjonene må ta mye av skylden.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

De frivillige organisasjonene og den ytre venstresides naivisme. Idealisters tankeløse aktivisme. Ytre høyres unyanserte fordømmelse. Sammen bidrar dette til en saus, der romanifolkets tilstedeværelse reduseres til nyhetsklipp og karikaturer. Romfolk representerer en klassisk test på kollektiv menneskelighet; hvordan takler vi møtet med den uhyggelige fremmede? Som i enhver gruppedynamikk handler det om ledelse. Vi har ingen bruk for ytre høyre eller venstre i dette. Eller radikale aktivister. Vi behøver moderate aktører som har respekt for alle parter. De finnes, men er usynlige.

For det er viktig at vi ikke straffer nød, at vi ikke fordømmer fattigdom. Like viktig er det at vi ikke reagerer med feig jus, altså å sende dem ut av landet og forby handlingene deres (å forby tigging er dog en helt annen diskusjon). Men det er like viktig at vi ikke belønner eller bortforklarer. Å benekte at dette er menneskehandel er en særlig farlig form for naivisme. For holdningen har tusket til seg merkelappen «human». Og således tåkelagt debatten. Slik hemmer dialog.

De fleste med meninger om dette har aldri vært i Romania, aldri pratet med en tigger, og minimal innsikt. Aldri sett rumenske togstasjoner med lemlestede barne-tiggere og en menneskelig fornedrelse vi forbinder med andre kontinenter. Jeg besøkte Romania for første gang i 1991. Var heldig og fikk lære om samfunnsforhold av hjelpearbeidere i den Transilvanske fjellbyenBăile Tușnad i nærheten avBrașov. De jobbet med de aller mest vanskelig stilte både på bygda og i hovedstaden. På barnehjem, på gata og i kloakken.

Organisasjonen Folk er folk var en aktivist-gruppe med provokasjon som formål. Radikal, men uskyldig. Sommeren 2012 kuppet de agurktiden ved å samle så mange tilreisende som mulig i Sofienberg-parken. For å skape reaksjon. 20 år etter mitt første Romania-opphold skammet jeg meg over hatet mine landsmenn viste de tilreisende. Men fremprovosering var ennå mer vemmelig enn det grumsete hatet. Særdeles uverdig, og en hån mot både det norske publikums usikkerhet og tiggernes integritet.

Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen og Røde Kors opererer på et like destruktivt nivå, om enn mindre aktivistisk. Gjennom stadige ufruktbare akuttiltak og en virkelighetsfjern nedvurdering av romfolks adferd har bidratt vesentlig til situasjonen vi har idag; resignasjon i møte med problemer vi kunne gjort noe med. For de frivillige organisasjonene er tilreisende tiggerne attpåtil en kilde til inntjening. Atter et tilskudd til deres arsenal av «verdige» formål». Disse organisasjonene utfører tidvis samfunnsnytte, men i møtet med tiggere og romfolk kan man konkludere med det motsatte.

Organisert tigging. Hvem er det du egentlig hjelper om du legger penger i koppen? Tror noen fortsatt at tilreisende tiggere kommer ut av fattigdom ved at vi legger penger i koppen hennes? Selvsagt ikke. Tiggingen er organisert, men det snakkes det sjelden om, fordi det er for følsomt. Og det store paradokset her er at denne formen for misforstått snillhet skader tigerne mest av alt. Det opprettholder en uverdig praksis som svært ofte er tett knyttet til kriminell virksomhet. Og det er i stor grad de nevnte frivillige organisasjonene som har skapt det kunstige bildet av godlynte og ikke-organiserte tilreisende. En skadelig og utopisk visjon av en tiggerverden der bakmenn og kriminalitet ikke eksisterer.

Et av de mest uredelige eksemplene stammer fra Kirkens Bymisjon, og deres famøse «undersøkelse» om rumenere fra 2007. Gjennom denne maktet Bymisjonen å fore den mest naive delen av opinionen med useriøse fakta forkledd som «forskning» («Rett i koppen», Hildegunn Brattvåg). Kort fortalt så lønnet de en sosiolog som spurte 40 rumenske tiggere om de hadde slemme bakmenn. Neida, det hadde de ikke. Dette holdt lenge for Kirkens Bymisjon, som spredte «funnet» til samfunnet, gjennom velvillige medier uten evne eller vilje til å undersøke bakgrunnen for tallene.

Også andre benytter samme logikk: Det finnes ingen bakmenn fordi vi ikke ser dem. Fordi tiggerne selv ikke oppgir navn og adresse på dem. Tendensiøse forskere er ofte tåkeleggingens mest effektive premissleverandører. Idealisme forkledd som vitenskap er ingen ny oppfinnelse, men den lukter like vondt hver eneste gang. Og når det ødelegger en debatt som handler om mennesker i nød og en usikker befolkning blir det direkte ufint.

Romfolk i Norge er ikke i noen unik situasjon. Tilsvarende har foregått på kontinentet i årevis, og vi må innse at vi er en del av Europa. Vår umodne og simple respons på problematikken har gitt seg to utslag: Den fremmedfiendtlige og den naivt romantiserende. Den ene vil deportere, den andre bortforklare. Begge bidrar til å ødelegge en debatt vi trenger. Det første skrittet mot en mer moden tilnærming går gjennom erkjennelse. Av at vi har med en grunnleggende annerledes kultur å gjøre. En gruppe tilreisende fattige organisert på en slik måte at det skal være maksimalt vanskelig for oss som samfunn å forholde oss til dem. Små mobile grupper med tilsynelatende uoversiktlig adferd og ærend.

Det andre skrittet må være et åpent ordskifte. Der moralsk fordømmelse ikke hører hjemme. Der rasismeanklager må vike plass for intellektuell redelighet. Der det er lov å si at mange av romanifolket stjeler uhemmet, samtidig som man ønsker å bidra til at de får et bedre liv. Et slikt ordskifte vil tiltrekke snarere enn å frastøte. Da vil ekstreme aktivister og aktører samt ytterliggående politikere på venstre- og høyresiden raskt miste sin tiltrekningskraft. Med et moderat, opplyst og respektfullt ordskifte vil de ekstreme røstene drukne i fornuft.

For heldigvis: All sunn fornuft tilsier at fattige tiggere ønsker å gjøre noe mer fornuftig enn å nedverdige seg hver eneste dag. Og det gir seg selv at det ikke er umulig å hjelpe selv omreisende, eller det vi tidligere kalte sigøynere. Men vi kan ikke nekte noen å kritisere adferden, særlig ikke den som er pågående og frekk. Det vil på sikt føre til vemmelige tilstander, der vi på grunn av en misforstått naivitet tillater enhver uhøflig oppførsel fordi det er synd på dem. Det skader alle parter, og aller mest romfolk selv.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt