Avdød tiggerdebatt

Det er fullt mulig å hjelpe en tigger. Men da må vi først gi det et forsøk. Idag håndterer vi utfordringen nærmest utelukkende gjennom akutt-tilbud og polarisert debatt uten visjoner. De underliggende problemstillingene forblir uberørt.

Ytterliggående krefter på høyre og venstre fløy har forhindret dialog om konstruktive tiltak for tiggerne. I motsetning til hva man forledes til å tro, er det fullt mulig å gjøre noe for å bedre tiggernes livssituasjon. Selv om det kan fremstå slik, er vi ikke hensatt til passivt å observere nøden som utspiller seg. Det er viktig å bidra til tiggernes velferd, romfolkets rettigheter og omreisende fattiges muligheter for meningsfullt arbeid. Derfor er det en dårlig idé å møte utfordringen ved å stimulere til mer av det som ikke fungerer.

Ytterliggående standpunkter fra politikken og frivillige organisasjoner hemmer fri debatt, tiltak og prosjekter, og fremdyrker fiendtlige holdninger. Kombinasjonen av fremmedfrykt, naivisme og aktivisme har bidratt til et ordskifte der tiggernes tilstedeværelse reduseres til nyhetsklipp og karikaturer. Konsekvensen er at debatten har stilnet. Tiggerne er fortsatt tilstede, det er kun ordskiftet som har forsvunnet.

Tiden er overmoden for et åpent ordskifte om et av Europas mest åpenbare sosiale problemer. I den debatten bør vi legge fra oss våre private ideologier. Romfolk-debatt er et etisk minefelt, der aktører ikke tør å stille. Jeg har selv opplevd en rekke avlyste TV- og radiodebatter om dette fordi motparten trekker seg eller ikke tør stille. Dette gjelder både Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen og politikere fra flere partier.

Gjennom overnattingssteder og matutdelinger skaper vi nye insentiver for å fortsette å tigge, og tiltrekker oss dermed flere tiggere. Nordmenn er rause, og ønsker etter alt å dømme å hjelpe den som sitter i gata med koppen foran seg. Kan det hende at denne sympatien er misforstått, og at givergleden er ødeleggende? Det tiggerne mangler, er neppe én tjuekroning til i koppen, men nye muligheter til å utfolde seg og tjene sine egne penger, på hederlig og verdig vis.

Vi spør ofte hva tiggeren tjener i løpet av en dag. For å forstå dynamikken omkring vår sosialpolitikk må vi vinkle spørsmålet annerledes. Hvor mye tjener vi på tiggerne? Og hvem tjener på tiggerne? Kirkens Bymisjon har sammen med Frelsesarmeen og Røde Kors argumentert for en bestemt oppfatning om profesjonell tigging. Også andre benytter samme logikk: Det finnes ingen bakmenn fordi vi ikke ser dem. Fordi tiggerne selv ikke oppgir dem. Tendensiøse forskere blir premissleverandører til påstandene, som til tider kan minne om idealisme forkledd som vitenskap. I verste fall hindrer det viktige debatter om mennesker i nød og fattigdom.

Det kan vel ikke være slik at noen ønsker å opprettholde nøden som den er, at organisasjonene ønsker å bevare tiggerne i deres nåværende form? Vi må anta at det ikke forholder seg sånn. Likevel representerer profesjonelle tiggere en ny kilde til inntjening og omdømmebygging for de frivillige organisasjonene. De gir en mulighet for å markere seg gjennom ord som menneskeverd, verdighet, varme ograushet; begreper som alltid tar seg godt ut, og som bidrar til å styrke identitet og merkevare.

Omsorgsaktører har god bruk for stadig nye fanesaker som kan gjøre dem synlige og aktuelle, derfor er profesjonelle tiggere en effektiv symbolsak. Gjennom tiggerne kan organisasjonene vise at de bryr seg om internasjonale eller kontinentale spørsmål, samtidig som de kan demonstrere raushet. Selv om omdømmebygging er nyttig, er direkte tilskudd av mer umiddelbar verdi. Når staten setter av midler til prosjekter til romfolk, står Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen og Røde Kors først i køen.

Vi vet noe om hva som ikke fungerer. Kommunale handlingsplaner med diffus og frivillig «voksenopplæring», «veiledningstjeneste» eller «kompetanseutvikling». Eller de frivillige organisasjonenes tilbud om overnatting eller mat. Felles for tiltakene er at de mangler målsetting om å finne varige løsninger. De er kortsiktige, og fremstår mer som nyttig for frivillige organisasjoner, etater og direktorater enn for tiggerne selv.

Norske politikere gjentar stadig at Norge bidrar økonomisk i Romania gjennom EØS-samarbeidet. Det stemmer ikke. En rapport fra 2012 (Mogen, Nordic Consulting Group) viste at av 730 millioner som ble gitt til Romania mellom 2004 og 2009, kunne man spore 1,1 millioner til arbeid med romfolk, noe rapporten omtalte som «overraskende og skuffende». En rekke planlagte prosjekter ble aldri noe av.

Skal vi møte utfordringen konstruktivt, må vi først undersøke hva tiggingen tilbyr. Inntektene varierer kraftig mellom områder og årstider. La oss sette et forsiktig gjennomsnitt på 200 kroner daglig. Det gir en inntekt gjennom sommerhalvåret fra mai til oktober på 36 000 skattefrie kroner. Anslaget kan høres lavt ut i et norsk perspektiv, men det er mer relevant å sette det i et rumensk: Årlig minstelønn i Romania var i juli 2015 på 26 000 kroner før skatt, mens årlig gjennomsnittslønn etter skatt i desember 2014 var på 46 000 kroner. En halvt års skattefri inntekt på 36 000 kroner tilsvarer altså en anstendig rumensk årslønn. Det å tigge i Norge kan altså for en fattig rumener være lukrativt.

Summen forteller flere historier. Det viser for det første en velvilje hos det norske folk. Vi kan bare spekulere på hva som tilfaller tiggeren eller hans/hennes familie, og hva som tilfaller en pengeutlåner, familieoverhodet eller organiserte kriminelle. Det forteller også om en tapt anledning til å hjelpe. Selv de som gir penger, er nok enige i at tigging ikke er verdig, og at andre former for lønnet arbeid ville være bedre for integrering, utvikling, stigmatisering og likeverd. Altså må vi tilby noe som er bedre.

Gjennom kreative arbeidstiltak og opplæringsprosjekter har vi mulighet til bidra i det store bildet, til den europeiske utfordringen med fattigdom. Sosiale entreprenørskap som er skreddersydd for å sysselsette fattige og tiggere ville være en start – innovative arbeidsprosjekter som fyller hverdagen med innhold og en viss samfunnsmessig produksjon. Derfor bør vi opprette tiltak som tilbyr konkrete arbeidsmuligheter, i form av sesongarbeid og lavterskel sysselsetting. Det ville utgjøre en bedre investering enn overnattingstilbud og matutdeling. Det ville også skape reelle muligheter for dem som virkelig er interessert i å jobbe. Myndighetene bør stimulere ryddige organisasjoner som ønsker å tilrettelegge for denne typen arbeids- innvandring.

Dernest bør vi satse tungt inn mot prosjekter i Romania, Bulgaria og andre land med rom-befolkning. Det er gjentatt til det banale, men like fullt ikke en realitet. Lokale investeringer bør øremerkes utdanning, arbeidstrening og innovative sosiale prosjekter, med høy grad av kontroll over pengeforvaltning. Vi kan ikke uten videre stole på at mottakerne benytter midlene korrekt, uavhengig av om det er lokale aktører eller norske frivillige organisasjoner.

Dagens innsats bærer preg av liten målretting, lite kunnskap og lav evne til å tenke progressivt – akutt-tiltak og tilfeldige prosjekter drevet av frivillige virksomheter med lav evne til innovasjon. Et vellykket arbeid med romfolk vil både kunne knuse myter og hjelpe en av Europas mest diskriminerte grupper. I dag er det fordommene som dominerer politikk og ordskifte, hva angår så vel adferd som organisering. For å nevne ett: Over 80 prosent av Europas nesten 12 millioner store rom-befolkning er stedfaste.

En annen fordom, som er svært skadelig, er at man ikke kan diskutere tiggerne som et problem. Tvert imot: tiggerne bør løftes tilbake til det offentlige rom, og vi må innta en helt annen toleranse for skepsis og kritisk blikk. Naivitet er nøyaktig like skadelig for tiggerne som hets, men nøkterne og oppriktige betraktninger må tillates uten fordømmelse.