Trond Bollerud

8

Åndelige overgrep i hverdagen

Vi sjokkeres av åndelige overgrep som sterke ledere i karismatiske sammenhenger står for. Men fra tid til annen skjer det jeg vil kalle hverdagsovergrep i langt mindre målestokk.

Publisert: 2. mai 2016

I den senere tid er vi blitt pressentert for overgrep av åndelig art i kristne miljøer, spesielt i de pinsekarismatiske. Selv om det gjør vondt, er det godt at slike forhold blir avdekket. Det er nødvendig for at overgriperne skal bli konfrontert med det de har gjort og få muligheten til å erkjenne sin synd og i beste fall be ofrene om tilgivelse. Og ikke minst er det viktig at ofrene får anledning til å reise seg etter altfor mange års lidelse i tanker og følelser.

Jeg våger nå å målbære tanker jeg selv har hatt i mange år. Tanker som jeg har holdt for meg selv, mest for å slippe å høre at jeg bærer på bitterhet, eventuelt har en opprørsk ånd og holdning. For en slik avvisning vet jeg det er lett å ty til så altfor ofte. Jeg våger den påstanden at åndelige overgrep alltid har forekommet i alle miljøer om enn ikke i så sterk grad som de vi nå har fått avdekket, men som likevel har slått vonde sår. I de fleste tilfellene ble disse overgrepene kanskje til og med begått i beste hensikt uten at overgriperen forstod eller innså en forkjært forkynnelse eller veiledning. Målgruppen skulle vernes mot denne verdens fristelser og farer og bevares i troen.

Allerede i søndagskolen møtte jeg en svak form for overgrep. Jesus var glad i alle snille, men ble bedrøvet hver gang vi gjorde noe galt. Ikke minst sangene poengterte dette. "Vær forsiktig lille øye hva du ser, øre hva du hører, munn hva du sier, osv. For: Vår Fder over der, han ser ned på jorden her! M.a.o. Vær forsiktig, for Gud følger med og er klar til å knipe deg i rette øyeblikk og straffe deg. I kontrast sang vi også: Jesu kjærlighet er så underbar! Hvordan de andre i søndagskolen opplevde denne dobbeltheten, vet jeg ikke. Jeg vet bare hva det gjorde med meg.

Et ennet barndomsminne stod en i min aller nærmeste familie for. Jeg ble bedt med på bygdekino for å se den aller første filmen om Pippi Langstrømpe. Da jeg spurte om lov, så vedkommende alvorstynget på meg og sa: Hva tror du Jesus tenker om deg når du vil gå på kino? Det gjorde vondt, for vår Fader over der hadde sett ned på jorden her og avslørt min synd, og hva ble konsekvensene? Jeg gjentar, alt dette skjedde sikkert i aller beste mening, men hva gjorde det med meg, hva slags gudsbilde skapte det i meg, hvordan virket det på min barnetro? Uten tvil: Gud var lunefull. Jeg kunne ikke helt og fullt stole på ham. I det ene øyeblikk var han den kjærlige far, i det andre en hevngjerrig despot som kastet alle slemme i helvete.

Selv om jeg senere fortrengte dette gudsbildet, dukket det likevel opp i ulike sammenhenger. Som godt voksen satt jeg i en kinosal og gledet meg til en av de kjente storfilmene. Da slo tanken ned i meg: Sett at Jesus kommer igjen nå, hva vil han da si når han finner deg her? Umodent, tåpelig, dumt, var jeg virkelig ikke ferdig med dette? Jo, men like fullt resultatet av en forkjært forkynnelse både i barndommen og gjennom forvirrede ungdomsår. Utenfor eller innenfor, hvor vil du stå en gang? Åndelige overgrep?

Åndelige overgrep i det små, nesten skjulte og i god tro og hensikt skjer fremdeles. Under de såkalte fellesmøtene for en del år siden, ville møtelederen, pastoren i en frimenighet, at i møtets begynnelse skulle en fra de forskjellige menighetene avlegge et vitnespyrd. Fra vår menighet ble jeg utpekt. Ung som jeg var den gangen, følte jeg nok litt uro ved å stå foran en så stor forsamling. Hadde jeg på forhånd visst hva som ventet meg, hadde jeg aldri svart ja på oppfordringen. For da jeg hadde avlagt mitt vitnespyrd, kommenterte denne pastoren det jeg hadde sagt på en slik måte at min tro og mitt gudsforhold ikke var særlig mye verd i forhold til hans. Strengt tatt burde jeg forlatt møtet. Heldigvis satt vårt daværende prestepar i forsamlingen. De reagerte og var ganske enkelt redd for hvordan dette virket på meg. De oppsøkte meg for å snakke ut om det som hadde hendt. Men jeg avgjorde for meg selv at jeg aldri mer ville avlegge vitnespyrd i en slik sammenheng. Dette ligger førti årtilbake i tid, først nå antyder jeg det som skjedde.

Inntil for et par år siden har jeg avslått å si noe i felleskristelige samlinger. Men etter anmodning fra vår sogneprest fant jeg at det kanskje var på tide å bryte mitt selvvalgte løfte. Under en olsokgudstjeneste der alle menighetene var med, skulle jeg si litt om Olavstradisjonen og kristningen  av landet vårt. Og jeg fikk det for meg at hvis det skjedde noe  likhet med det jeg tidligere hadde erfart, skulle jeg ha frimodighet til å gi et gjensvar. Selvsagt kom det jeg fryktet, men først etter gudstjenesten. Pastoren i en frimenighet sa i forbifarten at han hadde tenkt å ta ordet etter meg for å si noe om Jesus, men hadde latt det være. Klar melding: Etter hans oppfatning hadde jeg ikke sagt nok om Jesus!

For kort tid siden avla en venn et vitnespyrd i sin menighet, men ble avbrudt av pastoren. Da min venn spurte om grunnen til avbrytelsen, fikk han til svar at pastoren handlet etter befaling fra den Hellige Ånd! For meg er også dette et eksempel på at åndelige overgrep skjer stadig også i det små og hverdagslige. Overgriperen forstår det ikke og har ikke ment det sånn gjerne for meg, men ubetenksomhet kan også ha karakter av overgrep.

Enkelte ganger har jeg lyst til å synge for biskoper, prester, pastorer, forstandere, eldstebrødre når de blir for bastante: Vær forsiktig kjære deg med hva du sier, for vår Faderover der, han ser ned på jorden her, og han ser også deg!

Kommentar #1

Kersti Zweidorff

2 innlegg  2314 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Trond Bollerud. Gå til den siterte teksten.
Enkelte ganger har jeg lyst til å synge for biskoper, prester, pastorer, forstandere, eldstebrødre når de blir for bastante: Vær forsiktig kjære deg med hva du sier, for vår Faderover der, han ser ned på jorden her, og han ser også deg!

Dette kan nok stå som overskrift for svært mange. Og denne "barnesangen"!  "For vår Fader over Der....."...... Barnet burde ha en voksen referanseramme for å synge den...

Man blir presentert for et feil gudebilde - og forståelse. Prisen å betale er muligens at man bruker år av sitt voksne liv for å finne ut av flokene. Mange tapte øyeblikk med andre ord. Og selv om det var gjort i beste mening, det vil jeg tro er rett så er likefullt  disse velmenende voksne ansvarlig for nettopp de tapte øyeblikkene. Og mye sårhet og sorg. Og frremdeles er det barnet som betaler for den voksnes misforståtte godhet.

Takk for et fint innlegg!

Kommentar #2

Hans Eskil Vigdel

22 innlegg  40 kommentarer

Takk

Publisert over 5 år siden

Takk for at du deler dine erfaringer. Det bidrar til #fullåpenhet

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere