Reformist i tradisjonelle klær

«Jeg er ikke myndig. Jeg er muslim». Med disse bitende ordene beskrev ­sosiologen og samfunnsdebattanten Kjetil Rolness i Morgenbladet det han mente var under­teksten i Usman Ranas bok ferske bok Norsk islam, som har undertittelen Hvordan elske Norge og Koranen samtidig.

Boken handler om hvordan Rana mener at muslimer i Norge­ bør forholde seg til det norske samfunnet. Man bør beholde en sosialkonservativ religiøs identitet, mener Rana, men samtidig­ støtte opp om den liberale og ­sekulære rettsstaten.

På mange måter er det en historisk bok. Det har vært skrevet mye i Norge om islam og muslimer, både av muslimer selv og av ikke-muslimer. Men såvidt jeg vet er dette første gang en norsk muslim prøver å skrive teologisk om hva det vil si å være i muslim i Norge, i en bredt tilgjengelig bok som skal nå ut til allmenmarkedet.

Misliker. I utgangspunktet skulle man kanskje trodd at dette ville blitt tatt imot med åpne armer. Tross alt: Vi lever i en verden der muslimer og ikke-muslimer ofte ser på hverandre med gjensidig skepsis, der minoriteter kan oppleve forfølgelse i mange deler av verden, og der en del muslimer er usikre på hvordan de skal forholde seg til den liberale rettsstaten. Det finnes nok verre ting å ta seg til enn å støtte opp om en sekulær stat der alle skal ha like rettigheter.

Likevel er det flere som har vært skeptiske til prosjektet hans. Noen, som Geir Ramnefjell i Dagbladet, ser ut til å mislike selve det faktumet at Rana målbærer konservative oppfatninger når det gjelder seksualitet, hijab, med mer.

Hedersord. Men for andre har problemet snarere dreid seg om selve fundamentet Rana står på. Han mener ikke at vi trenger noen «reform» av tradisjonell islam. For Rana er «tradisjonell islam» et hedersord.

Man kan være en tradisjonell muslim, og likevel støtte en liberal og sekulær stat, mener han. Han står fast på at Koranen er Guds direkte ord, og at profeten Muhammed var ufeilbarlig.
Og når Rana skal orientere seg teologisk om hva det vil si å være muslim i Vesten, går han ikke selv i aktiv dialog med Koranen eller den islamske tradisjonen. Han søker seg heller til etablerte teologiske autoriteter i USA og England.

Det var blant annet dette Kjetil Rolness reagerte på: Er det ikke et ideal å tenke selv? Skal religiøse muslimer bare akseptere ukritisk det de teologiske autoritetene mener?
For enkel. Men problemet med en del av denne kritikken, er at kritikerne litt for ukritisk har tatt Rana på ordet. Når Rana sier at det ikke trengs noen reform av islam, tenker kritikerne: «Aha! Vi visste det!»

Men denne konklusjonen er for enkel. Å argumentere teologisk for en liberal og sekulær stat, slik Rana gjør, er et brudd med deler­ av den islamske teologiske ­tradisjonen – selv om Rana ikke vil si det selv.

Når Rana skal argumentere for at det ikke er noen konflikt mellom å støtte tradisjonell ­islam og å støtte en sekulær stat, bruker han som eksempel hvordan muslimske land og stater rent faktisk har blitt styrt opp gjennom historien. I de fleste muslimske stater og riker som har eksistert, har makten ligget hos verdslige herskere: Sultaner, emirer, konger.

Noen ganger har de hørt på de muslimske teologene. Andre ganger har de ikke gjort det. Det at muslimske land blir styrt av religiøse lærde, slik man har sett det i Iran etter revolusjonen i 1979, i Syria under IS, eller i Afghanistan under Taliban, er heller unntaket enn regelen.

Homofili. Rana trekker også fram at mange muslimske stater­ ikke har blandet seg inn på ­mikronivå inn i folks liv. Selv om islamsk lov forbød homofili for eksempel, var det som oftest en sovende lov i før-moderne tid. Derfor var antakelig homofile forhold mellom menn mer ­utbredt før det 20. århundre i den ottomanske og arabiske verden enn i Vest-Europa.

Derfor, mener Rana, er det ikke noen konflikt mellom tradisjonell islam og den sekulære staten. Bare se hvordan muslimene har gjort det før: Som ­oftest har teologene holdt seg langt unna styre og stell! Men dette argumentet er nok litt for enkelt. Selv om teologene har holdt seg unna styre og stell, har de likevel ment at styre og stell burde skje i henhold til den islamske loven. Det har ikke nødvendigvis blitt praktisert.

Men idealet hos de aller fleste muslimske teologene har likevel vært at den islamske loven også skal gjelde for forhold mellom mennesker i samfunnet, og ikke bare i det man i dag tenker på som privatsfæren.

I likhet med jødedommen, og den tradisjonelle kanoniske retten­ innenfor katolisismen, har derfor islam inneholdt flere juridiske regler. Forhold som ekteskap og skilsmisse, arv, økonomi, strafferett med mer.

Et brudd. Alt dette har det ­eksistert regler for innenfor de tradisjonelle tolkningene av ­islam. Å si at man skal skille mellom religion og politikk, og at staten skal være sekulær, er derfor et brudd med hva de fleste islamske teologer har tenkt opp igjennom. Det er ikke et brudd med hvordan muslimske stater rent faktisk har vært styrt. Men det er et brudd med hvordan tradisjonelle islamske teologer har tenkt at samfunnet bør være.

Når kritikerne anklager Rana for å motarbeide nytenkning og reform, er det derfor mye de ikke får øye på. Rana er en teologisk reformist. Han sier det bare ikke selv. Men slik han gjør godt rede for i boken sin, er han ikke alene­ om dette. Han finner støtte for dette hos tunge muslimske teologer­ i Vesten, både i Europa og USA.

Det unike med boken til Rana, er at vi for første gang har fått presentert disse teologiske ­retningene i bokform på et lett og forståelig norsk, og at vi får se hvilke praktiske konsekvenser det kan ha for livet som muslim i Vesten: Å støtte bruk av hijab – men å godta det når jenter velger å gå uten. Å mene at homofili er synd – men ikke kaste en person ut av moskéen hvis han kommer ut av skapet som homofil.

Likevel har nok ikke siste ­ordet om norsk islam blitt sagt med denne boken. Rana er bare en av mange stemmer i en ny ­generasjon norske muslimer, som har vokst opp med tilhørighet­ både til islam og til Norge.

I den teologiske debatten om norsk islam, utgjør ikke Ranas bok noen sluttstrek. Den er en spennende og god begynnelse.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 30.04.2016