Sur nedbør fra trosbevegelsen

I natt, like etter at et svært menneskelig behov hadde meldt seg, ble jeg sittende og lese en rykende fersk Vårt land-avis, med kronikken «Selvutnevnte profeter slo beina under meg» av Einar Nymoen, pastoren min gjennom tenåringstiden.  Å lese kronikken var som en nådens renselse. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor.

Nymoen skriver: «Det finnes utvilsomt intet verre for en pinsepastor enn å få diagnosene ‹ikke bibelsk nok› og ‹ikke åndelig nok›. Sannsynigvis ikke for andre pastorer og prester heller. Jeg følte jeg var rammet av begge». Jeg var verken pastor eller prest som 18-årig pinsevenn, men følelsen «ikke åndelig nok» og «ikke Bibelsk nok» hadde slått rot i meg og den holdt på å ta livet av troen min etter endt russetid.

[ Les også Hans Eskil Vigdel: Supermennesket som ikke fantes ]

Jeg tror «ikke-strekke-til-såkornene» kom med vindene fra diverse væromslag som impulsene fra trosbevegelsen skapte. Noen ganger var det omreisende predikanter som hadde med seg siste skrik fra ettermøte-moten. Andre ganger var det 20-årige nyklekkede Bibelskolejyplinger som løste troslivets gordiske knyter på fem strakser. Fellesnevneren for dem alle var at jeg alltid satt igjen med en følelse av at det var noe jeg manglet.

Nå er det nok mange fra bedehusland som kan kjenne seg igjen i følelsen av å ikke være god nok i Guds øyne, som har vokst opp med et overvåkende Storebror-gudsbilde. Jeg mener allikevel trosbevegelsen har operert i egen vektklasse. Her var at det nemlig den enkelte troende som var ansvarlig for hva Gud gjorde og ikke gjorde i mennesker og nasjoner. Velsignelser måtte «nedbes». Seire måtte proklameres. Sykdommer ville forsvinne om troen var sterk nok og rikdom kom til dem som ga nok. Vi, ikke Gud, var det de handlende subjekter. Når goder uteble eller onder forble var veien til mulige menneskelige årsaker kort: Ikke åndelig nok. Synd i livet. En svak tro.

[ Les Ruth Iren Grimstad: Om maktens ofre ]

Da trosbevegelsen inntok landet for 30 år siden var det som en atomreaktor med tilsynelatende uendelig energi strømmende til hver troende som løftet sine hender og tok i mot. Tilbakeskuende minner det hele mer om en Tsjernobyl-ulykke, der vinden bar med seg sur nedbør langt inn i tradisjonelle pinsemenigheter.

De som sto nær under slike nedsmeltinger ble utsatt for store doser overåndelig stråling, herlighetsbecquerel, og bærer i dag dype sår på sjelen. Fortellingene kommer nærmest på samlebånd for tiden. Andre, slike som meg, var mer som det intetanende reinsdyret på vidda. Jeg forsto ikke helt hva som skjedde, men bruk geigertelleren på meg i dag og du vil fremdeles kunne høre det tikke og sprake svakt.

[ Les Liv Steen: Ond med god samvittighet ]

Med jevne mellomrom slår det meg at jeg ikke ber nok, eller leser nok i Bibelen. At jeg i bunn og grunn ikke kalle meg en «Jesu etterfølger» slik som jeg ter meg. På morgenkvisten pleier jeg å korse meg og be en overgivelsesbønn. Like etterpå kan tanken komme: «Er dette egentlig nok?» Jeg hører predikanters ekko om hvordan vekkelsen kom til Sør-Korea: 1-3 timers morgenbønn. Lista var lagt.

Vi som jobber med å lokke frem og legge til rette for etterfølgelse av Jesus, kall det gjerne helliggjørelsesbransjen, må aldri gjøre dårlig samvittighet til drivkraften til et liv i forsakelse.

Vi elsker fordi Han elsket oss først. Det er Guds anerkjennelse av oss som elskede barn som må være drivkraften til å elske i følelser, ord og handling: Jesus som kaller oss venner, som vasker våre føtter, som sier «Kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære» - Paulus som kaller oss Guds arvinger, konger og prester, nye skapninger, hellige medborgere, boliger for Gud, templer for Den hellige ånd.

[ Les Andreas Nordli i Ungdom i Oppdrag: Historien om rystet oss - og viste vei ]

Det begynner med bekreftelser på bekreftelser. Så er Jesus og Paulus også fulle av formaninger og oppfordringer, men ikke fordi det må til skal vi fortjene disse titlene. Tvert i mot. Oppfordringene kommer fordi du er den du er. Må ingen ta fra deg det faktum at du er Guds elskede barn med Guds livgivende ånd strømmende gjennom deg for hvert innpust og utpust du gjennomfører uten å tenke over det.

[ Les Trine Lise Aasheim: En historie om krenkelser og håp ]

[ Les Andreas Nordli: I brann for saken – og jeg sitter i glasshus ]