Spaltist Espen Ottosen

Informasjonsleder Norsk Luthersk Misjonssamband

Ingen reell bibeltroskap, Erlandsen

En sunn teologi ikke kan bruke enkeltmenneskers livssituasjon for å annullere en entydig bibelsk veiledning, Thomas Erlandsen.

Publisert: 28. apr 2016

Thomas Erlandsen prøver å forklare at også konservative teologer kan si et ja til homofilt samliv (Vårt Land 25. april). Men når det kommer til stykke, lar han menneskers erfaringer overstyre­ Bibelens tekster. Dermed velger han en argumentasjonsform som har vært typisk for liberal teologi.­

Årsaken til at konservative­ teologer avviser en kjønnsnøytral ekteskapsforståelse og fastholder at homofilt samliv er synd er en rekke ulike bibeltekster. Først og fremst gjelder det bibel­tekster som direkte eller indirekte slår fast at rammen for det seksuelle samliv er ­ekteskapet mellom mann og kvinne. I tillegg finnes det altså en del tekster som entydig slår fast at ­homofilt samliv er i strid med Guds vilje og plan.

Urimelig. Hva gjør Erlandsen med disse tekstene? Det er det vanskelig å svare på. Han forholder seg nemlig ikke til dem. Når han skal forklare hvorfor det er på tide at kirken endrer syn på homofilt samliv, tar han utgangspunkt i helt andre bibeltekster.
Han snakker om Jesu «selv­utgivende kjærlighet» ut i fra Fil 2,7 og trekker frem Jesu ord om at «Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for Sabbaten» (Mark 2,27).

Jeg synes ikke disse tekstene er uviktige. Men det er rett og slett urimelig å la (en noe ensidig, kanskje?) forståelse av disse tekstene avgjøre spørsmålet om homofilt samliv når det faktisk finnes en rekke bibeltekster som direkte angår dette temaet.

En bibelforankret teolog vil selvsagt starte en drøfting av Jesu forsoning med å undersøke hva tekstene som faktisk omhandler akkurat dette sier.

Sterke historier. Ingen av oss bør være uberørt i møte med ­homofile medmennesker som fortviler over sin situasjon. Jeg har møtt en del slike mennesker – og hørt sterke historier.
Men jeg mener at en sunn teologi ikke kan bruke enkeltmenneskers livssituasjon for å annullere en entydig bibelsk veiledning. I så fall lar vi jo ikke Bibelen avgjøre hva si tror og hvordan vi skal leve. Det er i så fall det motsatte av å ta Bibelen på alvor.

Likevel er det dette Erlandsen gjør. Han slår fast at «kirkens behandling av homofile de siste hundre årene har ført til enorme lidelser, nød og død for mange homofile».
Dermed virker det som om ­saken er avgjort. Uansett hva Bibelen­ måtte mene, må vi endre­ syn for å unngå «så stor lidelse for en gruppe mennesker».

Mer sammensatt. Nå tror jeg nok Erlandsens beskrivelse sier noe sant om hvordan noen ­homofile har opplevd en kristen­ avvisning av homofilt samliv. Men bildet er heldigvis mer sammensatt enn Erlandsen får frem.

Det finnes mange kristne homo­file som opplever at det går an – som integrerte mennesker – å leve etter en klassisk kristen samlivsetikk. For de fleste betyr det et liv som enslig. Mange av disse opplever at kirken svikter dem hvis den istedenfor å forkynne syndenes tilgivelse taler om syndenes tillatelse.

Realiteten er at menneskers erfaringer er ulike. Derfor er det problematisk å bygge en kristen etikk på en subjektiv opplevelse av hva som «tjener menneskets ve og vel». En kristen etikk om samliv, seksualitet og ekteskap må ta sitt utgangspunkt i hva ­Bibelen faktisk lærer oss om disse temaene. Det gjør ikke Erlandsen. Derfor gir det liten mening å snakke om «bibeltroskap som åpner for homofilt samliv».

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 28.4.2016

Kommentar #101

Gjermund Frøland

10 innlegg  6999 kommentarer

Til #106 Lite gjennomtenkt postulat

Publisert rundt 6 år siden

Dersom det skulle være slik at en tilværelse uten kjente og identifiserte høyere makter er "meningsløs", kan det samme sies om Guds egen tilværelse. Utfordringen med uendelig regress kan altså ikke bare anvendes ontologisk; den kan også anvendes etisk.

Hvorvidt jeg er en kosmologisk tilfeldighet eller produkt av en kosmologisk tilfeldighet, gjør ingen forskjell.

Jeg vil forøvrig fortsatt holde fast ved at lidelse er uendelig mye enklere å forsone seg med hvis man ikke antar at den er villet av en høyere bevissthet.

Kommentar #102

Ben Økland

16 innlegg  4083 kommentarer

Publisert rundt 6 år siden
Morten Slmonsen. Gå til den siterte teksten.
Det jeg ikke forstår er hvordan du går fra den usikkerheten som du har utdypet, til å enkelt avklare hva Kristi kjærlighetsbud betyr i dag. Det var liksom et sprang her, fra det usikre og inn i det sikre, men uten at jeg forstod hvordan du kunne bli så sikker?

Takk for svar.

Kommentaren min var egentlig for lang, av praktiske årsaker. Tastaturet fusker på en gammel PC, og selv føler jeg meg også gammel. Synet er blitt dårligere. Jeg merker det går saktere for seg når jeg snakker, og jeg blir trøtt fortere enn før. Det var slitsomt å skrive en så lang kommentar, men jeg hadde lyst.

Ser nå at det som du påpeker, er helt riktig å påpeke: Det savnes en vesentlig utledning, og det blir et sprang eller et slags tomrom, et hull som dannes av fravær av noe som jeg burde ha skrevet. Ikke bare skrevet, men utredet. Og det med oppbydelse av mye konsentrert tenkning. Men jeg var/er litt sliten.

Kan jeg prøve å nøye meg med en slags stikkordsform, og heller komme tilbake til deler av saken og mer detaljert hvis det er noen interesse for det?

Altså stikkord/teori:

Rene epistemologiske utsagn sier ingen ting bestemmende om den konkrete virkelighet, bare noe om metode for å avgjøre utsagns sannhetsgehalt. Altså hvordan jeg tenker og at det er logisk konsistent tenkning, men ikke hva jeg tenker.

Ontologiske utsagn sier noe om virkeligheten.

"Ateistisk":

"Gud eksistere ikke, for jeg kan ikke tenke eller vite hvorvidt det er sant eller usant om han eksisterer". Begrunnelsen er meiningsløs, for den sier ikke noe om hvordan jeg tenker, og bare fornekter bruk av sannhets- eller usannhets-bevis for selve tenkningen (som man selv sier ikke kan foregå, «for det kan den ikke»).

"Gud eksisterer ikke, for det går ikke an å bevise erfaringsmessig at han fins". Riktignok angir utsagnet en metode. Men utsagnet er meiningsløst, for det gis ikke snev av et eneste begrepskjennetegn for begrepet "Gud": Man setter i realiteten frem påstand om at "Gud" er umulig å erkjenne, samtidig som man uttaler noe om noe som man sier det absolutt ikke går an å vite noe om.

Jeg beundrer motet og tiltakslysten til den ateist som ønsker å prestere et ateistisk gudsbevis, eller mer presist: Et tankenødvendig bevis for et negativt gudsbevis.

Noe fundamentalt mangler. Dette fundamentale identifiserer jeg som det tredje, filosofiske hovedområde, etikken.

Etikken må utredes epistemologisk. Jeg erkjenner da som basispostulat/hypotese at jeg som menneske kan både tenke og tro. Så "troens vesen": Det analyseres til å være en form for syntetisk viten som kan oppfattes ved at vi gir rom for å ta opp i bevisstheten "signalene fra hjernens komplekse, underbevisste virksomhet/måte å fungere på".

Så erkjennelse av at både tenkningens analyserende vesen og troens syntetiserende vesen sammen utgjør vår "sjelelige" evne - som vi har som mennesker, og selve kombinasjonen skiller oss fra dyrene.

Så en mer fyldig avhandling om at det er troens metode som fører oss frem til etikkens sannheter, når tanken supplerer troen.

Altså en egentlig gjennomført, dialektisk metode, som med nødvendighet må bestå av både tankevirksomhet og trosvirksomhet.

(uff, denne stikkordsmessige oppramsingen virker litt tåpelig og uforstandig. Men en grundig utredning med bevisførsel i alle ledd ville bli en halv bok, fordre dagevis med skrivning. Og jeg ville få skikkelig vondt i hodet mange ganger i løpet av prosessen. Og jeg er for sliten både til å ta fatt og å gjennomføre)

(Husker nå plutselig at jeg kladdet ned disposisjon og en del argumenter om dette den gang jeg var kjappere i tanken og hadde kondisjon til eksempelvis tre-fire, aktive våken-netter på rad. Men det er jo godt og vel førti år siden, og papirene er vekk for lenge siden)

Men videre: Henvisning til Platons system, og en ny, lengre utredning om hvorfor "Det godes ide" i det vesentligste og i sin karakter er et etisk prinsipp - med imperative implikasjoner. - I tillegg til også å være ontologisk, pyramidalt toppunkt.

Så eventuell begrunnelse om hvorfor "Det godes ide" er det nærmeste vi kommer, og kan komme, et tankemessig, meiningsfullt uttrykk som beskriver Guds vesen

Så språkanalytisk utredning om hvorfor dette, aller høyeste, etiske prinsipp, omhandlende "Det Gode", faktisk er identisk med "kjærligheten" - mest fullkomment til uttrykk i form av "selvutgivende kjærlighet" (eventuelt da med en liten henvisning til Erich Fromm sin fremstilling)

(Jeg vet for meg selv at dette ikke er tullprat, for jeg har fått empirisk bekreftelse, gang på gang, gjennom også et høyt antall kontroll-eksperimenter, over en periode på hele 36 år - inntil hun døde av kreft. - Og ekteskapet var gjengifte for min del, så vær forsiktig med påstander om at gjengifte ikke kan være i pakt med, og en aktualisering av, et uttrykk for, eller en manifestasjon av, den ekte, guddommelige kjærlighet!)

Deretter historisk beskrivelse av faktiske hendelser og forløp, samt "teologisk" analyse og begrunnelse av hvordan og hvorfor Jesu lære er det historisk aller beste eksempel på, og virkeliggjøring av, kjærlighetens ide, eller om du vil "Det godes ide".

Dette kan jeg bare komme frem til tankemessig gjennom å benytte også min evne til å tro, for det er den evnen som gjør det mulig for meg å fatte etikkens vesen.

Nok om det for i kveld - det er bgynner å bli sent for trøtte gamlinger nå.... 

"...jeg klarer ikke å forestille meg at Jesus i fra evangeliene skal velsigne gjengifte som brøt ut av ikke-fungerende ekteskap.

Da står man etterhvert tilbake med at Jesus må ha tatt feil i sin omtale av ekteskaplige forbindelser. Men da tok han kanskje feil ang. kjærlighetsbudet også..."

Nei, Jesus tok ikke feil. I alle fall ikke på det punktet. Han var pr. seg selv selve kjærligheten, altså den menneskelige manifestasjon av Gud i form av Guds selve vesen som "Det godes ide" og kjærlighetens prinsipp.

Men Jesus var også menneske av kjøtt og blod. Og som sådan feilbarlig, altså med evne til å gjøre synd, altså å feile (se min forrige, lange kommentar). For meg er det et viktig, teologisk poeng at Jesus, nettopp gjennom å være manifestasjon av Guds kjærlighet, overvant sin egen feilbarlighet/ (syndefullhet).

Jesus var ikke «uten synd" som mange teologer (litt lettvint) utbasunerer. Han var menneske, og alle mennesker evner å gjøre feil ("synde"). Jesus også - men han overvant sin egen, iboende, menneskelige evne på dette området.

Ergo: Noen av de refererte, evangeliske tildragelser må også sees i lys av at Jesus faktisk kunne gjøre hva som synes rimelig å kunne tolkes som bommerter. (Eller kanskje ikke, det kan være at jeg bare tolker og "teologiserer" feil)

Men i alle fall ser beretningen ut for meg som også en (litterært ganske høyverdig) dramatisert fremstilling: Jesus var jøde. Han hadde, i egenskap av å være menneske, et forhold til jødedommen. Derfor gikk han ikke til verbal revolt mot jødedommen. Å gjøre det var ikke poenget. Hensikten var ikke å på jødenes vegne å oppheve jødedommen. Hensikten var å essensialisere Guds vesen, nettopp slik det (relativt sett ikke helt fullkomment) hittil i historien ikke hadde kommet til uttrykk gjennom "monoteismen" (den gang "jødedommen").

Prosessen gikk gradvis for seg gjennom tre år, inntil et slags brudd med den offisielle jødiske, religiøse praksis berettes som "fysisk rensing av tempelet", den eneste gangen beretningen forteller at Jesus "raste". Det var opptakten til et høydramatisk crescendo, i litterær forstand.

Et gjennomgangstema var at disiplene ikke forsto Jesus, altså ikke fullt og helt. Ergo kan de ha misforstått ham. Og det samme kan også ha skjedd med evangelistene på enkelte punkter.

Summa summarum blir det ikke nødvendig å tro fanatisk på alt som er nedskrevet. Det ligger nær å anta at særlig når det gjaldt Jesus sitt forhold til de gamle, israelske Lovene, så både kan Jesus ha befunnet seg på et "ikke helt fullbrakt trinn i sin indre prosess", og samtiden og ettertiden kan både ha misforstått Mesteren, feiltolket Mesteren, feilreferert ham, og kommet i skade for å ha puttet inn noe av sine egne resonnementer i beretning og i referat. Også evangelistene var mennesker og som sådan feilbarlige.

Jeg sier/gjentar altså her at det er ikke fullstendig nødvendig å tro like sterkt på alt som står skrevet. "Genuin bibeltroskap" er å lese/tolke med hovedpoenget som hovedsak. Hvis Jesus sa, eller ble feilaktig misforstått som å si, eller hvis enkelte hendelser på enkelte punkter er feilreferert - slik at det kan tolks som å være i motstrid til selve hovedpoenget, så gjelder allikevel hovedpoenget.

Altså, hvis de gammelisraelske eller jødiske forestillingene og lovene var ukjærlige og derfor i strid med kjærlightsbude(ne), så gjelder Kristi kjærlighetsbud uavkortet. Selv om det i skriften kan se ut som om Jesus støttet ukjærlige jødiske bud, så er det mer rett å tolke disse tingene ut fra Kristi kjærlighetsbud enn å tolke den evangeliske beretning som faktisk selvmotsigende.

Altså kan sosiale ordninger som både gjengifte og giftemål mellom samkjønnede være tuftet på ekte kjærlighet, og da bør kirken akseptere realiteten, uten å agere dommer over enkeltmennesker i Guds sted. Den som vier sin oppgave bør være å forvisse seg kvalifisert om det i forholdet foreligger ekte kjærlighet. Guds uttrykk kan være mangestedsnærværende, og det er viktigere å respekter hans hovedprinsipp, slik det overordnet kommer til uttrykk gjennom Jesus, enn å ri sine egne kjepphester ut fra personlig, pur bokstavfortolkning av Skriften.

Kommentar #103

Gjermund Frøland

10 innlegg  6999 kommentarer

Til #109 definisjon

Publisert rundt 6 år siden

"Ateistisk" 

Begrepet sier ikke noe om en eventuelt eksisterende monogud.

Begrepet sier noe om en person som ikke har/eier/forholder seg til/kjenner til eksistensen av noen eventuelt eksisterende monogud.

Begrepet ateist sier noe om et menneskes tro/ikke-tro og ikke noe om hva som objektivt eksisterer utenfor det det troende/ikke-troende subjekt.

Jeg er selv ateist, men jeg er ikke så dum at jeg tror at en eventuelt eksisterende monogud vil slutte å eksistere fordi jeg ikke tror på hans/hennes/dens eksistens.

Kommentar #104

Morten Slmonsen

34 innlegg  1305 kommentarer

Publisert rundt 6 år siden
Gjermund Frøland. Gå til den siterte teksten.
Dersom det skulle være slik at en tilværelse uten kjente og identifiserte høyere makter er "meningsløs", kan det samme sies om Guds egen tilværelse.

Kan det? Gud som "idé" er uansett nødt til å være første årsak - det som ikke kan "ikke-eksistere". Da går det an å forestille seg ekte frihet - og da går det an å forestille seg mening. Feilen som ateister gjør er å tenke på Gud som en gammel trollmann i himmelen, underlagt våre kausale lover. Men som vi vet fra Einstein, så er tiden (og årsaker slik vi forstår dem) knyttet til universets eksistens. 

Kommentar #105

Morten Slmonsen

34 innlegg  1305 kommentarer

Publisert rundt 6 år siden
Ben Økland. Gå til den siterte teksten.
Så språkanalytisk utredning om hvorfor dette, aller høyeste, etiske prinsipp, omhandlende "Det Gode", faktisk er identisk med "kjærligheten" - mest fullkomment til uttrykk i form av "selvutgivende kjærlighet" (eventuelt da med en liten henvisning til Erich Fromm sin fremstilling)

(Jeg vet for meg selv at dette ikke er tullprat, for jeg har fått empirisk bekreftelse, gang på gang, gjennom også et høyt antall kontroll-eksperimenter, over en periode på hele 36 år - inntil hun døde av kreft. - Og ekteskapet var gjengifte for min del, så vær forsiktig med påstander om at gjengifte ikke kan være i pakt med, og en aktualisering av, et uttrykk for, eller en manifestasjon av, den ekte, guddommelige kjærlighet!)

Hei igjen. Det er slett ikke meningen at du skal slite deg ut over tastaturet:) Jeg tror jeg uansett ville være ganske mottakelig for det meste av dine innledende resonnementer og konklusjoner, som du kommer til  øverst i sitatet over. Akkurat "selvutgivende kjærlighet" har jeg jo forsøkt å problematisere noe i mine kommentarer her, men jeg lar det ligge litt. 

Det som er enklere å diskutere, og kanskje mer to-the-point er det du skriver i parentesen her. Jeg har selv vært gift i 22 år, og jeg har følt det som meget godt. Jeg har ikke gjengiftet meg, så jeg trenger ikke å forsvare meg mot utidigheter fra motdebattanter på VD;)Jeg innbiller derfor meg selv at jeg kan tenke sånn passelig klart om denne saken: Mitt ekteskap er en blanding av noe godt (den selvutgivende kjærlighet?) og egeninteresse (selvkjærligheten). Kanskje er det en blanding av mye mer enn det, men det er ikke viktig akkurat for dette argumentet. Den selvutgivende kjærligheten kan ikke på noen måte sies å være ensbetydende med mitt ekteskap, det tror jeg alle vil være enig i. Det er altså ikke derfor at det første og eneste ekteskap mellom mann og kvinne skulle være spesielt velsignet - fordi det er så spesielt kjærlig. Dette må være en romantisk idé slik jeg ser det. Derfor blir følgende resonnement feilslått i mitt hode:

P1:Den selvutgivende kjærlighet er Gud

P2:Ekteskap mitt inneholder mye selvutgivende kjærlighet

K: Ekteskapet mitt er velsignet av Gud

Resonnementet kan bare forsvares om man bytter ut P2 slik:

P2': Ekteskapet mitt inneholder bare selvutgivende kjærlighet

....noe som vil være umulig å oppnå. 

Jeg har det bestemte inntrykk at resonnementet over, langt på vei er kjernen i den liberale tankegangen, men pakket inn i mengder av ord og kompliserte utledninger. 

Kommentar #106

Gjermund Frøland

10 innlegg  6999 kommentarer

Nei

Publisert rundt 6 år siden
Morten Slmonsen. Gå til den siterte teksten.
Feilen som ateister gjør er å tenke på Gud som en gammel trollmann i himmelen, underlagt våre kausale lover.

Ateister kan ikke tenke på andre guder enn dem de er blitt presentert for.

For å ta en analogi: Moderne mennesker forholder seg til de primitive trollene vi finner i gamle folkeeventyr. Men alle vet at de gamle folkeeventyrene gir oss et feil bilde av hvem trollene egentlig er.

Guder som eksisterer i tid og rom og som er underlagt kausale lover, bør det være mulig å forholde seg til.

Guder som eksisterer utenfor tid og rom og som ikke er underlagt kausale lover, er noe helt annet. Hvis du ønsker å postulere kunnskap om dem, så vær så god. Jeg avstår.

Hvis Gud ønsker kontakt med meg, klarer han det sikkert. Jeg er klar.

Kommentar #107

Gjermund Frøland

10 innlegg  6999 kommentarer

Enig!

Publisert rundt 6 år siden
Morten Slmonsen. Gå til den siterte teksten.
Kan det? Gud som "idé" er uansett nødt til å være første årsak - det som ikke kan "ikke-eksistere".

"Den første årsak", om noe slikt eksisterer, er og blir, som du sier, en idé.

Kommentar #108

Gjermund Frøland

10 innlegg  6999 kommentarer

Med andre ord:

Publisert rundt 6 år siden
Morten Slmonsen. Gå til den siterte teksten.
Men som vi vet fra Einstein, så er tiden (og årsaker slik vi forstår dem) knyttet til universets eksistens.

Med tanke på "uendelig regress":

Gud har ingen nødvendig funksjon i en ontologisk forklaringsmodell.

Kommentar #109

Ben Økland

16 innlegg  4083 kommentarer

Publisert rundt 6 år siden

Jeg vil bemerke at jeg verken er enig eller uenig i konklusjonene du her formulerer.

Premissene for tankegangen kan være noe ulike. I den argumentasjonen du skisserer, oppfatter jeg at et mengdeforhold avgjør argumentenes tyngde. Altså, det dreier seg om mengde selvutgivende kjærlighet i parforholdet. (Viktigheten settes på spissen i kravet om "alt eller intet").

En annerledes betraktningsmåte går ut på at den relative, (verdimessige) kvaliteten på formen for kjærlighet gjør det mulig at begge former for kjærlighet kan være til stede, samtidig som at den ene hierarkisk overstyrer den andre.

Jeg tviler på hvorvidt det faktisk forholder seg slik at "selvutgivende kjærlighet" og "egenkjærlighet" (kjærlighet til seg selv) gjensidig utelukker hverandre. La meg spissformulere: "Selvutgivende" er ikke identisk med "fullstendig selvutslettende".

Kjærligheten, når den er hel og ekte, er som et lite "under": Den kan omskape seg selv. Forutsetningen for dette ligger i at på et trinn i forholdet kan man endre sin måte å oppleve kjærlighet på. Gjerne til ens egen forbauselse kan man på et punkt komme til å oppleve, dypt og sterkt, at ens egne verdivurderinger er snudd på hodet, opp-ned. Det blir enda viktigere å fremme den elskedes interesser og eksistensbetingelser enn å fremme sine egne. Kjærligheten oppleves ikke lenger så mye som en gave men som en mulighet. Å elske den andre blir viktigere enn å elske seg selv. Man blir på en måte besatt av å ville gi i stedet for å ville få. Egoismen svekkes avgjørende, kommer helt i bakgrunnen, og det kan virke som om den er helt vekk.

Det er noe hellig ved kjærligheten når den resulterer i et brennende og inderlig ønske om å ville gi av seg selv. (..."for slik har Gud elsket verden at han ga sin sønn..")

Men dette ønsket om å gi av seg selv kan ikke innebære at man utsletter seg selv, for da blir det mindre kvalitet igjen i selve gaven. Kjærlighet er ikke galskap. Den består ikke i å gjøre kål på sin egen, mer instinktive, selvoppholdelsesdrift.

Poenget illustreres gjennom at et gjensidig, inderlig ønske om å ville gi av seg selv til den andre, medfører at kjærligheten mellom de to får en ny og annerledes, kvalitetsmessig gehalt. Et avgjørende begrepskjennetegn tilføres begrepet "kjærlighet". Nesten som gjennom et kvantesprang gis kjærligheten en ny kvalitet. Og det underbare er at denne kvaliteten har slik, iboende makt at den "overstyrer" alle andre utslag av kjærlighet - uten helt å annullere dem.

Dog kvalitetsbetraktninger, art og kraft av verdi, må gjennomføres i tillegg til virkelighetsbeskrivende betraktninger, art og mengde tilstedeværende eksistens, dersom tenkningen skal vær helhetlig.

"Historiske holdepunkter" (for min del, slik jeg betrakter historien):

Aristoteles resonnerte lynende klart og var uhorvelig innsiktsfull, men han klarte ikke helt å løfte arven fra sin læremester, for han utledet ikke systematisk og analytisk ut fra de etiske implikasjonene i "det godes ide". (Men det forutsetter og tror jeg Jesus må ha gjort, ut fra premisser som kan utledes av Kristi lære).

Aristoteles tenkte heller ikke gjennomført dialektisk, så - for å si det med referanse til Hegel - Aristoteles kom ikke til fullgodt å anerkjenne eksistensen av "ånd".

Kirken har sviktet sin oppgave i flere omganger:

Det foreligger en grad av et korrumperende element i forbindelse med hendelsene under og etter prosessen som innebar hamskifte til å bli romersk statsreligion.

For ca. 9 århundrer siden manifesterte utviklingens konsekvenser seg gjennom utfallet av universaliestriden, som innebar "detronisering" av Platon.

Aristotles ble erklært som den katolske kirkes offisielle filosof.

Den toneangivende, europeiske tenkningen etter utfallet av universaliestriden kom etter hvert til å bane veien for den materialistiske erkjennelses-ide. David Hume representerer for så vidt et slags høydepunkt på denne utviklingskurven.

Vår vestlige kultur ble preget av et materialistisk vitenskapssyn som utelukkende vurderer ut fra det erkjennbare og ikke også det verdimessige.

"Majoritets-kulturen" "detroniserte" tenkning ut fra "det godes ide" og "det kjærliges ide". Sånn sett ble den både mer "u-platonsk" og mer "ukristelig".

Det arbeidet seg frem "et pervertert verdisyn" som oppkaster pengemakt til "det aller mest grunnleggende og viktigste". Menneskesynet preges av at vi betrakter oss selv som konkurrenter til hverandre. Konkurranse blir retningsgivende for væremåten.

(Penge)makt erstatter kjærlig medmenneskelighet, og kjærlighet til Gud gjennom kjærlighet til hans skaperverk, som målsetting.

På det teoretiske plan diktes det frem en ide om et slags "høyere vesen", populært kalt "markedet" - uten at man identifiserer dette "vesenet" som "Mammon".

"Markedets" funksjon, dets egentlige virkemåte, baserer seg på at "handels-slutningen" med nødvendighet vil medføre at den aktør som har det (pengemaktsmssige) beste utgangspunkt, profiterer. Sakte men sikkert bygges et samfunnsmessig hierarki hvor makt erstatter rettferdighet, og ideen om demokratiet erstattes av ideen om en oligarkisk styreform.

Pengemakt styrer handlemåten (den såkalte "utviklingen"), og vi fremelsker en ond (komplett ukjærlig) teknologi som vi holder oss med, og hvis virkemåte omtales som det såkalte "fremskrittet". "Fremskrittet" vil etter hvert, i stadig større grad, ruinere levegrunnlaget vårt. (Som dyreart betraktet har vi blitt så sinnssyke at vi faktisk strever for å destruere vårt eget habitat.) Parallelt blir ideen om konkurranse så altgjennomtrengende at vi bekjemper hverandre, også med vold og krig, selv-rettferdiggjort ut fra å ville forsvare og vedlikeholde vårt samfunns oppnådde mengde matrielle goder eller å ville øke dem (på våre medmenneskers bekostning).

Hos oss: (De Mammon-troende) hyklerne sitter selvrettferdige i kirkebenkene og tenker mer på hvordan de gjennom forretningen sin skal oppnå å lure en skilling fra sin neste, enn på hvilke imperative implikasjoner som ligger kjærlighetens budskap. Samtidig jobber vår diskrimineringsminister for å avskrekke mennesker i nød i stedet for å inkludere dem.

Jeg trøster meg med at tenkning ut fra dypøkologisk virkelighetserkjennelse og sosialt rettferdig verdisyn kanskje ennå kan berge levegrunnlaget og fremme fred samt livsstandard i stedet for levestandard. Men strategisk må denne tenkningen i praksis først avlive den kapitalistiske ide som styringsprinsipp, rett og slett for å kunne slå igjennom i opinionen. I praksis gjelder (del-)målsettingen på kort sikt at den omhandler primært å kvitte oss med vårt blåblå regime.

Og trosmessig fastholder jeg at kjærlighetens prinsipp og prinsippet om at Gud er god, med nødvendighet må medføre konsekvenser for det tolkningsmessige synet på Skriften, altså hva som er rett og rettferdig, rell Bibel-troskap (sorry, Ottosen).

 

Kommentar #110

Ben Økland

16 innlegg  4083 kommentarer

Publisert rundt 6 år siden
Gjermund Frøland. Gå til den siterte teksten.
Begrepet ateist sier noe om et menneskes tro/ikke-tro og ikke noe om hva som objektivt eksisterer utenfor det det troende/ikke-troende subjekt.

Enig i det. - "Das Ding an mich", og slett ikke "Das ding als sich" er grunnleggende og utslagsgivnde for betraktningsmåten. Kategorien "enten-eller" velges foran kategorien "både-og".

Kommentar #111

Magnus Husøy

19 innlegg  4123 kommentarer

Publisert rundt 6 år siden
Morten Slmonsen. Gå til den siterte teksten.
Jeg vil mene at denne tanken som du presenterer, kan minne litt om trosforkynnelsen. Det gir oss mennesker mer makt og mulighet, fordi vi kan i prinsippet få Gud til å handle direkte. Jeg vet ikke om du tenker at dette er beslektet, jeg har ikke oppfattet deg i den retning før - men fikk likevel assosiasjoner.

Hei, jeg er ganske enig i det meste av det du skriver i sitatet, kanskje med unntak av starten. Jeg står uhyre langt unna trosforkynnelsen, og kan nok heller slutte meg til dine resonnementer i de midtre avsnittene i din kommentar. Vi kan som mennesker ikke instruere Gud på noen som helst måte, men vi kan velge å være lydige - og da har jeg en sterk tro på at Gud vil handle på en måte som er til ære for ham. Som kristne må vi oppleve mye ondskap i verden, inkludert meningsløse ulykker, men det betyr ikke at Gud ikke elsker oss. "Ikke en spurv til jorden..." For min egen del har jeg opplevd en del mindre hyggelige ting de senere årene, og på et tidspunkt måtte jeg stikke fingeren i jorda og ta en prat med Gud. Jeg endte opp med et gudssyn der jeg velger å stole på Gud til tross for at vi møter vanskeligheter. Sånn sett er trosbevegelsesguden langt unna min tro.

Kommentar #112

Morten Slmonsen

34 innlegg  1305 kommentarer

Publisert rundt 6 år siden
Magnus Husøy. Gå til den siterte teksten.
Hei, jeg er ganske enig i det meste av det du skriver i sitatet, kanskje med unntak av starten. Jeg står uhyre langt unna trosforkynnelsen, og kan nok heller slutte meg til dine resonnementer i de midtre avsnittene i din kommentar. Vi kan som mennesker ikke instruere Gud på noen som helst måte, men vi kan velge å være lydige - og da har jeg en sterk tro på at Gud vil handle på en måte som er til ære for ham. Som kristne må vi oppleve mye ondskap i verden, inkludert meningsløse ulykker, men det betyr ikke at Gud ikke elsker oss. "Ikke en spurv til jorden..." For min egen del har jeg opplevd en del mindre hyggelige ting de senere årene, og på et tidspunkt måtte jeg stikke fingeren i jorda og ta en prat med Gud. Jeg endte opp med et gudssyn der jeg velger å stole på Gud til tross for at vi møter vanskeligheter. Sånn sett er trosbevegelsesguden langt unna min tro.

Jeg antok jo egentlig det, at du står fjernt fra trosbevegelsen. Jeg kan nok slutte meg til erklæringen "da har jeg en sterk tro på at Gud vil handle på en måte som er til ære for ham", men jeg innser at jeg kan være død og begravet før det kommer til syne på hvilken måte det æret Gud.

Kommentar #113

Magnus Husøy

19 innlegg  4123 kommentarer

Publisert rundt 6 år siden
Morten Slmonsen. Gå til den siterte teksten.
men jeg innser at jeg kan være død og begravet før det kommer til syne på hvilken måte det æret Gud.

Hehe, godt sagt...! Jeg tenker også sånn, men samtidig har jeg lyst til å være så trassig lydig at jeg handler på det Gud har sagt selv om jeg ikke helt kan vite hva som skal skje i alle tilfeller. Vi er bare små biter i et stort og langvarig puslespill, men det jeg har opplevd er at jeg fra tid til annen får oppleve å være i både såmannsposisjon, den som vanner og den som høster. Det gir stor oppmuntring, for vi ønsker jo så gjerne å se at det vi gjør bærer frukt. Og i blant sender Gud oss inn i en situasjon hvor andre har jobba i mange år uten at de fikk se noe, men der vi bare kommer hoppende inn og høster fruktene!

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere