Asyldokumentarisk kvakksalveri

Anmeldere beskrev dokumentaren som emosjonelle propaganda, sosialpornografi blottet for fakta og kritisk blikk, uten elementer av undersøkende journalistikk. Filmen var, ifølge disse anmeldelsene, et mislykket dokumentarfilm-prosjekt, noe som kinopublikummet ga en god dag i, der de strømmet til for å oppleve ”Mannen fra Snåsa”.

Den samme kritikken som er reist mot filmen om Snåsamannen, kan også rettes mot Olins forrige dokumentarfilm, ”De andre”, fra 2012. I stedet høstet denne filmen mye ros i avisene og fikk prisen Folkets Amanda i 2013 for beste dokumentar. Den ble av anmeldere beskrevet som rørende, gripende, fantastisk og engasjerende, uten at det hjalp på publikumstilstrømningen som var lav.

Om det er rosen eller mangel på publikum som fikk NRK til å vise dokumentaren to ganger i februar og to ganger i fjor høst, er et ubesvart spørsmål. Det kan jo ha vært begge deler. Visningen sist høst skjedde for øvrig da migrantflommen fra Tyrkia nordover i Europa virkelig tok av. I stortingsvalgkampen høsten 2013 ble filmen viste tre ganger i løpet av kort tid. Sammen med de fire visningene i 2015 og 2016 betyr det at dokumentaren har vært skjermpresentert sju ganger i løpet av de tre siste årene. Og med mulige presentasjoner i 2014 i tillegg, kan man kanskje snakke om visningsrekord for en dokumentarfilm i NRK?

”De andre” er fortellingene om noen asylsøkere mellom 15 og 18 år som, etter en regelendring i 2009, hadde fått midlertidig oppholdstillatelse til de fylte 18 år, i påvente av utvisning. ”Hvorfor havner man i en slik situasjon?”, spør en av de medvirkende i filmen, et spørsmål som en prisbelønt dokumentarfilm burde gi svar på. Filmens forklaring er at norske myndigheter unnlater å ta ansvaret for guttenes skjebne ved å nekte dem asyl. Men det er et svar som utelukkende baserer seg på historiene til de medvirkende i filmen, noe som har lite med dokumentarjournalistikk å gjøre. Filmen er et partsinnlegg for de ”dokumenterte” og bryter derfor med reglene for journalistikk. Journalistisk dokumentasjon krever selvstendig gransking og etterforskning av påstander som settes fram. Men det langt ifra filmens hensikt, for Olins primære oppgave er å beskrive mangelen på omsorg som ”hennes asylgutter” får på norske asylmottak, og Olins følelsesmessige reaksjoner på denne ”mangelen”.

Olins ”godhetsfokus” og mangelen på kritiske spørsmål gjør at det oppstår motsigelsesfulle sekvenser i filmen, som da en rullestolsittende 16-åring fra Afghanistan forteller om hvordan familien hans ble drept, en historie som han ikke har fortalt før, ifølge broren hans. Og så får filmpublikummet høre hvordan en mann slo ham med et bajonettgevær slik at han svimte av. Han våknet på sykehuset der broren kom på besøk, en bror som ikke ville ikke fortelle hva som var skjedd. På dette tidspunktet i fortellingen sier han at han så alle de som angrep og utslettet familien hans, mens han tidligere fortalte at han ikke visste hva som hadde skjedd fordi han gikk ”i svart” under bajonettangrepet.

Gutten i rullestol, var, igjen ifølge broren, frisk inntil han fikk vite at han ikke fikk asylopphold. I filmen forteller han om sine drømmer på asylmottaket på Salhus ved Bergen, drømmer om vold, undergang og død. En som ser filmen, kan lure på om ikke historien om den drepte familien og bajonettangrepet også er en drøm. Man kan ikke utelukke at det er regitekniske vansker eller fortellerens mentale problemer som gjør at fortellingen får et inkonsistent og burlesk preg. Men mangel på troverdighet og det burleske preget finner man også i sekvenser med andre medvirkende, som da Olin spør broren til rullestolsbrukeren om hvorfor han ikke er blitt lam, og hva som i det viset er forskjellen mellom brødrene. Svaret er at han bare har e n bror og at han må passe på ham.

Olins framstilling av personene i filmen gjør at flere av dem står fram som fantaster og uetterrettelige narrer til tross for deres elendige skjebne. Det kan virke som om svak troverdighet forsøkes dempet med retorisk svada som da Olin forsikrer oss om at hun ikke er redd for ”De andre”, men ”sine egne” og deres mangel på ”humanitet”, mens kameraet sveiper over den bombeherjede fasaden på høyblokka i Regjeringskvartalet.

Olin er blitt en av vår tids politisk korrekte myteskapere med sine følelsesladde fiksjoner i dokumentarisk form. Ved å unnlate å stille kritiske spørsmål og faktasjekke påstander, forråder hun de personene som skal dokumenteres. Det ville ha kostet penger og mye arbeid å reise ”halve kloden rundt” for å sjekke historiene til guttene i ”De andre”. Og forklaringen på at det ikke ble gjort, kan selvsagt være mangel på penger og ressurser. Men forklaringen kan også være at Olin ikke ser noe behov for å faktasjekke historiene fordi den ”sanne historien” om guttenes bakgrunn er uten betydning, for det som betyr noe, det norske samfunnets ”moralske svikt”. En slik virkelighetsforståelse er ikke isolert til Olin. Den er selve bærebjelken i den politisk korrekte forståelsen av asylfenomenet der vanlige regler for virkelighetsorientering og sannhet er suspendert av hensyn til den ”gode sak”. I en politisk korrekt asylpolitikk er moral frikoplet fra vitale fakta. Og i en slik ”frikoplet moral”, som har satt seg selv som moralsk overdommer, blir kritikk umoralsk og fordømmelsen av andres synspunkter sentral. Derfor drøftes heller ikke spørsmålet om den norske staten har noe økonomisk ansvar for ungdommer som med dyre reiser halve kloden rundt kommer til Norge for å kreve sine ”universelle” rettigheter.

Samsvaret mellom den moralske ”atmosfæren” i ”De andre” og den rådende moralen i kultureliten forklarer langt på vei prisene og rosen som filmen har fått. Asylpolitikk, i likhet med bistandspolitikk og økonomisk politikk, foregår i et forståelsesregime der spesielle regler for diskurs og vurderinger nærmest er enerådende, og der kritikk er illegitim og umoralsk. Innen medisin derimot råder et forståelsesregime der faktavegring og føleri er illegitimt og oppfattes som kvakksalveri. Og det er på denne bakgrunnen man må forstå kulturelitens negative reaksjoner på filmen om Snåsamannen og de positive reaksjonene på det dokumentariske kvakksalveriet som heter ”De andre”.