Lars Gilberg

Journalist i Vårt Land
223

Livet som hamster

Her er et bilde på det moderne samfunnet: Folk løper og løper uten å rikke seg av flekken.Sentrumsløpet sist lørdag var for mosjonistene den samme festen som vårsleppet av kuene var for bøndene.

Publisert: 26. apr 2016

Jeg skriver var. For stadig færre kuer slipper ut av fjøset. De får aldri oppleve frisk luft og vakker fuglesang.

Heldigvis kan både bønder og andre mennesker fortsatt bestemme selv om de vil være ute eller inne. Om lag 8.000 løp Sentrumsløpet lørdag, og jeg møter enda flere som både sykler, går og jogger i parker og i skogen til daglig.

Likevel: Mange moderne mennesker velger frivillig å leve livet sitt som hamstere. De har definert seg som innedyr, og de holder formen ved like ved å spinne rundt i hamsterhjulet.

Litt komisk. Det er blitt et vanlig syn i byen, muligens også på bygda for alt jeg vet: Når man går forbi et helsestudio, ser man folk oppstilt på rekke og rad innenfor gulv-til-tak-vinduene. Noen ­løper på tredemølle, noen tråkker på stepmaskiner og noen s­ykler på ergometersykler.

De ser ut som utstillingsfigurer­ som har tatt på treningstøy og har lyst til å rømme. Men de rømmer ikke. De vil være inne.
Jeg skjønner at det sier noe om tidsklemma. At folk er travle.­ Selvsagt sier det også noe om behovet for komfort, når det er mørkt og slapsete ute.

Men hva skal man si når man møter dette synet i april og mai? Når man kan få sol i ansiktet, kjenne brisen mot huden, dra inn duften av skog og bråtebrann og se hestehov og hvitveis? Hvorfor er så mange villige til å betale penger for å trene på et sted hvor det ikke er natur?

Der betaler de i tillegg for å stå stille mens de løper. På tredemøllene løper de sine tre eller ti kilometer uten å flytte seg en meter. Dette krever energi. Og den kjøper de. Disse mosjonistene betaler for elektrisitet som kan hjelpe dem til å holde seg i ro på samme kvadratmeteren mens de er på «tur».

Det er unektelig litt komisk. Og ikke særlig miljøvennlig.
Fremmedgjort. Ikke misforstå: Jeg synes bevegelse er bra. Selv om vi både er laget for å bevege oss ute og bevege oss mye, så er det bedre enn ingenting å bevege seg lite og å gjøre det inne.

Jeg har selv løpt en del på trede­mølle de glatteste dagene den gang jeg var aktiv løper. Jeg har syklet på ergometersykkel også, ikke minst da jeg trente meg opp etter en alvorlig skade.

Så mitt ærend er slett ikke å kritisere disse oppfinnelsene. De har absolutt mye for seg.
Likevel: Hva sier det om samfunnet vårt dersom det vanligste er å parkere seg selv når man er på «treningstur»? Sier det noe om at vi er blitt fremmedgjorte?­ At vi oppfører oss som om vi trives bedre i fengselet enn ute i friheten? At de kommersielle­ ­aktørene har klart å innbille oss at det kunstige alternativet er bedre enn the real thing?

Verdens enkleste. Jeg ser noe av det samme innen klatring, som også er en menneskelig urbevegelse. På spørsmål om hvorfor han klatret, pleide den legendariske professoren Arne Næss å svare: Hvorfor har du sluttet? Vi klatret da begge som barn.

Klatring er den prosentvis raskest økende mosjonsaktiviteten i Norge. Men stadig flere av dem som klatrer gjør det bare på innendørssentrene, som nå finnes­ i snart hver by i Norge. Ikke noe galt sagt om dem, de er lette å ty til når man har det travelt, når det regner eller når man ikke har noen partner.

For å klatre ute må man dess­uten eie en del utstyr – og beherske­ å bruke det. Dette gjør at terskelen for å klatre ute forståelig nok blir noe høyere. Men slike mekanismer gjelder ikke for løping og gåing, verdens­ 
enkleste bevegelser.

Speilbilde. Når man løper ­eller går på tredemølle, ser man som oftest sitt eget speilbilde. Enten i et vindu, eller i de store speilflatene ethvert helsestudio må ha for å få plass til kundenes muskler.

Når man løper eller går ute, møter man verden. Man gir seg selv muligheten til å komme til steder med god utsikt. Blikket kan sveipe over en vid horisont og sinnet får et stort rom å vandre eller hvile i.

En tur ut er en tur i friheten. Det innebærer noen veivalg og kanskje noen uforutsette utford­ringer, men sånn er det å være menneske.
Så er det da også et veivalg å velge hamsterlivet.

Først publisert i Vårt Land 26.4.2016. Foto: Berit Roald/NTB Scanpix (c)

Kommentar #1

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Lars Gilberg. Gå til den siterte teksten.
En tur ut er en tur i friheten. Det innebærer noen veivalg og kanskje noen uforutsette utford­ringer, men sånn er det å være menneske.
Så er det da også et veivalg å velge hamsterlivet.

Jeg tror det går den veien du tenker deg. I de siste to årene har trenden på treningssentre vært at man skal bedrive fx cross-fit som er en hybrid av tradisjonelle øvelser. Dette viser seg å være for tungt for hovedgruppen av de som sogner til treningssentre. Nå er trenden å vende tilbake til det enkle og ukomplliserte, og da kommer man til sist også tilbake til naturen i sin rene og uforfalskede form. 

Da jeg startet å trene styrke for over tredve år siden var treningssentrene fulle av speil. Nå er fokuset endret. Nå er det knapt et speil å oppdrive, men de er praktiske i noen sammenhenger hvis de er plassert slik at man ser hvordan man utfører en øvelse. Da kan man korrigere kroppsholdning ganske raskt og lettere få kontakt med ønsket resultat. Jeg tror bredden i folks interesse er mye større enn speilrefleksen nå om dagen. Tiden da man kunne se nakne guttunger i treningssalen mens de sjekket musklene sine er nok forbi under normale forhold. 

Kommentar #2

Terje Marøy

18 innlegg  115 kommentarer

VÅRSLEPP ER JO EIT FINT SYN

Publisert over 5 år siden

For mange er dette sleppet noko dei trenar for, eit mål som motiverer resten av året.

Som for dotter mi på 39. Ho har aldri drive idrett eller trening, til det visna ho for fort. Etter ein hjarteoperasjon i fjor, vart Sentrumsløpet eit mål for henne, som ho trente systematisk mot. Ho fullførte 10 km i fin stil på 59 minutt, ein prestasjon å vera svært stolt av ut frå bakgrunnen.

59 min er berre 11 minutt frå marinejegarane sitt opptakskrav.

Som gamal spesialsoldat er eg stolt av dotter mi, men som far mest letta over at ho framover ikkje har grenser for sin fysiske aktivitet.

Sjølv er eg pensjonist, og trenar mykje inne om vinteren, sjølv om eg framleis syklar 15000 km i året. For meg er konkurransetilbodet i inn og utland (klasse 65-69) noko som gjer timane i vintermånadene lettare å gjennomføre. Bonus er styrke og god helse, slik at kona som treng assistanse og eg kan nyte fridomen enno nokre år.

Det viktigaste er å trene, så får no kvar og ein finne den forma ein trivst best med, ute eller inne, eller begge delar.

Sjølv likar eg innesykling framom TVen i stova, der eg ellers ville sitja i godstolen. Det er fine intervalldrag å sykle til kvart par på 1500 eller 5000 meter på skeiser. Sjelas tempel er framleis til glede for ein aldrande mann.

***

Kommentar #3

Eyvind Skeie

68 innlegg  55 kommentarer

Hamsterliv

Publisert over 5 år siden

Ja, ja.

På treningssenteret her på Kolbotn, hvor jeg går så ofte jeg kan, fører vi hamstere samtaler med hverandre.

En av mine medhamstere er historisk interessert og vi diskuterer middelalderhistorie og religion så busten fyker. En annen medhamster er kurdisk fluktning med en polioskade og med ham går samtalen om politikk, helse og familie. Andre medhamstere er jeg på nikk med. Av og til viser vi pote til hverandre og ønsker en god dag videre.

Det jeg i grunnen vil frem til er at det finnes mange former for speil. Selv har jeg, som hamster, de siste årene vært litt interessert i George Mead og hans ideer om speiling og såkalt symbolsk interaksjonisme.

Det behøver ikke å være slik at vi hamstere speiler oss i oss selv. Vi kan også speile oss i andre. Det kan være ganske tilfredsstillende, også på tredemøllen.

Men, i likhet med deg, synes også vi hamstere at frisk luft er det beste!

God tur!

Kommentar #4

Lars Gilberg

223 innlegg  116 kommentarer

Poten opp

Publisert over 5 år siden

Kjenner meg igjen i det du skriver, Eyvind. I går besøkte jeg treningssalen på Sunnaas sykehus, og mintes alle timene jeg tilbrakte der for noen år siden. Der lærte jeg de enkleste ting, som å gå igjen. Det tok tusenvis av forsøk å klare det. Samtidig så jeg ut og lengtet etter naturen på andre siden av vinduene. Det var en utilgjengelig verden da. 

Ikke alle er så heldige at de kan være ute. Det er nok litt derfor jeg blir forundret når mange av de som kan det, likevel konsekvent velger å være inne.

Samtidig velger jeg det selv, rett som det er. Så, dette er litt Ole Brummsk: Ja, takk begge deler.

Som hamstere hamstrer vi. Bevegelsesglede.

Kommentar #5

G Solli

3 innlegg  1120 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Lars Gilberg. Gå til den siterte teksten.
Men hva skal man si når man møter dette synet i april og mai? Når man kan få sol i ansiktet, kjenne brisen mot huden, dra inn duften av skog og bråtebrann og se hestehov og hvitveis? Hvorfor er så mange villige til å betale penger for å trene på et sted hvor det ikke er natur?

April og mai er definitivt den rette tiden for å trene inne for en stor del av oss nordmenn. Det er da naturen og den fryktelige bjørken spesielt, sender sine skadelige utslipp rett inn i våre nesebor. Såfremt det ikke regner trollkjerringer så blir det ikke trening utendørs for meg før etter invaderingen av våre åndedrettsorganer er omme. Med unntak av Holmenkollstafetten, der jeg kommer til å stille mer dopet enn Ben Johnsen.

Kommentar #6

Søren Ferling

0 innlegg  4867 kommentarer

Anekdote om betalt motion

Publisert over 5 år siden

Jeg havde et vikarjob, hvor jeg med lastbil kørte Ice Tea, frugtjuice o.l. rundt til kiosker og helsecentre i københavnsområdet.

Jeg stod på et tidspunkt med en palle med en meter drikkevarer, ca. 400 kg, og skulle have dem op ad en trappe uden elevator - suk... - og samtidig strømmede der folk til træning.

Derfor sagde jeg til de forbipasserende at de helt gratis kunne tage en karton med op, så var de varmede op, når de kom til maskinerne.

Ingen synes det var det mindste morsomt og ingen tog en karton med op, selv om vi gik ved siden af hinanden op ad trappen.

Helt tilbage i gymnasietiden husker jeg også en meget sportsinteresseret dreng, som kørte på knallert ind til byen for at køre på kondicykel - de lo vi ikke-sportsinteresserede meget af.

Kommentar #7

Terje Marøy

18 innlegg  115 kommentarer

Alvor og gaman, gjeng ofte saman

Publisert over 5 år siden

Sjølv i en skjemtande tråd ligg ikkje alvoret langt unna. Det er til bate for både kropp og sjel å røre seg, eller keep moving, som hamsters personlege trenar vil seia. Då treng ein å prioritere rørsle over tid for helsa sin del. I vår alder er det ikkje naudsynt med hardøkter (om ein ikkje som eg driv aktiv idrett på internasjonalt (veteran)nivå). 

Eg las ein stad at om lag halvparten av bilbruken ligg innanfor eit par kilometer, altså gangavstand. Mykje er gjort om du set att bilen og kjøper ryggsekk. Då kan du handla, treffe kompisar på kafe og anna i nærområdet kombinert med din eigen trim.

2x3 km er nøyaktig same energibruk, som 1x6 km, ajølv onm det ligg kaffipause mellom. 6 km gange er å flytte seg ra A til B. Det gjer ikkje monaleg skilnad på energibruken om du går eller spring. Men spring du, brukar du same energien på kortare tid.

I vår alder (65+) blir vi redusert av aukande muskelsvinn, som etter kvart fører oss over i rullator, og kanhende rullestol som vi køyrer or tida med. Slik treng det ikkje vera. Prioritert tid til styrketrening reduserar forfallet, styrken gir balanse, og vi utset oss ikkje for same risiko for fallskade med brot.

Elles er sykling og langrenn fine treningsformer. Langrenn aktiviserer heile kroppen uten støyt-rørsler i ledda. Same med sykkel, som og aktiviserer store muskelgrupper. Men diverre er sykling blitt farled i ei tid der mange bilistar har moror av å presse oss. Sjølv møter eg farlege situasjonar eit par gonger i månaden; og då ser eg bort frå plagsom åtferd som grov kjeft frå unge menn i 40-50-årsalderen.

Sjå verdidebatt http://www.verdidebatt.no/debatt/cat19/subcat24/thread11639144/

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere