En 'salgbar' kirke

Noen av kirkemøtedeltakerne som var mot likekjønnet ekteskapsinngåelse, fikk høre at det de stod for ikke var "salgbart". Underforstått, da kan ikke kirken ha en slik oppfatning. Den må mene og handle slik at dens budskap kommuniserer med dagens mennesker. Det må kunne "selges" med godt resultat. Det er sikkert mange andre som mener det samme.

Men hvorfor må vi for all del ha en "salgbar" kirke? Hvilke tanker, ønsker - eller frykt - er det som her kommer til uttrykk? Jeg vil nå peke på seks forhold som jeg mener spiller inn.

1. Kontaktflaten.    Det sies at hvis man er imot vigsel av homofile, har man satt seg på sidelinjen når det gjelder det meste i den offentlige diskusjonen eller samtalen. Man blir ikke regnet med. Folk vender ryggen til kirken/menigheten. Det blir dermed vanskeligere å få mennesker i tale med det kristne budskapet. De vil vende seg mot humanisktisk eller andre religiøse instanser. Kontaktflaten blir mindre hvis kirken holder frem saker som folk flest ikke kan identifisere seg med eller er direkte motstandere av.

2. Folkekirketanken.    I forlengelsen av ønsket om ikke å minske kontaktflaten spiller også folkekirketanken inn. D.n.k. defineres som en folkekirke. Folk og kirke har hørt sammen i 1000 år. Det er en god tradisjon som de fleste synes ikke må brytes. Derfor hevder de at den ikke må ha meninger som ikke finner gjenklang i folket og som majoriteten tar avstand fra. Kirken er - sies det - satt til å tjene, ikke kritisere eller dømme folk. Nei, den skal bekrefte deres (svake) tro slik at de kan kjenne seg hjemme i kirken og betrakte den som sin. Det er vanlig å fremholde at den er for alle som vil tilhøre den - underforstått , også uavhengig av tro og livsførsel. Siden størsteparten er døpt inn i den,  har de også et demokratisk ansvar for utviklingen i kirken.

Det er vanskelig for en folkekirke å komme i motsetning til folkeflertallet. For tenk om mange av de nesten 50% av medlemmene som sier de ikke er kristne, skulle finne på å melde seg ut? Hvor stor prosent av folket må være medlemmer for at vi kan tale om en folkekirke?

3. Tomme kirker.   Mange steder er det vanligvis få som går til gudstjeenste. 10 - 15 mennesker i et stort kirkerom og kanskje nesten ingen nattverddeltakere er ikke inspirende for oss prester. Derfor er det forstålig at presten gleder seg når det noen (få) ganger er mange mennesker i kirken. Det er naturlig at presten ønsker at det må skje ofte. Men et slikt ønske kan lett prege forkynnelsen bevisst eller ubevisst. De som er kommet, må få høre et kjærlighetsfullt og aksepterende budskap så de kan oppleve at de er gode nok som de er. Da får de kanskje lyst til å komme tilbake senere. (Men innerst inne vet nok presten av erfaring at det ikke er tilfellet.)

Ønsket om  fullsatt kirke fører ofte til at menigheten satser på kulturarangementer og er tilfreds hvis de samler mange. Det viser jo at den kristne kultuarven står sterke mange steder til tross for nesten tomme kirker søndag formiddag. Hvis presten eller menigheten forbindes med en uakseptabel oppfatning, kan det skade oppslutningen om slike samlinger.

4. Konfliktvegring.    Et ikke "salgbart" standpunkt fører lett til motsetninger eller konflikter både i staben, menigheten og lokalsamfunnet. Presten - eller andre med upopulære syn -  hører mange ganger usakelig eller rent fordømmende utsagn. Det opplever de fleste som ubehagelig, og det er naturlig at man vegrer seg for slike konflikter. Dermed fristes man til å ikke si det man mener i slike spørsmål.

Men at man ikke står frem med sin oppfatning, kan også skyldes hensynet til fellesskapet i menigheten. Man mener at det ikke må splittes på grunn av saker som ikke oppleves som sentrale i kristentroen.

5. Synkende dåpstall.    Færre døpes for hvert år som går. Og det til tross for kreative dåpsreklamer uten støtende dåpsteologi. Men hva hvis ønsket om en dåpsliturgi med vekten på feiringen av det nyfødte barnet, ikke begrenser dåpsfallet? Det fører jo til færre kirkemedlemmer og derfor også færre som kommer til å delta i trosopplæringen.

5. Økonomien.    Færre medlemmer vil få konsekvenser for kirkens økonomi uavhengig av hvilken økonomimodell man kommer til å få. Det resulterer nok igjen i mindre aktivitet i menighetene, sammenslåing av menigheter og stenging av kirkebygg. Kanskje vil D.n.k. heller ikke ha midler til å dekke hele landet.

Mange av disse forholdene som jeg her har nevnt, hører sammen. Jeg tror at flere av dem er med på å danne bakgrunnen for utsagnet om at kirken må ha oppfatninger som er "salgbare". Noen av dem synes jeg er gode, og alle er forståelige.

Men det blir helt galt når/hvis vi lar dem prege kirkeforståelsen og føre til en teologi som ikke er i samsvar med kirkens læregrunnlag. Den er det viktigste - ikke om kirkens budskap oppleves som "salgbart" eller ikke.

P.S. Jesu ord var ikke alltid "salgbare". Mange tok anstøt av dem og trakk seg tilbake fra ham (Joh.6,59- 66).