En liturgisk rettesnor

Hvordan skal man skjønne Bibelens ord? Ytterst få temaer, om noen i det hele tatt, har vært så mye gjennomtenkt, drøftet og forsket på, i europeisk kulturkrets. Selvsagt har all denne åndelige og intellektuelle virksomheten resultert i en god del positiv fremgang. Vi forstår Skriften bedre enn våre forfedre.

Vi mennesker er en enestående skapning. Vi kan både tenke og tro. Man kan ikke høyakte og ære den skapende Gud uten å respektere verdien av skaperverket i sin vidunderlige prakt og helhetlige, indre sammenheng (jfr. moderne, grønn erkjennelse som er både tanke- og trosmessig begrunnet på suveren og helhetlig måte). Altså bør vi tillate oss å både tenke og tro samtidig.

Å lese er å tolke og forstå. Det er lett(vint) å komme skjevt ut når en skal lese forfatterne av de bøkene som utgjør den boksamlingen som heter Bibelen. Tillater man seg ikke å tro, så havner man gjerne i den grøfta vi kjenner som materialisme og ateisme. Tillater man seg ikke, eller i bare liten grad, å tenke/resonnere, så havner man lett i den andre grøfta, som vi kan kalle "fundamentalistisk bokstavfortolkning" - slik deler av erkekonservativ lavkirkelighet er kjent og beryktet for: Altså en form for "konservatisme" der tankens kraft tilsidesettes for troens kraft.

Resultatet av å havne i en av disse grøftene blir forkvaklet og virkelighetsfjernt, for det underkjenner en vesentlig del av menneskeskapningens gudegitte evner - og derigjennom skaperens verk og skaperen selv. Selvsagt må vi både lese og forstå, og den rette fremgangsmåten blir å utføre begge operasjoner parallelt og samtidig.

Grunnskriftene må forstås også ut fra forfatternes samtidighet og forutsetninger. Noen annen fremgangsmåte blir anakronistisk. Vi må koste på oss å akseptere forfatternes virkelighet, slik samtiden deres faktisk var den gangen de skrev.

Den alt vesentligste del av bøkene i det gamle testamentet ble redigert til et samlet bokverk gjennom flere hundre år, etter at hebraisk skriftspråk var blitt en del av kulturen i det gamle, israelske samfunnet, altså siden så langt tilbake som ca. åtte, tidligst ni, århundrer før vår tidsregning. Man bygde da på muntlig fortellertradisjon i området.

Fortellertradisjonen berettet om folkets historie, og fremstilte basis og begrunnelse for samfunnets lovverk. Moseloven fastsatte forordningen om det monogame ekteskapet mellom mann og kvinne. På elegant vis flettet det lærde presteskapet i Jerusalem en filosofisk begrunnelse inn, da de ca. et halvt tusenår før vår tidsregning forfattet en modernisert skapelsesberetning (ref. 1. Mos 27-28). Tradisjonen bevarte prinsippet gjennom både det jødiske folkets historie og senere også det kristne Europas historie.

Selvsagt ble lovens forordninger diskutert blant lærde folk - også i Jesus sin samtid i det romersk-okkuperte jødeland. Jesus ble gjentatte ganger konfrontert med samtidens politiske temaer. Men han var ikke politisk rabulist. Hans virke og lære dreiet seg om åndelig fornyelse, samfunnsjusen var strengt tatt ikke så viktig poeng i den sammenhengen. Jesus var åndelig mester, ikke politisk opprører.

Jesus levde som menneske i et samfunn der moselovens bestemmelser hadde grunnlovs rang. Han forårsaket aldri revolusjon mot moselovens paragrafer men respekterte dem i praksis (inklusive bl.a. forordninger om kjønnslig samliv og ekteskap).

Det er ingen grunn til å anta at han uttrykte noen grunnleggende, praktisk kritikk av samfunnets aktuelle lovverk. Hans målsetting var ikke å oppheve lovene, men å oppfylle deres åndelige dimensjon på det trosmessige og intellektuelle område. Han oppsummerte hovedpoenget i to, helt grunnleggende, prinsipper: Menneskene skulle akte og ære Gud og la kjærligheten lede deres adferd, sa han (gjenspeiles i to, grønne hovedprinsipper om respekt for Guds skapte natur og ikke-voldelig fremferd).

Det prinsipielle er viktigste rettesnor, også for oss i dag. De rent praktiske forordninger er for så vidt prinsippene uvedkommende.

Det er intet i veien med å erkjenne virkeligheten: Seksuell legning forekommer i flere varianter, og heterofili er den hyppigst forekommende arten. Menneskenes forordninger bør gjenspeile respekt for skaperverkets mangfold og variasjoner, og for individenes rettigheter (grønne prinsipper det også).

Respekten for individenes rettigheter innebærer at man innretter samfunnet og de sosiale organer med basis i kjærlige regler om likebehandling og inkludering. Å diskriminere og utestenge minoritetsforekomster er i direkte konflikt med selve grunnprinsippene i Jesu gjerning og lære.

Når erkekonservative (skam)fortolker grunnskriftene ved utelukkende å legge egen (eller tradisjonsbundet) fremgangsmåte til grunn for forståelsen, altså gjennom å tolke enkelte utsagn separat, løsrevet fra, og i konflikt med, Kristi grunnleggende prinsipper for vår levemåte og fremferd, så begår de feil (det hebraiske ordet "synd" betyr "feilgrep").

Man kan ikke, og skal ikke, diskriminere homofile og utestenge dem fra likeverdig behandling - i alle fall ikke i en kristen kirke.

Å basere en slik synd (altså et slikt feilgrep) på løsrevne sitater fra gammel, jødisk litteratur, innebærer å komme i motstrid til et hovedprinsipp i Jesu lære. Da havner man i den grøfta hvor personlig tros- og tolkningsopplevelse kommer i konflikt med både erkjennelse av skaperverkets mangfold og Jesu kjærlighetsbud.