Absolutte sannheter - helvete

Jesus sier følgende om helvete: "Om ditt høyre øye lokker deg til synd, så riv det ut og kast det fra deg! Det er bedre for deg å miste ett av dine lemmer, enn at hele ditt legeme kastes i helvete. Og om din høyre hånd lokker deg til synd, så hogg den av og kast den fra deg! For det er bedre for deg å miste ett av dine lemmer, enn at hele ditt legeme kommer til helvete." Matt 5,29-30

Hvis du prøver å spørre en konservativ kristen hvorfor det ikke er flere enøyde og enarmede kristne, så vil han sannsynligvis svare noe slikt som at en hver idiot vil jo forstå at dette her ikke skal leses bokstavelig. Men blant de første kristne var ikke dette like opplagt. Og det viste seg også ganske raskt at det var en helt annen kroppsdel som var opphavet til de største fristelsene. I alle fall så vil du se at den første "kanon" som ble vedtatt på det første kirkemøtet var at personer som hadde kastrert seg selv ikke fikk bli prester. Så neste gang du ser en kristen familie med ekstra stor bil så kan du sende en tanke til kirkemøtet i Nikea som fikk stoppet galskapen før det tok skikkelig av.

Hva vet vi egentlig om helvete? Det står litt om det i Johannes Åpenbaring: "Men de feige, de vantro og vanhellige, de som myrder og som driver hor, trollmenn og avgudsdyrkere og alle løgnere, deres plass skal være i sjøen som brenner med ild og svovel. Det er den annen død." Åp 21,8

Svovel er flytende mellom 115 og 445 grader. Det er forholdsvis varmt. Hvis man ble senket ned flytende svovel her på jorden, så ville man rukket å tenke gjennom hvordan man hadde havnet her, men ikke stort mer enn det. Hvis man derimot kombinerer et opphold i en sjø av smeltet svovel og evig liv, så har man sannsynligvis laget en ultimat pine. I alle fall greier ikke jeg å tenke ut noe verre. Og egentlig blir det ganske forståelig at menn valgte å kastrere seg, selv med de metodene som fantes i de første århundrene etter Kristus, hvis man var tilstrekkelig overbevist om at dette reddet en fra et evig liv i ildsjøen.

For en evighet er lenge. Det er ikke ganske lenge, ikke engang veldig lenge. Det er bare lenge. Hvis du synes det høres lenge ut å gå 50 år her på jorden med ett øye, én arm og uten mulighet til å få barn, så er det ingenting mot 50 år i en sjø av smeltet og brennende svovel. Universet er kanskje noe sånn som 13,8 milliarder år gammelt. Og da skulle man kanskje tro at det fikk være nok. Men neida, da har man knapt begynt på evigheten.

Hva sier den Norske Kirke om helvete? Det er (som det ofte er med DNK) vanskelig å finne noe skikkelig svar på internett. Det nærmeste jeg har greid å komme et offisielt svar er på web-sidene for konfirmanter, et spørsmål med tittelen "Hva skjer når vi dør?" Der står det følgende: "Kristendom handler ikke om å dømme folk, men å tilby håp. Vi er ikke opptatt av helvete – vi er opptatt at vi, i motsetning til humanismen, har et håp om at det finnes et sted etter døden. At vi skal se de vi er glade i igjen. Og at veien dit heter Jesus." Min tolkning av det blir at "det finnes et Helvete, men vi liker ikke å snakke om det". Og jeg som er vokst opp med svart/hvitt tenkning synes fortsatt et at slikt standpunkt er litt rart.

Paulus sammenlikner seg med en toppidretsutøver: "En idrettsmann må nekte seg alt. Han gjør det for å vinne en krans som visner, vi for å vinne en krans som aldri visner. Jeg løper derfor ikke uten å ha et mål, og jeg er ikke lik en bokser som slår i løse luften. Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal bli forkastet." 1 Kor 9,25-27

I dag er det vanlig at toppidretsutøvere planlegger for den dagen de er ferdig med toppidretten. De skaffer seg utdannelse, har venner utenfor idrettsmiljøet osv. Unge kristne som kaster seg inn i et prosjekt i dag går noen ganger inn med alt de har. De bryter med de gamle vennene, satser alle sparepengene sine, dropper utdannelse og reiser til et fremmed land for å være misjonærer. Når de så en dag kommer til det punktet der de er utbrent og bryter med organisasjonen de reiste for, så står de på bar bakke. De er uten venner, uten jobb og sliter kanskje med skyldfølelse fordi de sviktet kallet sitt.

Men det trenger ikke gi seg denne typen utadvente utslag. Mitt system var trist og innesluttet, og det store målet var å leve mest mulig adskilt fra denne syndige verden og fra andre villfarne kirkesamfunn. Jeg trengte ikke noen sterke åndelige ledere til å piske meg framover. Jeg greide etter hvert å vedlikeholde systemet mitt selv. Men jeg tror likevel drivkreftene i bunnen kan være noen av de samme. For min del var frykten for å gå fortapt viktig. Tanken på å være en av svært få utvalgte som hadde funnet sannheten var viktig. Og så må jeg nok også, når jeg ser tilbake, innse at det var en strategi for å unngå situasjoner som jeg ikke var flink til å håndtere.

Når man følger debatten om usunn kristendom og kommer over uttrykk som "absolutte sannheter", "livets to utganger" o.l så er det lett å bare lese videre uten å stoppe opp og tenke. Men man har sannsynligvis akkurat lest det som er selve kjernen i argumentasjonen. Dette dreier seg helt bokstavelig om himmel og helvete. Hvordan man har det noen få år på denne forgjengelige jorden betyr strengt tatt ingen ting i den store sammenhengen. Mener de. Og mente jeg tidligere.

Absolutte sannheter har med seg sitt eget sett med problemer. De er ikke åpne for diskusjon, og er dermed gode verktøy for sterke ledertyper. Når du ser hvor ille helvete egentlig er, så kan du forsvare de fleste midler som har til hensikt å holde folk unna. Dermed er absolutte sannheter fine å gjemme seg bak når noen vil stille en til ansvar for det man har gjort. Og jeg tror noen av de grusomste handlingene som har blitt gjort av tilhengere av ulike religioner opp gjennom tidene blir lettere å forstå (men ikke forsvare) hvis man forstår noen av de absolutte sannhetene som ligger i bunnen.

Samtidig synes jeg det er vanskelig å se for seg hva som skal være med og drive kristendommen framover hvis vi tar vekk disse sannhetene. Spørreundersøkelser som er gjort indikerer at de fleste amerikanere ikke lenger tror på absolutte sannheter. Ikke engang blant kristne ser det ut for å være flertall. Betyr det at det er på tide å droppe absolutte sannheter og la alle spørsmål være åpne for diskusjon? Vil det føre til en sunnere kristendom? Vil kristendommen i det hele tatt overleve?

Eller er det mulig på noe vis å kombinere et sterkt fokus på helvete med en sunn og balansert kristendom? Nå er det noe sånn som 1500 år siden vi sluttet å ta bokstavelig det som står om å kutte av kroppsdeler. Vil vi i framtiden slutte å ta bokstavelig den delen av versene som omhandler helvete?