Utenfor skråsikkerhetens bastioner

Nett-debatter har sin egen dynamikk, og effekten er som oftest polariserende.  Det er i og for seg både forståelig og logisk, siden det ligger i selve debatt-konseptet at meninger skal brytes.  Og frisk meningsbrytning er en viktig forutsetning for et fungerende demokrati.

Likevel: Rett som det er blir jeg debatt-lei. Ja, rett og slett usigelig utmattet av de mange konfrontasjonene, sliten av alle de sterke meningene. Eller kanskje er det ikke de sterke meningene i seg selv som gjør meg utmattet – og til tider direkte uvel? Kanskje handler det først og fremst om måten de sterke meningene blir ytret på (og her inkluderer jeg gjerne meg selv)? Eller – kanskje er det all skråsikkerheten som kjennes så slitsom?

Ja, jeg tror sannelig jeg vil ytre meg litt om skråsikkerheten – nærmere bestemt den grunnleggende forestilling at det bare er jeg selv og mine meningsfeller som besitter klarsyn, og at alle andre er blinde på minst ett øye. Skråsikkerheten er fundamentalistens posisjon – han som har funnet Sannhetens eneste nøkkel. Selv tror jeg ikke på Sannheten med stor S og i bestemt form. Det betyr ikke uten videre at jeg dermed mener alt er like gyldig (eller likegyldig).  Jeg mener jo også at noe er sannere enn noe annet - men utenfor nett-debatten, ansikt til ansikt med de(n) andre, lytter jeg lettere etter nyansene i de(n) andres stemme. Jeg har som ideal å også kunne få til dette i en meningsutveksling der de(n) andres tale ikke har følge av ansikt eller stemme – men det er ikke alltid så lett å få det til.

Nett-debattene sorterer oss i motstandere og støttespillere, svart og hvitt - ofte på grunnlag av hva vi har ytret av meninger i enkelte symboltunge saker. Frontene skjerpes – og sementeres. La meg prøve å illustrere det med et, muligens banalt, eksempel – utvalgt fordi jeg skriver dette i et forum kalt Verdidebatt, driftet av en avis med en klart definert livssynsprofil: Jeg har forstått av en del av mine kristne forum-kolleger oppfatter meg som kristendomsfiende, som en steil ateist. Noen har også kalt meg ”islamofil”. Motsatt vil antakelig enkelte ”nyateister” oppfatte meg som for lite religionskonfronterende. Jeg trives ikke innenfor noen av disse sjablongene – og om det er slik at på seg selv kjenner man andre, vil jeg gå ut fra at jeg ikke er alene om å stadig føle meg feilplassert.

OK – jeg skal villig innrømme at noen av merkelappene sikkert delvis er selvforskyldte, men da er vi vel tilake til utgangspunktet for disse refleksjonene, nemlig at nett-debattene har sin egen polariserende dynamikk. Jeg er nokså sikker på at en del av oss som i tråd etter tråd verbalt kappes om å klore øynene ut på hverandre, hadde kunnet kommunisere på en ganske annen måte over en kopp kaffe. Selv har jeg for eksempel få problemer i min normale hverdag med å omgås kristne mennesker. Ja, kanskje jeg skulle si det så sterkt at noen av dem jeg omgås best med, er troende mennesker. Kanskje har det noe med min bakgrunn å gjøre – med å ha noen felles ”koder”. La meg forresten ile til med et forbehold: Jeg har problemer med de skråsikre! Det gjelder for øvrig skråsikre av alle slag – ”fundamentalistene” iblant oss, enten de er kristne, muslimer, nyateister – eller de sverger til en eller annen politisk isme.

Slik! Det var godt å få sagt dette – noe som selvsagt ikke betyr at jeg fra nå av ikke vil mene noe som helst. Og jeg kan heller ikke love å avholde meg fra skarpe kommentarer – men jeg følte for å kaste fram disse refleksjonene som et memento (kanskje først og fremst av subjektive, ”indremedisinske” hensyn). Og jeg føyer gjerne til et lite, antiskråsikkert ”minnevers”, som jeg selv føler meg komfortabel med. Jeg har stjålet det fra forfatteren Franz Kafka:

"Det finnes et mål, men ingen vei; det vi kaller vei, er nøling".