I kjølvannet av VGTV-serien Frelst har det dukket opp en rekke historier om mennesker som har opplevd grenseoverskridende behandling og forventning i ulike kristne miljøer. Noen har respondert med: «Kan dere ikke skrive de gode historiene i stedet?» når vi har omtalt dette.
Vi skriver gjerne de gode historiene, men vi kan ikke gjøre bare det. Det er lett å dysse ned og la et enkelt «unnskyld, men» få siste ord og to streker under svaret. Det er en av grunnene til at historier dukker opp mange år senere. Igjen og igjen. Det er som et verkende sår som aldri blir renset.
Jeg har vokst opp i frikirkeligheten i Norge og flere ganger i løpet av min relativt korte fartstid vært vitne til oppvaskrunder med større og mindre hell. Er dette unikt for kristne organisasjoner og kirkesamfunn? Åpenbart ikke, men vi forventer mer av de som holder den medmenneskelige verdifanen høyt. Å rydde opp etter seg er vel det minste vi kan forvente.
Tiden leger alle sår heter det. Slik er det altså ikke. Tiden er tiden og den leger ingen sår, den bare smører de vanskelige erfaringene utover et langt lerret og lar følelsene i beste fall blekne. Det kan prege et helt liv. Erkjennelse og sann bønn om tilgivelse derimot kan lege noen sår, men ikke alle.
Når Jesus i Bibelen er ramsalt og kompromissløs mot mennesker som utøver sin religiøse makt på usunn måte, er det fordi han vet at det er nettopp disse som ofte sitter med muligheten til å lede mennesker inn i frihet eller fangenskap. Som leder vet jeg hvor lett det er å si at «vi ønsker en sunn kultur», men den sunne kulturen kommer først når den innpodes i handlinger som møter mennesker der de faktisk er og tar deres historier på alvor.
Det sanne er helheten, har en vis mann sagt. Vi kjenner først sannheten når vi kjenner hele sannheten, men absolutt viten er en vanskelig øvelse å gi seg i kast med alene. Hele sannheten kan først avdekkes når vi møtes som likemenn, uten skjult agenda og med en oppriktig intensjon om å lytte og snakke ærlig. Det er krevende. Det er mye lettere å børste ting under teppet og håpe at tiden leger sårene.
Først publisert i Vårt Land 13.4.2016
FØLG HELE DEBATTEN HER
• Stian Kilde Aarebrot om Sentermenigheten og Pinsebevegelsen: Tilgivelse må ikke forveksles med blanke ark
[ • Knut Tveitereid: Det er ikke sterke ledere som bærer Guds rike ]
[ • Hallgeir Reiten: Debbaten om jesus Revolution må ikke bli for ensidig ]
• Knut Tveitereid: Å ikke kjenne igjen seg selv i heseblesende åndelighet
• Stian Kilde Aarebrot: Mye god selvransakelse å spore
• Sigmund T. Kristoffersen og Andreas Hegertun: Maktspråk og manipulasjon er alltid uakseptabelt
• Jarle Haugland: Takk til VGTV for serien Frelst
• Kristine Banggren: Kirken trenger kritikerne
• Birgit S. Holtebekk: Jeg fant Guds plan med mitt liv etter å ha sett serien Frelst
• Johannes Morken: Ansvaret for brente barn
[ • Tonje Haugeto Stang: Livet etter begeistringen ]
[ • Mirjam Leijis: Egne betraktninger etter Frelst ]
[ • Andreas Nordli i Ungdom i Oppdrag: I brann for saken ]
[ • Helje Solberg i VGTV sitt svar til Stephan Christiansen: Underlige påstander ]
[ • Hans Eskil Vigdel: Stephan Christiansen tar ikke nødvendig oppgjør ]
[ • Arve E. Aarskog: Er angrep alltid beste forsvar, Stephan Christiansen? ]
[ • Kai Roger Tøtlandsmo: Tusen takk, Jesus Revolution ]
[ • Stephan Christiansen: Lei for belastningen, men det finnes andre historier enn Gjæverts ]
[ • Per Søetorp: De 99 og den ene ]
[ • Øystein Gjerme: Vi er ikke en dyneløftende menighet ]
[ • Paul Hockley i Jesus Revolution: Jeg har store ører og ingen pekefinger ]
[ • Hans Eskil Vigdel: Brev til et brent barn ]
[ • Hans Eskil Vigdel: Jesus Revolution var ikke det jeg trengte ]
[ • Bjørn Aslaksen: Halvbror i Herren ]
[ • Erling Rimehaug: Innta landet ]
[ • Helge Simonnes: Oppgjør med usunn teologi ]
[ • Helge Simonnes: Nei til Jesus-soldater ]
[ • Arve E. Aarskog: Dødsslitne i tjeneste for Jesus Revolution ]