Lars Gilberg

Journalist i Vårt Land
223

Gjerts og Guds lærlinger

En krevende far pusher sønnene sine så hardt at en blir europamester, mens en annen hopper av. Virker det velkjent?

Publisert: 12. apr 2016

Det er et fiffig programmeringsvalg NRK har gjort på torsdager denne våren:
Først viser man «Team Ingebrigtsen», en serie der vi følger Sandnes-mannen Gjert og hans fremadstormende friidrettssønner.

Rett etterpå sendes «Guds lærlinger», der vi følger bibelskoleelevene ved IMI-kirken i Stavanger når de blir sendt på oppdrag.

Parallellene mellom de to subkulturene er mange, noe som sikkert er overraskende for mange.

Enten eller. Selv kjenner jeg begge disse regimene fra innsiden. Min egen far la ned forbud mot å drive med idrett da jeg vokste opp. Han mente sporten ville føre meg vekk fra den smale vei. Og det fikk han på sett og vis rett i. Idretten ble det viktigste i livet mitt da jeg flyttet hjemmefra.

Det er interessant å se hvor mange av de samme mekanismene jeg ser i familien Ingebrigtsen, men med motsatt fortegn. Her er det idretten som er veien, og pappa Gert er veldig bekymret for alt som kan føre guttene hans vill.

De får ikke lov til å bade når de er på stranda, og de får ikke kjøre motorsykkel. Det første kan de bli syke av, det andre er for farlig. Og når Henrik på 24 får seg kjæreste, mener pappa at det er starten på slutten. Det blir helt feil fokus, og han vil ikke klare forsakelsene som skal til lenger, frykter pappa Gjert.

Det samme ser vi når den yngre broren Filip har fått sydentur påspandert av kjærestens familie. Avreise er 28. mars. Men problemet er at pappa har bestemt at treningen for neste sesong starter 29. mars.

«Det går ikkje. Du får ikkje lov. Du kan reise no, men ikke den 28. Vi starter sesongen dagen etter, og du må vere her. Anten er du med, eller så er du ikkje med», fastslår Gjert.

Hoppet av. «Team Ingebrigtsen» gir oss et innblikk i en familie der idretten styrer prioriteringene, og der resultatene er imponerende. Sjubarnsfar Gjert er trener for barna, mens kona Tone jobber i to frisørsalonger for å finansiere satsingen.

Henrik er allerede blitt europamester på 1500 meter og har femteplass fra OL.
Broren Filip følger hakk i hæl, men er frustrert over at han ikke får samme uttelling som storebror, selv om han trener like mye.

Lillebror Jakob på 15 regnes likevel som det største talentet. Jakob tok sølv i NM terrengløp nå i helgen, og da konkurrerte han mot seniorer. 

Brødrene Kristoffer (28) og Martin (20) har kuttet ut satsingen. De orket ikke lenger. Men Martin innrømmer at det er vanskelig å være en Ingebrigtsen og ikke drive med idrett. Han savner den oppmerksomheten som de satsende brødrene får. Ikke minst fra pappa.

Skaderisiko. Henrik, Filip og Jakob Ingebrigtsen står opp grytidlig og trener før de går på skolen. Deres dedikasjon og arbeidsinnsats har sitt motstykke i det vi ser i serien «Guds lærlinger», der bibelskoleelevene starter dagen med å stå opp klokka sju om morgenen for å be.

Så blir de sendt ut på gata for å be for fremmede mennesker, snakke om troen sin og spre godhet. Vi følger et team som møter en mann på krykker. De stopper og ber Gud helbrede ham. Så spør de om han kjenner forskjell. Han innrømmer at han ikke gjør det.

«Men det gjorde en forskjell for oss, at vi fikk lov til å be», sier en av ungdommene i serien.
Og som TV-seer tenker jeg at det kan høres ut som en egotripp. Man misjonerer også for å tilfredsstille egne behov. Og – i motsetning til løperbrødrene – risikerer man å skade andre enn seg selv.

En større sak. Det gjør godt for unge mennesker å være en del av en større sak. Å ha et stort mål som gir retning til hver eneste dag og hvert eneste lille valg i livet, kan gi en følelse av at alle bitene faller på plass.

Men det kan også kjennes som et fengsel. Henvisningen til «en større sak» kan fort bli brukt til å manipulere mennesker til å legge vekk sin kritiske sans og sin personlighet. Dette ser vi eksempler på i VG-serien «Frelst», og vi hører stadig om det i rekrutteringen av fremmedkrigere.

Om man kommer uskadd fra den typen påvirkning, avhenger nok i stor grad av om man klarer å tenke selv og være ulydig, slik Henrik Ingebrigtsen stadig viser oss at han kan.
«Du må ha et indre driv. Alt du gjør fordi at andre sier det, det tar slutt rimelig fort», erkjenner europamesteren.

FØRST PUBLISERT SOM KOMMENTAR I VÅRT LAND 12.4.2016

Kommentar #1

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Lars Gilberg. Gå til den siterte teksten.

En større sak. Det gjør godt for unge mennesker å være en del av en større sak. Å ha et stort mål som gir retning til hver eneste dag og hvert eneste lille valg i livet, kan gi en følelse av at alle bitene faller på plass.
Men det kan også kjennes som et fengsel. Henvisningen til «en større sak» kan fort bli brukt til å manipulere mennesker til å legge vekk sin kritiske sans og sin personlighet. Dette ser vi eksempler på i VG-serien «Frelst», og vi hører stadig om det i rekrutteringen av fremmedkrigere.
Om man kommer uskadd fra den typen påvirkning, avhenger nok i stor grad av om man klarer å tenke selv og være ulydig, slik Henrik Ingebrigtsen stadig viser oss at han kan.
«Du må ha et indre driv. Alt du gjør fordi at andre sier det, det tar slutt rimelig fort», erkjenner europamesteren.

Her var det mye bra. Vi har alle vært der, både som leder og objekt. Troen på noe som er større enn oss selv driver oss frem til å ville begå overmenneskelige handlinger. Haken er at noen ganger oppnår vi i høyden å begå handlinger som er i underkant menneskelige. Igjen kommer sola scriptura, fanatismen frem opp mot moderasjonen og balansen. Lærdommen får være at livslykken nok ligger nærmest de to siste. 

Det er flere fedre som presser sine sønner. I alpint har det vært kjent, i langrenn, og tidligere var det dette sørvestlandske fenomenet i boksing. Blir det rasjonelt nok? Blir det projisering av egne evner? Jeg er i tvil om dette er riktig måte for fedre og sønner å drive på for det er litt utenfor familielivets komfortsone. Mon tro om det ikke i tillegg til det forannevnte er godt med en profesjonell avstand mellom trener og utøver. Det er anderledes med autoritetsbånd som er etablert av mer fri vilje enn de som er nedarvede og genetiske. Jeg tror at foreldre skal finne sin måte å bidra på, men ikke nødvendigvis som leder og trener. Man kan legge myr god omsorg i vaffelsteking også.

En kirurg opererer heller ikke sine egne barn. 

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere