Bør terroren svekke religions-friheten?

Terroren i Paris, Lahore, Brussel og andre steder stiller oss overfor en rekke utfordringer. Blant annet er religionens rolle­ og medvirkning diskutert. Et viktig spørsmål er så hvorvidt terroren bør påvirke vårt syn på trosfrihet. Jeg vil gjerne gi følgende anbefalinger.

Bekjemp «religiøs analfabetisme». Kunnskapsnivået om religion er uhyre lavt. Norsk offentlighet er her analfabeter. Vi må kjenne egen religion, men også andres. For religion betyr mye for mange. Det preger tanke, ord og handling. Den religiøse dimensjon kan derfor ikke stues vekk, ignoreres eller bortforklares. Vi må ta høyde for den når vi vurderer samfunnsbegivenheter, og vi trenger mer kunnskap om religion på alle plan. Trosopplæring er en sak for familie og det enkelte trossamfunn. Men generell innsikt i tros- og livssynskunnskap er et samfunnsanliggende.

Se religionens rolle i terroren. Samklang mellom liv og lære varierer. Men når noen gir en religiøs begrunnelse for, eller hevder å ha en bestemt religiøs motivasjon bak, sine terrorhandlinger, må vi ta disse menneskene på alvor. Også når de begår uhyrlige handlinger som andre med samme trostilhørighet på ingen måte vil vedkjenne seg. Om noen mener at religiøst motiverte terroristers atferd avviker fra sann islamsk, kristen, buddhistisk ­eller annen religiøs lære, representerer disse like fullt noen av disse religionenes ansikter mot omverdenen. Å si noe annet tåke-­legger. Det blir feil når noen sier at IS, Boko Haram, Al Qaeda, al-Shabaab, Taliban eller Det egyptiske brorskap ikke har noe med islam å gjøre. Det blir like feil å si at deres fremtreden representerer hele verdens muslimer.

Nei til religiøs sensur. Jeg får en flau smak i munnen når kristne­ eller ateister belærer muslimer og forteller dem at det er på høy tid å modernisere deres islam i både teori og praksis. Det har vi rett og slett ingenting med. For min del skyldes nok den flaue smaken at også jeg selv er blitt utsatt for det sekulære samfunns ønske om å frisere eller redigere­ min kristne tro. Alle religiøse endringer, som måtte være nødvendige, bør komme innenfra. Alle varige endringer, kan bare komme innenfra.

Sensur av imamer eller inngripen i det man måtte mene er voldsfremmende lære, må moskeer og muslimer først og fremst ordne opp i selv. Det handler om deres trosfrihet. De har sine rettigheter, men med rettigheter følger også for dem, som for oss alle, ansvar.
For øvrig stilles vi i et hvert rettssamfunn til ansvar for våre handlinger som enkeltpersoner, ikke som kollektiv gruppe med religiøs tilhørighet. Vi må derfor ikke bruke terroren som begrunnelse for å svekke trosfriheten.

Grip inn mot krenkelse. Noen religiøse meninger kan oppleves usanne eller forkastelige. Religiøst motiverte handlinger likeså. Det gir oss ingen automatisk rett til å kneble tanker og handlinger vi selv misliker. Men det går en grense. Når min trosutøvelse krenkes av andres trosutøvelse, er grensen overskredet. Da må norsk offentlighet gripe inn.

Jeg har i det siste fått høre om flere eksempler på norske statsborgere som er blitt truet eller banket opp fordi de har forlatt islam til fordel for kristendom eller ateisme. Dette kan ikke tillates. Om dette er praksis i Pakistan eller Saudi-Arabia, er dette ikke akseptabelt i rettsstaten Norge. Vi kan ikke tillate at fremmed tankegods med hensyn til blasfemi­ og apostasi eksporteres hit og tilsidesetter demokratiske prinsipper og fundamentale menneskerettigheter.

Vi kan heller ikke akseptere at norske myndigheter sender asylsøkere som er konvertitter tilbake til land hvor de utvilsomt utsettes for religiøs forfølgelse. Stortingets nyetablerte trosfrihetsgruppe må ha blikket sitt to steder. Den må kjempe mot brudd på trosfrihet internasjonalt. Den må også – om den skal være troverdig - feie for sin egen norske dør.

Sett ikke likhetstegn mellom «bokstavtro kristenfundamentalisme» og «radikal islam». Noen setter et slikt likhetstegn. Dette er dypt urettferdig. Radikal islam er en av de mest fremtredende årsaker til kristendomsforfølgelse i verden. I mer enn 30 av 50 land er dette tilfelle. Det som skjer i muslimske majoritetsland av konverteringsforbud, juridiske og sosiale restriksjoner, frihetsberøvelse, fengsling, tortur eller drap på religiøst grunnlag, kan ikke sammenlignes med vestlige demokratier eller i land hvor kristendom har sterkt fotfeste. Sharialovgivning, blasfemilover og apostasitenkning er og blir religiøst diskriminerende og et hinder for trosfrihet.

Ikke farligere. Religiøs ekstremisme er ikke farligere enn annen ideologisk eller livssynsmessig ekstremisme. Det er viktig å huske at 1900-tallet var de store ismenes århundre. En ateistisk livsanskuelse kan avle like mye vold som religiøs livsanskuelse. Her er mange eksempler. Verstinglandet Nord-Korea er en ateistisk stat med religiøs fremtoning.

Vern om ytringsfriheten! Myndighetene må selvsagt gripe inn der det er mistanke om at terror planlegges eller begås, også der aktiviteter er religiøst motivert og inspirert.

Ensidig fokus og klappjakt på utvalgte enkeltgrupper, som for eksempel norske muslimer, blir derimot feil. Saklig religionskritikk må vi alle tåle, men stigmatisering skaper utenforskap. Og utenforskap genererer lyssky virksomhet.

Åpenhet, transparens og ytringsfrihet derimot, skaper trygghet og gjør samtidig eksponenter for skadelig atferd – med god grunn – utrygge.

Skap gode fellesarenaer! Det advares ofte mot parallellsamfunn. Oslo kan ikke sammenlignes med Brussel, Paris eller Malmø, men vi kan fort komme dit. Sosiale murer mellom mennesker er farlige. Glassvegger likeså.

La oss skape fellesarenaer der mennesker lærer hverandre å kjenne på tvers av ­religion, ­etnisitet, bakgrunn, yrke og sosio-økonomiske forhold. De gode eksempler finnes.

Vi må vedkjenne oss det livssynsåpne samfunn. Det livssynsnøytrale samfunn finnes ikke. Vi blir aldri enige om tro og tvil, for religion inkluderer sannhetspåstander og forskjellig overbevisning. Vi kan likevel lære å leve sammen i fred og fordragelighet, også om vi titt og ofte sårer hverandre.

Løft frem religionens byggende rolle. Mange har nokså ubalansert pekt på religionens negative sider, men hva har ikke religion betydd for positiv demokratibygging og samfunnsbygging både nasjonalt og internasjonalt? Solid forskning dokumenterer dette. Dette bør løftes frem, selv om bildet av religion som kulturimperialisme fortsatt henger fast i mange vegger rundt omkring i landet.

Enhver ideologi, enten den er religiøs, politisk eller noe annet, må forholde seg til kontekstuelle forhold. Feiltrinn har skjedd, men også det motsatte.

Se alle faktorer om bidrar til terror. Det er ingen grunn til å legge skjul på at flere terrornettverk har gitt en religiøs begrunnelse for sine handlinger. Samtidig hevder flere terrorforskere at ­religionen faktisk har begrenset betydning når det kommer til stykket. En kombinasjon av ideologi, misnøye og sosiale nettverk er ofte avgjørende. Dette er sammensatt. Religionen må derfor ikke få skylden for alt. Og trosfriheten må ikke svekkes.

FØRST TRYKKET SOM KRONIKK I VÅRT LAND 12.4.2016