Om å lyve for å motivere til drap

De to gutte-terroristenes historie (13 og 15 år) ble godt kjent i israelske medier i oktober 2015 fordi Mahmoud Abbas (80) – med en ny løgn – påsto at Israel hadde «henrettet» den 13 år gamle gutte-terroristen etter pågripelsen. Statsminister Netanjahu svarte med å offentliggjøre bilde av gutten i en israelsk sykehus-seng, lenket til sengen med et par håndjern, men ellers nokså lys levende.

Den eldste av de to terrorist-fetrene (15) var blitt skutt og drept av israelske politifolk under angrepet. Men den yngste (13) ble såret etter at han hadde knivstukket en israelsk syklist (13).

I likhet med de to sårede israelerne ble den unge araberen sykehusbehandlet til han ble frisk igjen. Deretter er han blitt det israelske rettssystemets ansvar.

Med den løgnen som i utgangspunktet motiverte de to fetrene, fortjener litt ettertanke. Den lyder omtrent slik: – Jødene planlegger å rassere helligdommene våre for å bygge et jødisk tempel der. Denne løgnen har en lang og bloddryppende historie. Jeg ramser kort opp noen hovedpunktet:

I 1920 spredde Amin Haj al Husseini denne løgnen for å mobilisere arabere til å massakrere jøder. Etter massakrene pågrep de britiske mandatmyndighetene al Husseini og dømte ham til døden. Etter tre måneder satte de ham fri. Løgnen hadde lønt seg.

Året etter, i 1921, brukte al Husseini samme metode. Han spredde løgnen om at jødene truet de muslimske helligdommene. Og nok en gang fant det sted bloddryppende massakrer på uskyldige jøder. Britene svarte med å utnevnte al Husseini til stormufti av Jerusalem (!) – i et uhyggelig naivt forsøk på å godsnakke med de mest ekstreme araberne for å roe dem ned. Løgnen hadde igjen lønt seg.

I 1929 fant fryktelige massakrer mot jøder sted. Igjen var det stormufti al Husseini som hadde spredd løgnen om at jødene truet helligdommene. Og igjen lønte løgnene seg. For britene begynte utover på 1930-tallet gradvis å stenge for jødisk innvandring, trass i at selve mandatvedtaket i Folkeforbundet påla dem det motsatte.

Så kommer vi til årene 1936-39 og den arabiske revolten. Stormufti al Husseini sto faktisk bak hele revolten. Motivasjonen handlet nok en gang om jødenes påståtte trusler mot helligdommene. Stormuftien hadde i mellomtiden stått frem som nazist, sikker på at Hitler ville knuse både britene og jødene. Men etter tre år hadde britene knust den arabiske revolten. Muftien måtte flykte. Løgnen hadde utløst et ufattelig blodbad.

Så hopper jeg til 1947. Britene hadde sendt FN sin oppsigelse av Palestina-mandatet og FN klubbet et delingsvedtak for Palestina. Vedtaket godkjente samtidig Israels gjenopprettelse som stat. Dagen etter FN-vedtaket startet stormuftien ny krig mot jødene. Det ble Uavhengighetskrigens første fase (29.11.47 til 14.05.48). Motivasjon: Jødene truer angivelig helligdommene. Muftien tapte krigen. Men løgnen hans hadde utløst nok et blodbad.

Et langt hopp til 1996. Det året startet Arafat en firedagers-intifada mot Israel som et slags forhandlingskort under Oslo III-forhandlingene. Arafat begrunnet opptøyene med en klassisk løgn: Jødene truet de muslimske helligdommene. Løgnet utløste nok et blodbad.

September 2015: Midt i den jødiske høytidssesongen bryter det ut en bølge med «kniv-terrorisme». Mahmoud Abbas og et utall imamer hadde spredd den klassiske løgnen på nytt: Jødene truet de muslimske helligdommene. Nok en gang lar unge arabiske kvinner og menn seg narre til å bli knivdrap-terrorister eller bildrap-terrorister – i løgnens bloddryppende kjølvann.

Konklusjon: Jødehatet er ifølge all historisk erfaring en totrinnsrakett. Først lyver man på jøder. Straks noen tror på løgnen, starter man bloddryppende aksjoner mot jøder. I denne vinterens knivstikkings-bølge ser vi begge deler i praksis: En klassisk løgn, pluss bloddryppende aksjonering. Ergo foreligger begge definisjons-kjennetegnene på jødehat.

(Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i bladet «Ordet og Israel»)