Verdidebatt

Godhetstyranni og maktkritikk

Skal kritikk av godhetstyranniet ha noen mening, må det være som maktkritikk. Men retorikken i dagens harselas over «godhetstyranniet» peker mer i retning av at kynisme og selvtilstrekkelighet har fått en legitimitet det tidligere ikke har hatt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Språket har fått et nytt ord: Godhetstyranni. Etter min mening et ord uten innhold og språklig logikk. Språk skal skape klarhet og presisjon. Det bygger på en forutsetning om at noe ikke kan være både seg selv og sin motsetning på samme tid. Kjærlighet er ikke hat. Smørrebrød er ikke mat. Godhet er ikke ondskap.

Språket har imidlertid ikke presise ord for ethvert fenomen. En lang rad av følelsesmessige og psykologiske fenomener finnes det ikke klare begreper for, og vi må benytte et indirekte språk for å komme tettere på hva saken gjelder. Et uttrykk som kjærlighetshat er logisk sett også meningsløst. Men en pasjon kan faktisk være så sterk og voldsom at ordet har mening likevel.

På samme måte kan godhet være en maske for noe annet enn seg selv. Godhet kan f.eks. være svært velegnet til både å utøve og tilsløre makt. Den som gjør seg til hjelper for et annet menneske, setter seg i en maktposisjon overfor dette mennesket. I relasjonen mellom hjelper og klient ligger alltid en skjult, uuttalt diskurs: Jeg er sterk. Du er svak. Jeg har makt til å hjelpe, men også til å knuse. Den sterke kan bare være sterk fordi den andre er svak. Den svakes avmakt blir den sterkes næring. Uavhengig av hjelperens personlige godhet vil det alltid ligge en slange ved korsets fot.

Hvis godhet kan være tyranni, hva er da alternativet? De hardeste kritikere av det såkalte «godhetstyranniet» mener at alternativet er mer realisme. Vi kan ikke hjelpe alt og alle. Men er alternativet til godhetstyranni mer realisme? Er ikke faren – ja, nettopp hvis man er realistisk - like stor for mer kynisme, mer selvtilstrekkelighet? Hva vinner vi ved det?

Det er professor Terje Tvedt som har skapt nyordene «godhetstyranni» og «det nasjonale godhetsregime». Ordene har oppstått i Tvedts kritikk av norsk bistandspolitikk. I en kronikk i Aftenposten 13. mars i år presiserer hva han legger i begrepene:

Godhetstyranni-begrepet representerer altså overhodet ingen kritikk av Den gode handling eller Den gode intensjonen. Det er heller ikke en kritikk av det kristne ideal om medmenneskelighet.

Det dreier seg snarere om et ikke-moraliserende, rent analytisk begrep som gjør det mulig å avdekke maktmekanismer i samfunnet som skjuler seg bak retorikk om godhet og kamp om den selvklebende empati-merkelappen.

Strålende. Her er jeg nemlig helt på linje med professor Tvedt. Dette er det eneste som gir et snev av mening til et i utgangspunktet innholdsløst begrep. Maktkritikk av godhet er viktig. Godhet er en stor arena for skjult maktutøvelse. Jeg har selv gitt en del bidrag til slik maktkritikk gjennom årene.

Funksjonen ordet «godhetstyranni» har fått i den offentlige polemikk er imidlertid en annen enn det har i professor Tvedts bruk av det. Som polemisk uttrykk anvendes ordet i dag nettopp som kritikk, mistenkeliggjøring og til dels også latterliggjøring av Den gode handling og Den gode intensjon, jfr. Fremskrittspartiets forslag om å kriminalisere hjelp til tiggere. Det er blitt et fyndord som fungerer som beskyttelse mot for mye empati slik at vi lettere kan begrense vår humanitære plikt. Da bør vi bruke språket til det det skal brukes til, nemlig til å skape klarhet. Til å kalle en spade for en spade. Skal skjult maktutøvelse som maskerer seg bak godhet avsløres, må samme lov selvsagt gjelde for den kynisme som kler seg i realismens gevanter. Også den må avsløres.

Idealer er viktige for oss både som enkeltmennesker og som samfunn. Uten idealer vil vi ikke føle plikt. Å ha idealer er imidlertid ikke det samme som å ha svar. Ingen ideelle fordringer kan føres ut i full virkeliggjørelse. Vi strekker oss like fullt etter dem. Kirken har en plikt til å peke på noen overordnede idealer, hvis ikke svikter den menneskene. Å tro at vi i verdens rikeste land kan leve beskyttet mot verdens nød uten at det skal koste oss noe, kanskje til og med koste oss dyrt, er ikke bare naivt, det er også ukristelig. Verken mer eller mindre ukristelig. Men å ville hjelpe er aldri en garanti for at hjelpen tjener sitt formål. Hjelp er en risiko både for den som hjelper og den som hjelpes. Vi må likevel gjøre så godt vi kan.

Norge er et land dypt rotfestet i pietistisk tradisjon. Våre godhetsidealer og begreper om filantropi er sterkt preget av pietistisk dydsfromhet. Pietismen har også preget moderne terapeutisk tenkning og sosialdemokratiske idealer om det gode samfunn, uten at disse er dette historiske opphav bevisst. Den pietistiske vekkelsen fra 1850-tallet og utover var helt avgjørende for utformingen av den moderne velferdsstaten og det vi i dag nedsettende omtaler som «det nasjonale godhetsregime», men som i min verden har et annet og historisk sett mer dekkende navn: den sosialliberale staten. Disse idealene hadde sin opprinnelse i Tyskland, i «Die Innere Mission der Deutschen Evangelischen Kirche» og i den hjelpefilosofi som prestene Friedrich von Bodelschwingh (far og sønn) og Johann Hinrich Wicherns utviklet ved de store diakonale institusjonene for fattige og foreldreløse barn som de var pionerer for. Da Norsk misjon blant hjemløse begynte byggingen av anstalter for omstreifere og tatere på begynnelsen av 1900-tallet, var forbildet von Bodelschwinghs og Wicherns megalomane anstalter i Bethel bei Bielefeld og Witzwyl i Sveits.

Det er mye godt å si om den betydning pietistisk dydsetikk har hatt for utviklingen av Norge slik vi kjenner det. Hvor hadde vi vært i dag som samfunn uten det sosiale (og religiøse) oppbruddet som pietistiske idealer for det gode liv førte til? Det kan trygt fastslås at vi hadde vært et annet og mindre harmonisk samfunn.

Samtidig har den pietistiske dydsetikken mange problematiske sider, som vi ser klarere med historiens avstand mellom den gang og nå. Hjelp skulle ikke bare være hjelp og fattigpleie, men tjene et samfunnsformål utover dette. Den skulle normalisere sosiale avvikere til det borgerlige samfunns kristne idealer for det gode liv slik at de kunne bli nyttige borgere. Hjelp skulle bevirke en endring hos den hjelpetrengende som hjelperen hadde definert målet for på forhånd. Hjelpen var da en maske for noe annet enn seg selv og tilslørte at den i realiteten var en skjult form for maktutøvelse. På denne måten kunne hjelp brukes som et middel til å oppnå sosial kontroll med grupper som ikke tilpasset seg et konservativt samfunns dyder og normer. Bismarck tenkte på lignende vis da han introduserte den tyske velferdsstaten. Fikk arbeiderklassen bare mat i magen, ville den slå seg til ro og slutte å rope på revolusjon.

Men den hjelpetrengende var ikke alltid særlig mottagelig for det hjelperen ville oppnå med ham. Da ble det satt inn makt og tvang. Kravet til normalisering var sterkere enn ønsket om å hjelpe, og den Herren elsker, tukter han som kjent.

Som samfunnsprosjekt var dette både vellykket og mislykket på samme tid. Vellykket fordi det grunnfestet oss i noen overordnede idealer som i stort har vært et gode for det norske samfunnet – sosialliberale idealer, der enkeltmenneskets verdi uavhengig av bakgrunn eller forutsetninger er det retningsgivende for samfunnets innretning. Selv en landstryker kan det bli folk av. Det gav oss i 1902 Europas mest liberale straffelov, der den primitive tanken om straff som hevn ble forlatt til fordel for tanken om straff som sosial og moralsk oppdragelse. Og det ledet frem mot de såkalte castbergske barnelover i 1915, hvor barnet er definert som et individ med autonom rettsstatus for første gang. Og mye mer.

Men det var også mislykket. Mislykket, fordi den aktivistiske forståelsen av hjelp som et middel til å forme mennesker og dernest samfunnet i en ønsket retning, førte til at dem som hjelpen ikke virket på, ble utsatt for de mest umenneskelige tvangstiltak for å tvinge frem det man ville oppnå. Mislykket, fordi når hjelpen ikke virket, skapte den en økende kynisme og desillusjonering overfor dem som var uimottakelige for den, og som fra 1920-tallet og utover virket favoriserende på rasistisk og rasehygienisk tenkning. Mislykket, fordi det gav legitimitet til psykiatrisk tvang overfor mennesker og grupper av mennesker som ikke levde opp til samfunnets krav til normalitet og tilpasning. Mislykket, fordi den alt for lenge gjorde at oppdragelse og pedagogikk ble hovedtilnærming i sosialpolitikken til fortrengsel for sosialmedisinsk og psykologisk innsikt i hva som fremmer hjelp. Først midt på 1970-tallet, ved nedleggelsen av oppdragelsesanstalter som Bastøy og Ulvsnesøy, ble pedagogikkens hegemoni brutt og erstattet av sosial- og psykofaglig kompetanse. Da hadde skandalene rundt slike institusjoner tårnet seg opp gjennom hele 1960-tallet. Med skandalene rundt Reitegjerdet og Arnold Juklerød på 1970- og 80-tallet samt Gro-saken, knaket det alvorlig også i psykiatriens sammenføyninger.

Det jeg her har pekt på ligger prinsipielt i samme spor som professor Tvedts kritikk av norsk bistandspolitikk. Også den bygger på idealistisk motivasjon, men i mange slike foretak ser det ut til å være innebygd en treghet mot selvkorreksjon. Jeg tror årsaken bunner i en frykt for å miste de idealer som var opprinnelig motivasjon for å handle. Manglende resultater av hjelpen fører da ikke automatisk til korreksjon og selvkritikk, men til at man gjør mer av det som ikke virker. Resultatet er at man utøver mer skade enn hjelp.

Men på samme måte som professor Tvedt ikke retter noen kritikk mot den gode handling og den gode motivasjon, er jeg påpasselig med å unngå det samme. Det står nemlig mye på spill her. Svaret når idealene svikter oss, er ikke å bli desillusjonerte og kyniske. Svaret er å være bevisst vår rolle når vi opptrer som godhetsentreprenører. Det er nemlig ingen automatikk i at mindre godhetstyranni betyr mer fornuft, mer realisme. Tvert imot er det mer realisme i å frykte at vi blir desillusjonerte og gir slipp på idealer som overordnet sett har vært svært viktige for formingen av det Norge vi ønsker å beskytte.

Skal kritikk av «godhetstyranniet» ha noen mening, må den være helt spesifikk, den må være maktkritikk som avkler den «godhet» som ikke har noe med godhet å gjøre. Mest av alt skal den falske godheten som bruker menneskers nød som leverandører av selvbekreftelse og god samvittighet til en selv, avsløres.

Men dagens harselas over «godhetstyranniet» inneholder lite overbevisende maktkritikk. Tvert imot peker mye av retorikken i polemikken i retning av at mer kynisme og mer selvtilstrekkelighet har fått en slags legitimitet det ikke tidligere har hatt i det norske samfunnet. Det er da jeg spør meg selv om vi egentlig har tålt vår store rikdom.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt