Johannes Morken

Redaktør
444

Ansvar for brente barn

Vil dei som har aller mest å seie til brente barn, forklare kva dei har lært?

Publisert: 6. apr 2016

Diskusjonen går, og etter­tanken er tydeleg i fleire leirar etter serien «Frelst» på VGTV – om Jesus Revolution. Her i avisa har Bjørn Aslaksen sett ord på kor utilpass han kjenner seg i alle kristne samanhengar etter brotet med trusrørsla. Andreas Nordli, dagens nasjonale leiar i Ungdom i Oppdrag, har sjøvkritisk skrive om brente barn i sin organisasjon og kva lærdom dei har teke.

Nokre refleksjonar er det grunn til å gjere seg.

I kronikken UiO-leiar Andreas­ Nordli hadde her i avisa sist veke – «I brann for saken» – var han sjølvkritisk på vegne av både historia til Ungdom i Oppdrag og ting som har hendt i nyare tid. Teksten hans banar veg for å snakke om balansen mellom brannen for saka og omsynet til det enkelte menneske som brenn: Saka må ikkje bli viktigare enn mennesket, skreiv han. Her er det mykje å lære for leiarar­ i ein serie kristne arbeidslag – men også i andre idealist­iske arbeidslag. Brente barn og leiarar bør setje seg ned – ikkje for å sløkkje brann, men for å skape sunne miljø med tydeleg rettleiing og ansvar.

Heilskinna. Tonje Haugeto Stangs artikkel på verdidebatt.no – «Livet etter begeistringen»­ – er openhjertig både om hennar eigne erfaringar i Ungdom i Oppdrag, som leiar for det svært ­utadretta Team 2000 som dreiv gateevangelisering frå bibel­skulen i Staffeldtsgate og ein av dei som etablerte Ten-Oase. Her er det nok å ta tak i.

Ho kom seg heilskinna gjennom Ungdom i Oppdrag, skriv, ho, kanskje fordi ho var 22 og ikkje kom rett frå vidaregåande. Men ho erkjenner at ho mange gonger kunne handla annleis enn ho gjorde. Men iblant bremsa ho folk med det ho kallar rytme. I møte med ein ung gut som var klar på kva han ville velje om det stod mellom eit bønemøte og ein tur på kino, svarte ho, så mange høyrde, at for han ville ho tilrå ein tur på kino.

Men etter gode Ungdom i Oppdrag-bidrag frå Nordli og Tonje Haugeto Stang: Eg skulle gjerne sett kva Nordli sine forgjengarar som nasjonale leiarar har å seie. Som debattredaktør utfordrar eg Eivind Frøen og Alv Magnus til å skrive om både godt og vondt i deira tid som leiarar. Eg veit det finst brente barn, nokon er jamvel forbrent. Andre har gode minne, men sunne refleksjonar: Det skal mot og ryggrad til å seie kontant «nei» i møte med sterke leiarar som seier: «Eg trur Gud vil at du skal ...»

Dytta føre seg. Stephan Christi­ansen, som grunnla ­Jesus Revolution Army, let dagens­ leiar,­ Paul Hockley, svare for kritikken. Sjølv kom Christiansen på bana med ein lang kronikk først ­etter at ­serien var sendt. På verdidebatt.no har Tonje Haugeto Stang – med åtte års fartsitd med leiar­ansvar i Ungdom i Oppdrag – kalla dette «dårleg leiarskap». Christiansen har fått kritikk for at han gjer angrep til beste forsvar, at han ikkje tek eit oppgjer som held og at han som tidlegare­ leiar prøver å diskreditere Rut Helen Gjævert. Så langt har Christiansen ikkje bedt om spalteplass hos oss for å svare på om han som grunnleggjar har mindre opne øyro for kritikk enn dagens leiar har.

Sjølv brann eg av ungdomstida mi på politikk og fekk eit slags åndeleg svimerke først i Oase, som vaksen. Oase hadde vore i Toronto. Etterpå skulle folk både riste og falle. I ei krevjande tid av livet gjekk eg til forbøn i Lovisenberg kirke der Oase hadde møta sine på denne tida. Inn i sirkelen rundt meg dukka det brått opp eit menneske som overtok heile forbøna, utan å spørje kva eg var der for, og som avslutta seansen med eit lite puff som skulle føre til at eg fall. Eg stod på beina og fekk ei orsaking då eg etterpå tok oppgjer andlet til andlet. Opp­levinga har gjort meg meir ­kritisk i alle samanhengar. Verre er det for dei som aldri fekk gjort opp på staden, men har teke såra med seg.

Utan tvil har arbeidet til dømes i Oase hatt eld frå Den heilage ande. Men som i alt her på jord har det vore innslag av menneske som i sin iver får det til å framstå som dei talar på vegne av Gud. Dette må det vere råd å setje ord på utan å diskreditere arbeidet, men for å lære.
Det er avgjerande at leiarar tek ansvar for å rettleie – og å vere opne om smertefulle erfaringar der menneske blei overkøyrt eller­ oversett.

Guds rike har alt å tene på ein open samtale – både internt og offentleg. Hos oss er det i alle fall spalteplass.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 6.4.2016

Følg debatten

• Jarle Haugland: Farligere å miste troen enn å miste ansikt

• Tonje Haugeto Stang: Livet etter begeistringen

• Mirjam Leijis: Egne betraktninger etter Frelst

• Andreas Nordli i Ungdom i Oppdrag: I brann for saken

• Helje Solberg i VGTV sitt svar til Stephan Christiansen: Underlige påstander

• Hans Eskil Vigdel: Stephan Christiansen tar ikke nødvendig oppgjør

• Arve E. Aarskog: Er angrep alltid beste forsvar, Stephan Christiansen?

• Kai Roger Tøtlandsmo: Tusen takk, Jesus Revolution

• Stephan Christiansen: Lei for belastningen, men det finnes andre historier enn Gjæverts

• Per Søetorp: De 99 og den ene

• Øystein Gjerme: Vi er ikke en dyneløftende menighet

• Paul Hockley i Jesus Revolution: Jeg har store ører og ingen pekefinger

• Hans Eskil Vigdel: Brev til et brent barn

• Hans Eskil Vigdel: Jesus Revolution var ikke det jeg trengte

• Bjørn Aslaksen: Halvbror i Herren

• Erling Rimehaug: Innta landet

• Helge Simonnes: Oppgjør med usunn teologi

• Helge Simonnes: Nei til Jesus-soldater

• Arve E. Aarskog: Dødsslitne i tjeneste for Jesus Revolution

• Arne Lauvhjell: Jesus Revolution - frå brann til oske

• Ingvild Ofte Arntsen: Offetlige oppgjør trengs

Kommentar #1

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Johannes Morken. Gå til den siterte teksten.
Utan tvil har arbeidet til dømes i Oase hatt eld frå Den heilage ande. Men som i alt her på jord har det vore innslag av menneske som i sin iver får det til å framstå som dei talar på vegne av Gud. Dette må det vere råd å setje ord på utan å diskreditere arbeidet, men for å lære.
Det er avgjerande at leiarar tek ansvar for å rettleie – og å vere opne om smertefulle erfaringar der menneske blei overkøyrt eller­ oversett.

Her er du ved essensen. Å ville ta opp de problemene du reiser er jeg redd man vil føle seg i forlegenhet. Jeg tror vi snakker om absoluttister her. Fanatikere. Skulle de ha noe å fire på? Jeg tror ikke det. Det faller på sin egen urimelighet. Bak deres virke ligger en energi som holder dem på sporet slik at de toger frem mot de himmelske hvelvinger, og gjett hvem som skal hylles av Herren først når Porten åpner seg. Jeg kan ta feil, men jeg er i tvil om det er mulig å få en tåre ut av en stein. Den guddommelige siden antas å være sterkere enn omsorgen for mennesker, og da låser det seg vel. 

I dag er det 20 år siden jeg fullførte min konversjon til den katolske kirken. Det var en stille og rolig prosess. Reisen var langsom i flere år. Overbevisningen vokste frem stasjon for stasjon. Intet press, ingen overbevisende tale, intet skjæringspunkt, intet Rubicon. Det var en reise som skred frem til et foreløbig stoppested før den videre utvikling. Jeg har sett på disse debattene og ønsket at de unge måtte ha fått oppleve en like enkel og glatt reise fremfor denne dundermetodikken som det fremstår som i mine øyne. Jeg regner med at det ville vært bedre for dem, med større rom for tvil, vurdering og etterprøving. Jeg vil si at jeg vokste i troen frem til konversjonen og at jeg har vokst etterpå. Ungdommene som beskrives fikk snarere utlevert en for stor drakt de skulle fylle. 

Som en digresjon kan jeg nevne at jeg leste innlegget på Tro24 om hvordan man skal preke. Eller ikke. Innlegget peker på mange fallgruber jeg aldri har opplevet med en katolsk prest. Hvis predikanter må styres unna slike fallgruber er de ikke store nok til å være predikanter. Da blir de amatører sammenlignet med ordentlige prester. Vi har mange unge i vårt ungdomsarbeide og de er tildels aktive. Jeg kjenner til bare ett tilfelle hvor vedkommende har tatt skade av det, og han var allerede på vei til psykiatrien da han kom til kirken. Slike vil alltid finnes, men jeg tror ikke de er regelen. Overtramp kan alltid skje, men jeg sverger til mild forkynnelse og opplysning fremfor torden og trusler. Jeg tror den katolske bevegelsen er mer balansert enn det som har fremkommet om andre grupper. 

Kommentar #2

Kersti Zweidorff

2 innlegg  2314 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Skulle de ha noe å fire på? Jeg tror ikke det. Det faller på sin egen urimelighet. Bak deres virke ligger en energi

Tror dessverre dette er rett.

Hva enten det gjelder Jesus Revolution på 90-tallet, eller fanatikere som har fått lov til å trives så alt for godt i kristne sammenhenger "i evigheter".

Hvem skulle man i så fall unnskylde på vegne av? Gud? Fromhet er ikke for fanatikeren....

.

Kommentar #3

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Kersti Zweidorff. Gå til den siterte teksten.
Hvem skulle man i så fall unnskylde på vegne av? Gud? Fromhet er ikke for fanatikeren..

Nei, når man har begått Guds verk må man anse seg feilfri og at de andre er de frafallne som bare ikke var tøffe nok. 

Mange har klaget sin nød over disse forholdene ved å fortelle sin historie. Det er relativt stille fra den andre siden. Og ikke fordi de deltar i Kirkemøtet, tenker jeg. 

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere