Bernt Eidsvig

4

Kirkenes ekteskapsforståelse er satt på prøve

I en fremtidig situasjon der staten eventuelt trekker vigselsretten tilbake eller utøver et større press på trossamfunnene, vil det med stor sannsynlighet føre til at en rekke trossamfunn, som i resten av Europa, oppretter dobbel ekteskapsinngåelse.

Publisert: 5. apr 2016

Signert av:

Biskop Bernt Eidsvig, Oslo katolske bispedømme
Generalsekretær Anne Birgitta L. Kvelland, Normisjon
Generalsekretær Øyvind Haraldseid, Misjonsforbundet
Redaksjonssjef Morten Dahle Stærk, Luther Forlag

I den brede samtalen om forholdet mellom stat og religion står spørsmålet om inngåelse av ekteskap i en særstilling. Årsaken er at ekteskapet både har en innholdsmessig side som bygger på et gitt sett med verdier og en sivilrettslig side som gir ekteparet del i en rekke rettsvirkninger. Enhver ekteskapsinngåelse – borgerlig, humanistisk eller religiøs – har et verdigrunnlag som blir konkretisert gjennom kriteriene for prøving av vigsel.

I 2008 vedtok Stortinget adgang til likekjønnet vigsel. Statens nye ekteskapsforståelse er et brudd – ikke bare med den kristne ekteskapsforståelsen, men med den historiske og universelle måten å se ekteskapet på. Ekteskapet mellom kvinne og mann ser ikke ut til å ha sitt utspring verken i en kultur eller en religion, men har snarere i alle kulturer vært den naturlige rammen for menneskelig samliv og familien. 

Ren kontrakt. Statens ekteskapsforståelse bygger nå på en ren kontraktforståelse mellom de to partene uten at det forutsettes at ekteskapet samtidig er et utgangspunkt for slektens videreføring og barnas oppvekst med sine biologiske foreldre. Denne separeringen av ekteskapet fra den universelle forståelsen og som ramme for barnas oppvekst sammen med foreldrene, er etter kristen forståelse et angrep på barns grunnleggende rettigheter.

Da er det naturlig at kirkene spør seg om det bør skje endringer i ordningen for ekteskapsinngåelse. Det er spesielt tre kriterier som er viktige. For det første må den universelle, historiske ekteskapsforståelsen fremdeles være grunnlaget for kirkelig vigsel. For det andre må de sivilrettslige sidene ivaretas, og ikke minst må også den fremtidige ordningen være praktisk gjennomførbar for ekteparet og trossamfunnene.

Det er sannsynlig at Den norske kirke vil endre sin ekteskapsforståelse i pakt med statens nye forståelse. De fleste andre kirkesamfunn står samlet om den historiske forståelsen av ekteskapet og må være forberedt på et økt press fra storsamfunnet for å vigsle likekjønnede par.

Sammenfallende. Gjennom utredninger og økumeniske samtaler er det blitt klart at ekteskapsforståelsen i de aller fleste kristne kirkesamfunn er sammenfallende: Ekteskapet etableres gjennom et offentlig løfte om livslang troskap mellom én mann og én kvinne. Ulike syn på hvorvidt ekteskapet er et sakrament, rokker ikke ved dette. Mye tyder på at også andre religiøse trossamfunn langt på vei deler denne definisjonen.

Spørsmålet er hvilke handlingsalternativer kirker og andre religiøse trossamfunn har i en situasjon hvor statens og en rekke trossamfunns forståelse av ekteskapet er vesentlig forskjellige. De mest aktuelle ordningene er slik vi ser det disse:

  1. Dagens ordning med kirkelig vigsel som blir anerkjent av staten. Problemet – sett fra vårt ståsted – er dels at den kan oppfattes som trossamfunnenes aksept av statens nye normgrunnlag og dels et mulig sterkere politisk press til å vie i strid med trossamfunnenes verdigrunnlag. På den andre siden gir ordningen fremdeles mulighet til å vie ut fra kriteriet om at ekteskapet er for mann og kvinne.
     
  2. En kirkelig eller religiøs vigsel som skjer helt adskilt fra den statlige er blitt diskutert som en mulig løsning. Det er imidlertid usikkert om de sivilrettslige virkningene vil være gjeldende ved en slik ekteskapsinngåelse.
     
  3. Dobbel ekteskapsinngåelse praktiseres nesten i hele Europa – ektepar som ønsker en religiøs vigsel, velger to separate vigselshandlinger.

Separat kirkelig. Det er verdt å merke seg den historiske kontekst som den siste modellen er blitt til i. I Frankrike forvaltet kirken ekteskapsinngåelsen på vegne av staten helt til revolusjonen i 1789. Etter at staten krevde å få gjennomføre ekteskapsinngåelser, opprettet kirken en separat vielse. Det samme skjedde etter at Bismarck i den tyske kulturkampen fratok kirken vigselsmyndigheten. Det var aldri aktuelt for kirkene å slutte å vie all den tid vigselen i kristen forstand er en pakt mellom ekteparet og Gud. Dette er også grunnen til at vi ikke går inn for borgerlig ekteskapsinngåelse med påfølgende velsignelse.

I en fremtidig situasjon hvor staten eventuelt trekker vigselsretten tilbake eller iverksetter et større press på trossamfunnene for å endre kriteriene for ekteskapsinngåelse, vil det med stor sannsynlighet føre til at en rekke trossamfunn – som i resten av Europa – oppretter en dobbel ekteskapsinngåelse. Det vil ivareta en universell forståelse av ekteskapet som også ivaretar barnas rettigheter. Samtidig vil den sivilrettslige siden bli ivaretatt ettersom det skjer en påfølgende borgerlig ekteskapsinngåelse. Som i andre land bør dette kunne la seg gjennomføre uten for store praktiske ulemper for de som skal inngå ekteskap.

Som kirker og misjonsorganisasjoner forholder vi oss til de rammer myndighetene til enhver tid gir. Når staten endrer sin forståelse av ekteskapet, har det konsekvenser for oss. Derfor søker vi sammen. Vårt primære anliggende er fortsatt å kunne formidle og forvalte en ekteskapsforståelse i tråd med vår tro og bekjennelse.

Publisert i papiravisen 6.april 2016

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere