Hvor går kirken etter Kirkemøtet? Er fremtidens folkekirke inkluderende eller ekskluderende?

Kirkemøtet kan sammenlignes med vårt Storting og vil finne sted i Trondheim 6-12 april. Møtet består av såkalte lekfolksrepresentanter, alle biskopene, representanter for prestene og andre ansatte i kirken, samt representanter for samene og døvekirken.

En av de viktigste sakene som skal behandles blir vigselsretten for homofile og lesbiske par.

Høsten 2015 hadde vi et Kirkevalg hvor man kunne stemme på 2 fraksjoner. På den ene siden sto Åpen folkekirke. På den andre siden fant man levende Folkekirke. Førstnevnte er for homofilt samliv, den andre imot. Åpen folkekirke vant valget og kan derfor sende et flertall delegater med sitt syn til Kirkemøtet.

Dersom disse representantene stemmer som de har sagt de vil, så vil flertallet i Trondheim mest sannsynlig stemme for vigselsrett for likekjønnede par.

Bispemøtet drøftet spørsmålet om kirkelig adgang til kirkelig vigsel av likekjønnede par på Bispemøtet høsten 2015. De utarbeidet et forslag til hvordan et vedtak på Kirkemøtet 2016 kunne se ut. Biskopene var opptatt av at Kirkemøtet kunne gjøre et vedtak som kunne virke mest mulig samlende, samtidig som det tydelig skulle åpne for å forrette nye liturgier.

I punkt 6 i biskopenes forslag til vedtak, ble det foreslått at prester skal ha frihet til å velge om de vil foreta vigsel av likekjønnene par eller forbønn for borgerlig inngåtte ekteskap mellom likekjønnede. Andre kirkelig ansatte bør også ha en tilsvarende mulighet til ikke å medvirke.

Presteforeningen går også inn for vielse av homofile.

Biskopene understreker også at begge sider må akseptere hverandre selv om begge påberoper seg sannheten ut fra sine forskjellige tolkninger av Bibelen.

Når det gjelder mindretallet, mener de at de holder seg til Guds klare ord.

Ingeborg Dybvig i Kirkerådet sier det er 2 syn i homofilisaken. Hun nevner Jesu møte med kvinnen ved brønnen. Jesus sier til henne: «heller ikke jeg fordømmer deg, gå bort og synd ikke mer.» Dybvig sier videre at hun har Jesu ord som ideal, men det betyr ikke at hun kan si at det ikke spiller noen rolle hva hun tror eller hvordan hun lever. Hun mener det ikke er diskriminerende å definere ekteskapet som et samliv mellom mann og kvinne. I følge henne finnes det ikkeetunntak i Bibelen på denne forståelsen. Det er faktisk planlagt.

Det samme sier Espen Ottosen i Norsk Luthersk Misjonssamband. Han tror flertallet av de aktive kirkegjengere ikke deler flertallet i Kirkemøtets syn på homofilt ekteskap, og dermed vil oppleve de nye ekteskapsreglene som mindretallstyranni. Til tross for at det finnes et mindretall både blant biskopene og blant medlemmene i presteforeningen som er imot forslaget synes jeg de har vist klokskap ved allikevel å stemme for vigselsretten for likekjønnede ekteskap.

Selv blir jeg klokere av å lese hva noen av våre mest fremtredende teologer som alle har gått tilbake til grunntekstene, som er gresk og hebraiske, mener. En av våre mest kjente bibelforskere, professor Jervel som døde for en stund siden, har studert Bibelen i mange 10-år på grunnspråkene. Han sier at det ikke står noe om homofili i Bibelen. Heller ikke sies det noe om lesbisk kjærlighet og partnerskap. Det eneste Bibelen taler om, er homoseksuelle handlinger begått av heteroseksuelle. Det som fordømmes i 1. kor.6.9 synes å være gutteskjending. Det samme sier biskopene Osberg og Køhn. Disse har finkjemmet skriften via grunntekstene og kjempet for det genuine budskap som de nevner så absolutt inkluderer homofile og lesbiske. Det er verdt å nevne at disse 3 biskopene også sto på barrikadene da kampen sto om kvinnelige prester. I dag er det ingen som taler klart mot kvinnelig prester eller sier at kvinnen skal underordne seg mannen, i hvert fall ikke åpenlyst.

Paulus har et dobbelt syn på kvinnen. Han fremhever hennes likhet med mannen samtidig som han setter henne under mannen. Hvis man skal tolke Bibelen bokstavelig, må vi etter mitt syn ha en’ tro når vi leser et kapitel, og en annen når vi leser et annet kapitel. Dette mener jeg blir feil.

Kjernen i uenigheten er altså en forskjellig tolkning av Bibelen. Saken er ikke som mange har ønsket å fremstille den, at Bispemøtets flertall ikke bryr seg om hva Bibelen sier, mens mindretallet holder seg til Guds klare ord. Bibelen forplikter enhver biskop, men bibelstedene må tolkes fordi de er blitt til i en tid forskjellig fra vår. Bibelen taler ikke om homoseksualitet og homofili som en identitet hos mennesker til forskjell fra heteroseksuelle og heterofile.

I forbindelse med alle utfordringene Den norske kirke står overfor finnes det når alt kommer til alt bare en farbar vei, at vi er tro mot sannheten i kjærlighet. Men hva er så sannheten? Kanskje vi skulle spørre hva Jesus ville ha sagt?! Han som løftet frem undertrykte og utstøtte og brukte strenge ord til de som stengte noen ute. Han sa: «i min fars hus er det mange rom.» Frans av Assisi snakket om Kirken som et hus for alle, og ikke et lite kapell for noen få utvalgte. Pave Frans svarte på spørsmålet om hva han mente om homofili: «Hvem er jeg til å svare? Jeg er bare en synder.» Så får vi håpe at deltagerne på kirkemøtet lytter til hverandre og blir veiledet av Den hellige ånd til å ta det rette valget.

Størst av alt er nemlig kjærligheten! Av den grunn håper jeg at kirken tar imot med åpne armer de som velger troskap i nettopp kjærligheten.