Lars Gilberg

Journalist i Vårt Land
223

Bedragerne blant oss

Vi ser på oss selv som ærlige. Men er vi da helt ærlige med oss selv?

Publisert: 5. apr 2016
To ferske avsløringer:
• Aftenposten og en rekke internasjonale aviser avslørte i går de såkalte «Panama-papirene», dokumentasjon på hvordan statsledere over hele verden har unndratt skatt. Statseide DNB har tilrettelagt for skatteflukten.
• The Sunday Times fortalte i forgårs at en engelsk lege har foret 150 britiske utøvere innen fotball, tennis og sykling med doping.
Korrupsjon, bedrageri, skattefusk og sminkede Cv-er havner med jevne mellomrom i medienes søkelys. Vi vet at det som kommer fram bare er toppen av isfjellet. Hvor mye som er skjult, er det ingen som vet.Men hvor mye som er MULIG å holde skjult, er faktisk en viktig faktor for hvor mange av oss som velger å jukse når vi alle nå skal fylle ut selvangivelsen.

Litt juks. NRK viste første påskedag den amerikanske dokumentaren «Sannheten om løgner». Den var basert på forskningen til Dan Ariely, professor ved Duke University.
Ariely startet programmet med å be en full foredragssal svare på følgende spørsmål ved å rekke opp hånden:
«Ser du på deg selv som et ærlig menneske?».
Så godt som alle hendene fløy til værs.
Så spurte han:
«Har du noen gang løyet hittil i år?»
Litt mer motvillig ble de samme hendene løftet.
Hvordan kan det ha seg, spurte professoren, at vi lurer oss selv på denne måten? Svaret: De fleste av oss føler ikke at vi jukser dersom vi jukser bare litt.

70 prosent. Hele 40.000 mennesker er blitt testet i Dan Arielys «Matrix test». Den handler om å gjøre oppgaver innenfor en stram tidsramme. Når tiden er ute, teller testpersonene selv opp antall riktige svar. Så putter de testarket i en makuleringsmaskin, rapporterer testscoren og får en dollar for hvert riktige svar.Haken ved det hele er at makuleringsmaskinen bare kutter ytterkanten av svararkene. Ariely og hans stab kan dermed se hva folk egentlig har svart og sammenholde det med hva de rapporterer.
Hans funn er at hele 70 prosent lyver. I snitt klarte de 40.000 testpersonene fire av 20 oppgaver, mens de oppga at de hadde klart seks.
20 av de 40.000 var storsvindlere. Til sammen rasket de med seg 400 dollar de ikke skulle hatt.28.000 var småsvindlere. De løy seg til 50.000 dollar de ikke hadde gjort seg fortjent til.
Tallene viser at det er småsvindlerne, det store flertallet, som utgjør det største samfunnsmessige problemet.
Men, som Ariely påviste: Da han lot en innleid skuespiller levere arket etter noen få sekunder, og alle så ham cashe inn for full score – og komme unna med det – så økte jukset blant alle de andre i salen.

Trofasthet. De fleste av oss lyver for oss selv i større og mindre grad. Noen gjør det på fiffige måter, ved å vektlegge sannheter som på sett og vis skal annullere løgnene.
Den italienske statsministeren Silvio Berlusconi svarte slik da han ble spurt på tv om han hadde vært utro mot sin kone:
«Jeg vil si det slik: Jeg har vært trofast mot henne utrolig mange ganger».
Tali Sharot, kognitiv nevroforsker ved University College i London, forklarer hvordan vi fungerer:«Selvbedrag fungerer sånn: Vi går utrolig fort fra å tenke at nå jukser jeg litt, til å tenke at nå er jeg et geni».

De ti bud. Matrix-testen til Ariely viser at det ikke er noen forskjell mellom menn og kvinner når det gjelder løgn i egen vinning. Han har heller ikke funnet kulturforskjeller mellom land som USA, Israel, Colombia, Kina, Sør-Afrika, Tyrkia, Portugal og Tyskland.
Tilbøyeligheten til å jukse og likevel føle seg bra, virker å være en almenn menneskelig egenskap. Men tilbøyeligheten er påvirkbar:
Da Matrix-testens første oppgave var å skrive ned de ti bud, kom det interessante funn:Ingen husket alle budene. Mange rare, nye bud ble foreslått. Men: INGEN jukset på resten av testen. Selv erklærte ateister ble påvirket.
Ariely fant for øvrig samme reaksjon når han øverst på arket ba studentene skrive under på at de respekterte universitetets æreskode. Å bli minnet om sin egen moral, hadde en virkning.
Kommentar #1

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Noen må gå!

Publisert over 5 år siden
Lars Gilberg. Gå til den siterte teksten.
• Aftenposten og en rekke internasjonale aviser avslørte i går de såkalte «Panama-papirene», dokumentasjon på hvordan statsledere over hele verden har unndratt skatt. Statseide DNB har tilrettelagt for skatteflukten.

Dette er blitt en av vår tids floskler, særlig knyttet til "slik kan vi ikke ha det - i verdens rikeste land!". Og selv om vi alle lurer og sniker litt der vi kan er avsløringene om DNB av en slik natur at bankens største eier må rydde opp i alt som er uholdbart. 

Enda vet vi ikke den hele og fulle sannhet men det er et spørsmål om vi kommer til å få vite den med dagens ledelse på plass. Hypotesen er at det bør komme nye koster på plass. Likevel kan det bli vanskelig. Telenor fikk på plass nye koster, men kulturen sitter slik i veggene at det er ikke sikkert man kommer til bunns i alt uansett. 

I gamle dager var det sosialdemokratiet mot kapitalen. Sosialdemokratiet ville ha kontroll med kapitalen. Kapitalen var en fiende. På syttitallet skulle AP og Per Kleppe nasjonalisere bankene. Da var vi i mot det. Senere gikk det ikke bedre til enn at bankene ba om å bli nasjonalisert, og siden har det vært grader av nasjonalt styre over bankvesenet. Slik skal vi helst ikke ha det. Politikken kan bli renere med renere linjer hvor man vet hvem som er hvem og gjør hva. 

Med statsminister og forlover fra samme parti er det grunn til å mistenke for tett samarbeide mellom utøvende krefter i samfunnet, når de ideellt sett skal være uavhengige av hverandre. Selv om alt henger sammen med alt er det grenser for den sosialdemokratiske samrøre. Ett sted går den over i det ødeleggende ved at man kan tro at man har større makt og myndighet enn man egentlig har etter stillingsinstruksen. 

I dag er det ironisk nok de konservative som må sette kapitalen på plass. Forfatningsvernet må utøves av de krefter som tradisjonelt har vært vennligst innstillet til kapitaldannelse og -forvaltning. Det sved i mange konservative hjerter da bankvesenet ble offentlig eiet. På den annen side har vi fått rikelig betalt ved opplevelsen av at det ikke har vært noe sesam-sesam for et godt bankvesen. 

Først la man ned viktige funksjoner i filialene for å tvinge folk over til nettbank. Så kunne de meddele at det ikke lenger var behov for filialer fordi folk nå ikke lenger etterspurte tjenestene som ble tilbudt der. De lot høna skyve egget foran seg for å fremskynde en villet utvikling. 

Og nå er de altså aktive i det sorte undergrunnsmarkedet som kan ha forbindelser til hvitvasking, våpensalg til terrorister, menneskesmugling, narkotika og generell mafiavirksomohet. Dette står bankvesenet til liten ære. Og de er i dårlig selskap. Legg bare merke til hvordan kinesiske myndigheter reagerer. Dette er folk vi vanligvis ikke liker å sammenligne oss med. 

Så da er vi ved utgangspunktet for denne kommentaren. Slik kan vi ikke ha det. Noen må gå, først i bankene, dernest i departementet om de ikke klarer å ordne opp med bankene sine gjennom vanlige eierskapskanaler. Her har finansministeren en prøvelse og utfordring hun bare må løse på handlekraftig vis. Vi har apparatet og vi har holdningene på plass for det som skal være norsk politikk. Norske verdier er ikke å bedrive snusk i underverdenen. Vil vi omgi oss med et bank- og finansvesen, for ikke å snakke om et politisk miljø som kan friskmeldes som rent og nyktert, må det handles så det vekker respekt. Så får de heller drive på med sitt i Panama. 

Kommentar #2

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

En sannhet med modifikasjoner

Publisert over 5 år siden

Løgn taper seg ganske raskt. Når det man sier ikke står i samsvar med den man handler vil det ganske snart ramme kroppens bevegelsesapparat. Man får psyko/sosiale utfordringer som går på helsen løs. Ærlighet og åpenhet handler til syvende og sist om å være tro mot seg selv og sine idealer.

I dagens samfunn legges det mye opp til at løgnaktig atferd lønner seg. Vi ser det i mange sammenheng. Kriminalomsorgen er full av eksempler på storforbryterne. De fleste slipper unna. Sarkasmen lever i beste velgående. Mange lever i rus og fornektelse. De bryr seg ikke om hva andre mener. De tror de har rett. Å skylde på andre/omgå fakta blir en vei ut av elendigheten.

Personlighetsforstyrrelser er en vanskelig sak. Hvis man tar dem på alvor er man selv en løgner. Hvordan skal politiet f.eks overmanne/bekjempe terrorister når de jobber innenfor et lovsystem som ikke tillater vold mot andre? Terrorister går langt over grensene for normal, menneskelig handling (ugjerninger). Ingen kan følge dem. Det ligger ikke i deres natur.

Hvordan kan man bekjempe vold når løgn/bedrag er så vanlig blant oss?

Gode rollemodeller koster.

Når krybben er tom skal det alltid ramme kongefamilien. I gode og onde dager må også gjelde dem.

 

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere