Verdidebatt

IS bærer mye av nazismens tankegods

Den totale tilintetgjøringen av fienden er menneskets verste fristelse. IS representerer i dag mye av nazismens tankegods, tilført adskillige grader råhet og sadisme.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Til den lange rekken av onde ideologier og regimer i historien, er det nå føyet til en variant mer grusom enn mange av de tidligere: Den islamske staten, IS.

IS består av religiøst-ideologiske fantaster som ikke bare sikter mot den totale tilintet-
gjøring av fienden, men vil gjøre det på den mest mulige sadistiske måten. Taktikken til IS kan best forstås som en løsning på radikal renhetsstreben, utløst av en utopi som deler universet opp i «oss» og «dem», i troende og vantro. IS vil skape en Levant i total oppslutning om den rette tro, i fullkommen harmoni, uten «de andre».

Nazismen, stalinismen og den islamske fundamentalismen møtes­ i en felles forakt for det liberale, menneskerettsbundne­ demokratiet. I denne estetiserende, antimoderne utopien, basert på den ariske herre-
rasens overherredømme, var alle forstyrrende elementer også brakt til taushet eller fysisk tilintetgjort: Jøder, homoseksuelle, rom, psykisk syke og kroppslig funksjonshemmede, radikale intellektuelle­, de få troende som protesterte (ved en endelig seier er det sannsynlig at Hitler ville knust alle kirker som del av sitt totalitære prosjekt).

Likheten mellom kalifen og føreren er åpenbar. I nazistenes redsels-
kabinett inntok jøden Satans­ rolle. Det er umulig å forstå nazismens­ lyskraft uten å forstå den voldsomme appellen som lå i den forløsende antisemittismen. Samlingen av all energi og projiseringen av all elendighet inn mot en liten minoritet fungerte som redskap til total samforstand i en idyllisk idealtilstand uten fiender­.

Innen islamismen er ekvivalenten forakten for de vantro, enten­ det er ikke-muslimer eller­ konkurrerende utgaver innen islam­. Radikal todeling er nok et felles møtepunkt.

Lengselen etter en konfliktfri idyll uten fiender og det å være omgitt av folk som ligner en selv, synes å ligge dypt i menneskenes natur. Er denne trangen samfunnsskapt? Biologisk betinget? Resultatet av menneskenes falne natur? Eller er religionene ufravikelig skyldige? Begge tankeunivers er under enhver omstendighet organisert rundt radikale motsigelser/fiendebilder. Også hos Stalin, Mao og Pol Pot finner­ vi denne uforsonlige motsigelsestenkningen, mot kulakker og andre klassefiender, land-
eiere, nasjonalister eller intellektuelle. For Stalin fikk Trotskij en lignende satanfunksjon.

Disse motsetningene strukturerer meningsuniverset for den enkelte, gjenoppretter sammenheng og framdrift, og ligger der som en enhetsforklaring på alle egne og nasjonens/gruppens problemer. Et forestilt fellesskap. For nazistene stod det klart: Bare jødene ble fjernet, ville tusenårsriket, det rene og maktfulle uten trengsler, komme. For IS det samme: Drep de vantro!

Det er også en annen likhet mellom­ disse­ totalitære ideologiene: Både nazismen og islamismen projiserer en idyllisert, utopisk fortid som målet for framtiden. Begge samfunnssyn er utvelgende­ og idylliserende i sin antimodernisme; begge setter opp forestillinger av a-historisk karakter som beskrivelse av fortiden. Kort sagt, det dreier seg om en antimoderne utopi.

Der nazistene siktet seg inn på en førindustriell harmonitilstand rundt ytterliggående nasjonalisme­, herredømme over andre folk og raserenhet, projiserer islamistisk fundamentalisme på samme måte som et samfunnsbilde med røtter flere hundre år tilbake. Kalifatet ble oppløst på 1920-tallet av Kemal­ Atatürk, men denne orientalske sultanismen fortsetter å representere­ statsmodellen som ekstreme­ muslimer dyrker. For øvrig uten særlig klare tanker om hvordan moderne økonomi skal organiseres hinsides bytte-
stadiet, og hvordan nåtidige samfunn skal organiseres. De må være differensiert for å kunne eksistere om de vil gi sine innbyggere de ytelser og den levestandard som sikrer legitimitet for regimet.

Likheten til nazismen kan også spores på andre måter: Begge trossystemer baserer seg på moderne teknologi – uten å ville ha de sosiale og vitenskapelige konsekvenser av det tekno-industrialiserte­ samfunn, forutsetningen for forskning og arbeidsdeling. Uten forskning og arbeidsdeling, kort sagt modernitet, intet grunnlag for teknologiske gjennombrudd.

Hitler kom dramatisk flyvende ned fra skyene til partidagene i Nürnberg, og han brukte radio­, telefoni, moderne samferdsel­, teknologi og vitenskapelig-administrative­ modeller uten hemninger. Hans samfunns-
modell var imidlertid tradisjonalistisk og status-quo-orientert. Tysk militærteknologi holdt på å knuse­ sivilisasjonen. V1 og V2 var avanserte våpen. Hvor langt tyskerne var kommet i forskningen omkring atomvåpen, er et historisk debattema. Paradoksalt og heldigvis var Hitlers utvisning av jødiske vitenskapsmenn avgjørende­ for forsinkelsene.

IS ligger på et annet nivå, men nøler ikke med å anvende­ den vestlige verdens våpenteknologi­ og internett i sin voldspropaganda­ og sine rekrutteringskampanjer­. Likevel er hensikten også der ideologisk rettroenhet, renhet og antimoderne samfunnsmål i en stat bygd på sultanistisk enevelde. I ordets opprinnelige forstand er IS reaksjonær, nazismen mer tvetydig.

IS representerer­ i dag mye av nazismens­ tankegods, tilført adskillige­ grader råhet og sadisme­. Det er viktig å gripe kildene­ til den politiske og emosjonelle energien som legges for dagen. Vi ser lite av nazismens industrielle massedrapsteknologi hos IS. Utryddelsen er lavteknologi. Morderne er der konkret, direkte og selvdyrkende i kameraenes lys, ikke skjult bak kontorpulter.

I sin beryktede Posen-tale sa Himmler at massemyrderiene­ var et ledd i en pliktmessig sivilisatorisk­ renselse som ettertiden­ ville takke dem for. Men aksjonene måtte holdes hemmelig. Det gjaldt å holde på anstendigheten og vise seg oppgaven verdig i fasthet. Moral bestod i å vise «anstendighet» i utøvelsen av morderyrket.

Ikke så for IS. Våre sinn fylles av bildene av deres ofre, klare til henrettelse på en strand, kledd i oransje drakter og ledsaget av hver sin bøddel. Glinsende av maktfullkommenhet har vi sett mordere gjøre klar sine kniver og halshugge uskyldige i nøye innstudert dramaturgi for åpen scene. Og med mordere triumferende i parade med avhugde hoder.

Selv SS unngikk en slik offentlig sadisme. Der gjaldt det å rutinisere volden for å skåne morderne, «de ordinære menn». For IS er målet­ å spre mest mulig frykt og underbygge en middelalderlig idé om det muslimske kalifatet. Kombinasjonen rettroenhet, fanatisme og voldsorgie får Calvins gudsstat i Genève til å fortone seg som en norsk badeby.

IS henter kraft til sitt grusomme­ virke blant annet fra endetids-
forestillinger. Det betyr at desto­ mer Vesten bomber deres­ områder­, desto dypere opp-
lever IS at deres apokalyptiske verdensbilde bekreftes. Vesten, som her må inkludere Russland, er Satan, og det bekreftes stadig gjennom bombetoktene.

Her er en uhyggelig utvikling å spore: Al-Qaida og Osama bin Laden ønsket å felle Vesten med sin terrorisme, men var lite interessert­ i å skape sin egen stat på eget landområde. IS endret strategi og ville ha begge deler: Sin egen stat og terrorkampanje mot Vesten.

Skiftet synes å ha kommet sommeren 2014 etter at den USA-ledede koalisjonen begynte­ bombingen av Irak og senere Syria­. Da uttalte propagandaministeren i IS, Abu Mohammed al-Adnani: «Når dere kan, drep de vantro, særlig de slu og skitne franskmennene.» Paris i januar 2015 og i november samme år viste at trusselen ikke var tomme­ ord.

Sjelden har vi fått demonstrert klarere at totalitære ideologier finner sin reneste form i folkemordet. Jesidiene fikk erfare det, uansett om de massive henrettelsene av dem kan klassifiseres som folkemord eller ikke i juridisk forstand. Folkemordet, eller den totale utsletting av fienden, er ofte betraktet som et avvik i sivilisasjonen. IS minner oss om at det mer realistiske synet er å erkjenne folkemordet som en stadig fristelse for menneske-
heten, den endelige løsningen. Og det vil komme igjen.

Religionene, især de tre monoteistiske (men i mindre grad jødedommen, som ikke er misjonerende), har stilt seg velvillig til tjeneste for stamme-
moralens forsvarere. Med sine krav om monopol på dyd, sannhet og moralsk renhet er disse trossystemene ansvarlige for de mest ondartede former for forfølgelse og intoleranse i verden. IS er bare siste skudd på en gammel stamme.

Disse religionene har potensial til å skape et rom av de/oss som sanksjonerer fordommer mot andre. Dette rommet renser ut motforestillinger og bestyrker handlingsevnen. En vesentlig årsak­ til menneskers grusomhet mot andre ligger i disse gudsappellerende tankeretningenes påberopelse av å inneha den hele og fulle sannhet.

I kombinasjonen med makt, kan denne doktrinen bli dødbringende. I IS’ tilfelle er den det. En slik sannhetsabsolutisme gir lite rom for kompromisser, annet­ enn dem som er gjort nødvendig og påtvungent av maktforhold. Å forsvare troen er også ofte et forsvar for egen identitet og psyke­. Fienden kan oppfattes som ekstra­ truende fordi han betraktes som et fordervet speilbilde av en selv, en som er ledet på villspor innen troen.

Kristendommen er blitt sivilisert av kritiske intellektuelle­, tekstkritisk bibelforskning­ og natur-
vitenskap. Ennå gjenstår samme prosess for islam­. Hva jødiske ekstremister­ kan få seg til å gjøre i religionens navn, kjenner vi fra dagens Israel.

Poenget her er at det er for enkelt å si at religionene «misbrukes». Man bør snarere stille­ spørsmålet om hvilke trekk i religionenes­ kosmologi og doktrinegrunnlag som gjør det så lett å innrullere dem i grusomhet. Eller hvorfor de så sjelden frambringer moralske og intellektuelle ressurser til protest mot umenneskelighet. Glem ikke at det var ytterst få geistlige i Nazi-­Tyskland som protesterte mot den skjebne som ble jødene til del.

Da Münsters biskop von Galen sendte ut sitt hyrdebrev mot T4-aksjonene – systematisk drap på kronisk syke og mentalt funksjonshemmede, 70.000 i tallet – var jødenes skjebne underordnet. Det var drap på «ariske» tyskere som vakte forargelse.

Fanatisk renhetstenkning og monopol på dyd er ikke forbeholdt religionene. Lignende tendenser kan spores på den sekulære siden, i den franske revolusjonens begrep om den revolusjonære renhet og dens ønske om å skape den fullkomne, moralsk entydige, småborgerlige utopi. I all rousseauistisk allmennvilje, i ethvert forsøk på å framtvinge enhet – ideer som lå til grunn for Robespierres terror – ligger fristelsen til det totalitære diktatur.

Folk må «tvinges til frihet». Robespierre ønsket å erstatte egoismen med moral, og han så folket som bærer av rettsinn mot alle former for tyranni.

I en av sine siste taler tok han opp folkets renhetslengsel. Denne­ renhetslengselen utgjorde­ kilden til revolusjonær entusiasme, men var også risikabel fordi den tiltrakk revolusjonens fiender. Det samme mønsteret gjentok seg under Lenin, Stalin og Mao. Når politiske forskjeller defineres slik, fryses frontene fast, og portene åpnes for undertrykkelse i renhetens navn.

Ideologier av IS-type er dypt problematisk for demokratiet, for de kan vanskelig gjøres til gjenstand for kompromisser. I dagens verden er retten til å være forskjellig som del av vår felles menneskelighet en dramatisk truet forståelsesform.

Dette er et redigert utdrag av Bernt Hagtvets kapittel «Den totale­ tilintetgjøringen av fienden­ er menneskets verste fristelse» i boken Islamisme – ideologi og trussel som han har redigert sammen med Øystein Sørensen og Nik. Brandal (Dreyer 2016). Boken lanseres i Fritt Ords lokaler i Oslo 31.mars.

Først publisert i Vårt Land 31.3.2016

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt