Familien på museum?

Familien vil bli sendt til et museum for antikviteter­ slik at den kan hvile ved siden av rokken og bronseøksen, skrev en sovjetisk sosiolog­ i 1929.

I det marxistiske universet­ var familien en borgerlig institusjon­ som hørte fortiden til. For enkelte­ ideologer i Sovjetunionen­ lå fremtiden i et større fellesskap, der husarbeidet ble utført kollektivt­ og måltider ble inntatt i kantiner.

Egoistiske foreldre skulle ikke lenger ha ansvaret for oppdragelsen av sine egne barn. Barneoppdragelsen­ skulle overlates til kvalifiserte eksperter – og i 1921 lanserte man ideen om egne «barnebyer», der tusen barn mellom tre og 18 år skulle vokse opp under veiledning av profesjonelle lærere.

De marxistiske tankeeksperimentene er eksempler på hvordan familien var under press fra totalitære ideologier i mellomkrigstiden. Dette presset var en viktig grunn til at FNs menneske-
rettighetserklæring fra 1948 slo fast at «familien er den naturlige og grunnleggende enheten i samfunnet og har krav på samfunnets beskyttelse».

Familiens dødsattest har imidlertid ikke bare blitt utstedt av sovjetiske mellomkrigssosiologer­. I nyere tid har den tyske sosiologiprofessoren Ulrich Beck erklært at familien er død.

Beck, som har hatt stor gjennomslagskraft hos dagens familiesosiologer­, står i en tradisjon som hevder at familie-
relasjoner skulle miste betydning i det moderne samfunnet.

Tesen har vært at det moderne­ mennesket vil frigjøre seg fra familie­- og slektskapsbånd, og at samholdet og støtten mellom familiemedlemmer gradvis skal forvitre.

Men selv om ingen institusjon er så sterkt berørt av de siste tiårenes samfunnsendringer som familien, er det lite som tyder på at den er i ferd med å gå i oppløsning. I boken Velferdsstatens familier – Nye sosiologiske perspektiver (2012) viser professorene Anne Lise Ellingsæter og Karin Widerberg at de som trodde familien skulle oppløses, har tatt feil.

Vi har fått nye samlivsformer og familietyper, men familien lever i beste velgående. Kontakten mellom nære slektninger har holdt seg stabilt gjennom de siste 20–25 årene.

Det offentlige har riktignok overtatt deler av ansvaret for enkeltmenneskers velferd som tidligere var familiens ansvar, som for eksempel barneomsorg på dagtid og pleie av eldre.

Likevel er de fleste enige om at det offentlige velferdstilbudet ville brutt sammen hadde det ikke vært for familienes innsats og omsorg.

De siste ukene har temperaturen i den familiepolitiske debatten igjen steget flere hakk, etter at Høyre, Arbeiderpartiet og KrF har fremmet forslag til ny familiepolitikk for de neste årene.

Nyorienteringen er definitivt størst i Høyre. Her har et utvalg ledet av partiets nye kvinnepolitiske leder, Tina Bru, blant annet foreslått å fjerne barnetrygden og kontantstøtten. – Vi vil ikke betale folk for å gå hjemme, forklarte­ Bru under en debatt i regi av tankesmien Agenda før påske.

Det er litt uvant å høre Høyre-folk snakke slik om foreldre som tar et annet valg for sine barn de første månedene etter at de fyller ett år.

Høyre har tidligere lagt seg tett opptil den kristendemokratiske forståelsen av familien, blant annet ved å understreke familiens særstilling som samfunnets viktigste byggestein. Nå kan det virke som om viktige stemmer i det liberalkonservative partiet er blitt «sosialdemokratisert».

Samfunnets­ behov­ for arbeidskraft og arbeidsgivernes­ ønske om fleksible­ foreldre er blitt viktigere­ enn at familiene skal kunne skape­ gode rammer rundt sine liv.

Høyre har lette symptomer på sosialdemokratisk statsindividualisme, der samfunnet skal ordnes slik at individet kan løsrive seg fra familien. Statsindividualismen henter næring fra utgåtte ideer om familien á la de Ulrich Beck har fremmet. Jeg håper derfor at Høyre-utvalgets forslag får god og riktig behandling i partiet.

Mennesker utvikles, modnes og trives best i små grupper. I det lille fellesskapet som en familie utgjør, får mennesket mulighet til å møte kjærlighet, omtanke og forståelse, men også møte krav og ansvar.

Perfekte og feilfrie familier­ eksisterer­ imidlertid ikke. Familier­ består av mennesker som begår feil og det oppstår konflikter. Noen opplever familien som et utrygt sted.

Men når familiefellesskapet­ fungerer, er det ingenting som gir et bedre grunnlag for menneskelig­ utvikling.

Familien hører til på et samtidsmuseum.

Først publisert i Vårt Land 29.3.2016