Arve E. Aarskog

6

Er angrep alltid beste forsvar, Stephan Christiansen?

En kristen organisasjon er ikke en alminnelig bedrift, der det er naturlig for konsernsjefen å sende andre i «krigen» for seg.

Publisert: 29. mar 2016

Hvis jeg hadde vært kommunikasjonsrådgiver for Stephan Christiansen, tidligere­ leder av Jesus Revolution (JR), og nå blant annet rektor på min gamle bibelskole Troens Bevis Bibel og Misjons Institutt, så hadde­ jeg stilt ham følgende­ spørsmål før han postet sitt svar til Rut Gjæverts blogg-serie Frelst: Er det alltid slik at angrep er beste forsvar?

For slik svaret fremstår, blir tilløpet til beklagelse grundig overskygget. Videre ville jeg prøvd å få ham til å tenke over om det er hensiktsmessig å blande­ forkynnelse og forsvarstale? Det blir gjerne sagt innenfor medie­vitenskapen at «mediet er budskapet» (McLuhan). I dette tilfellet er ikke mediet VGs eller Vårt Lands debattsider, men Stephan Christiansen selv.

Som tidligere korttidsmisjonær både her og der i Europa, tror jeg at jeg forstår tanken bak sammenblandingen: Det handler om å benytte anledningen. Jeg ser for meg at det i kretsen rundt JR nå blir bedt om at «ordene om Jesus skal virke på folk som leser dem», og at de «først og fremst fører til at VGs lesere søker Gud for nåde og tilgivelse».

Problemet­ er at Christiansen ikke har bygd opp en «talerstol», tilliten til forkynneren kan mildest talt være mangelfull, og språket er preget av et kristent «stammespråk». Christiansen står i fare for å fremstå som uforståelig, i beste fall. I tillegg er det fare for at det blir tatt aktivt avstand fra alt han prøver å få fram, fordi folk oppfatter teksten ikke bare å handle om misjon, men også å være misjonerende.

Det som kanskje var min tøffeste kritikk av JR i Vårt Land i 2008, var den harde forkynnelsen. En forkynnelse som satte folk på valg der og da. Det er grunn til å tro at det førte til at mange ungdommer rundt om i Europa tok en aktiv beslutning mot, som vil gjøre det vanskelig å nå dem med evangeliet senere. Uansett form.

Avisen Dagen karakteriserte min kritikk som ramsalt. Og jeg ser selvfølgelig i ettertid at jeg kan ha gått i samme fellen som JR, og vært så hard at jeg ødela for mitt eget budskap. Men Stephan Christiansen kom til slutt på banen da også.

Hvis jeg hadde vært kommunikasjonsrådgiver for VGTV og Gjævert, ville jeg sagt at dere får spørre Christiansen: «Hvorfor tror du vi har prøvd å få deg i tale i fire ­måneder?».

Svaret ville selvfølgelig vært at han skulle få kommentere det som kommer fram om hans tidligere pionerarbeid. I tillegg til at han for åpent kamera måtte forholde seg til en person som har tatt skade av å være del i hans misjonsvirksomhet.

For Gjævert er Christiansen den som var ansvarlig da hun «mistet seg selv». Paul Hockley, nåværende leder i JR, var ikke gamle karen tilbake på begynnelsen av 2000-tallet, og for Gjævert er han bare en med­soldat, ikke generalen. En 
kristen organisasjon er ikke en alminnelig bedrift, der det er
naturlig for konsernsjefen å 
sende andre i «krigen» for seg.

Jeg ville foreslått en beklagelse overfor Hockley, som uten særlig medietrening, ble kastet inn i noe som åpenbart blir for stort for ham. VGTV skulle tilbudt ham et opptak til. En tidligere medarbeider i JR tilbyr faktisk kurs i mediehåndtering, men det er mulig den personen ikke er der for tiden?

Videre ville jeg avvist at JR 
bevisst blir forsøkt stemplet ved assosiasjoner til sekter. Jeg ville ikke sagt noe om at det åpenbart finnes noen i JR som har ­anlegg for konspirasjoner. Det er ­jo­ 
underforstått noe som ­preger lukkede miljøer på siden av ­hovedstrømmen i samfunnet.

Gjævert måtte prøve å finne folk med lignende erfaringer, og miljøer der hun muligens kunne kjenne seg igjen. JR er etter sigende så forandret at der ville hun sannsynligvis ikke kjenne seg igjen i dag. Men hva ville skjedd dersom hun hadde forsøkt å få dagens ungdommer i JR i tale?

Serien Frelst kan sikkert 
klages inn for PFmed de ­anmerkninger Stephan Christiansen legger fram, men det blir høyst litt refleksjon over at VGTV er eksperimenterende i form, og har blandet dokumentar og 
videoblogg.

Siden hele serien ligger ute på nett, og det henvises til episoden der JR får svare for seg, er kravet om samtidig imøtegåelse oppfylt. Det er jo heller ikke slik at en person som blir utsatt for den kritiske presse kan hindre andres opplevelser i å komme fram ved å nekte å delta fordi en selv blir omtalt.

Takk for et gripende innblikk i livet ditt, Gjævert. Jeg tror ikke vi traff hverandre sommeren 2002 da jeg var på team. Jeg ser for meg og frykter at flere av dine slitne medsoldater kan ha gått 
på en lignende smell som du gjorde.

Først publisert i Vårt Land 29.3.2016

Les også Eskil Vigdel: Stephans unnskyldning er egentlig ikke en unnskyldning

Les også Erling Rimehaug: Innta landet

Les også Bjørn Aslaksen: Halvbror i Herren

Les også Helge Simonnes: Oppgjør med usunn teologi

Les Helge Simonnes: Nei til Jesus-soldater

Les Arve E. Aarskog: Dødsslitne i tjeneste for Jesus Revolution

Les Arne Lauvhjell: Jesus Revolution - frå brann til oske

Les også: Ingvild Ofte Arntsen: Offetlige oppgjør trengs

Les også: Hans Eskil Vigdel: Brev til et brent barn

Les også: Hans Eskil Vigdel: Jesus Revolution var ikke det jeg trengte

Les også: Paul Hockley: Jeg har store ører og ingen pekefinger

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Unn Elisabeth Aarø

8 innlegg  369 kommentarer

Enig, men

Publisert rundt 5 år siden

However-det er aldri bare 1 grunn til at et menneske mister seg selv. I tillegg så mister folk seg selv i alle retninger i alle slags avhengigheter-hele tiden.  Mennesket må bygge grenser og refleksjon. Avhengigheter preger vår tid og i større og større grad.

Noen har dårlige grenser med seg fra oppvekst og så kommer ens eget anlegg (eller psykologiske disposisjon) for å ville vise seg veldig frem for å si det folkelig. I vår tid gjør jo folk hva som helst for å få likes på facebook- de selger sjela si om det er mulig å få 5 min med berømmelse.  Dette er nå sikkert upopulært å skrive om her og nå- og jeg forstår de som tar oppgjør. Men det hele er ganske sammensatt. Ledere har i tillegg et større ansvar.

Om en blir overgjørt helt fra barneårene så har en ikke utviklet grenser til å stå imot -nesten noe som helst. Men om en har gode foreldre forhold og et bra oppveksvikår så vil en kunne ta valg etterhvert. Men noen får kort tid på selvutvikling og da kan det bli strabasiøst i både ungdom og tidlig voksenliv.

Dette kan jo begge aktørene i denne saken her ha felles-en kan unnskyldes med ungdom og overmot, mens den andre skulle ha visst bedre, men må kanskje etterhvert stå til rette for bygging av sitt rike uten veldig hensyn til alle fårene som strever.

Det mangler menneske kunnskap i de kristne miljøene for psykologi og innsikt om mennskets sammensatte natur. Denne innsikten ble bare for noen år siden sett på som truende og fortsatt er det få i disse miljøene som innrømmer at de har gått i terapi.

 Men all kunnskap har noe å bidra med og en kan velge vekk det som strider mot Gud og lære seg enkle mekanismer - det er som å gå til lege når en har fått mageproblemer. Legevitenskkapen var jo også truende, men en tar det som kan hjelpe og dropper det som er til skade.

Jeg er enig i det meste som skrives her, men en tar ikke med at menneske hele tiden står overfor valg om ekstreme saker. Alle karsimatiske miljø har en del usunne trekk ved seg og en må ta en del skritt tilbake og observere over tid før en går helt inn.  Og ja, ledere har et ekstra ansvar.

Kommentar #2

Per Søetorp

101 innlegg  2029 kommentarer

Tillitskrisen

Publisert rundt 5 år siden
Arve E. Aarskog. Gå til den siterte teksten.
Problemet­ er at Christiansen ikke har bygd opp en «talerstol», tilliten til forkynneren kan mildest talt være mangelfull, og språket er preget av et kristent «stammespråk». Christiansen står i fare for å fremstå som uforståelig, i beste fall. I tillegg er det fare for at det blir tatt aktivt avstand fra alt han prøver å få fram, fordi folk oppfatter teksten ikke bare å handle om misjon, men også å være misjonerende.

Jeg vil gjerne poengtere ytterligere det aspektet som Aarskog her bringer til torgs, nemlig tillitsproblemet.  Dette er etter min mening noe av det mest undervurderte og viktigste momentet i all misjonsvirksomhet idag.  Samtidig har det blitt et vedvarende kommunikasjonsmessig "elefanten i rommet": 

Norsk evangelisk misjon står utvilsomt overfor en betydelig tillitskrise.  Et gammelt kinesisk ordtak lyder slik:  Dine gjerninger taler så høyt, at jeg hører ikke lenger hva du sier!  For 40 år siden stimlet folk sammen og lyttet interessert etter når en vekkelsespredikant stilte seg opp og talte og sang.  Idag er det såvidt noen leer på øyelokkene.  I vår post-karismatiske tid er det langt flere enn Gjævert, Torp, Aarskog og Vigdel som kan si "been there, done that, got the T-shirt".  Troverdigheten er tynnslitt.

Jeg er helt enig med trådstarter i at budskapet dessverre ikke når fram og har den ønskede og tilsiktede effekt, dersom ikke den nødvendige tillit til avsender foreligger.  Uansett hvor velformulert og "bibelsk" overbevisende det enn måtte klinge i egne ører for avsender, og uansett hvor mye man tror at "Guds ord ikke vender tomt tilbake", så er spørsmålet hos mottakerdet samme:  Hvem er du som taler til meg?  Hvilken integritet har du?  Hvordan møter du meg der jeg befinner meg, og ikke der du så gjerne skulle ønske at jeg var?  Hva er det med deg og det du sier som skulle tilsi at du er pålitelig, mer enn de som har påført oss negative erfaringer?

Både gammel og nyere kirkehistorie er så full av diskrediterende hendelser som har etterlatt seg dype sår av mistillit til kristen forkynnelse i store lag av befolkningen.  Dette har naturligvis flere årsaker, men kan ikke umiddelbart avfeies med "antikristelig propaganda".  Det er en tid for å lytte og en tid for å tale, sier Bibelen.  Tiden for å lytte er definitivt nå, mer enn å pøse på med ennå mer ord som faller på stengrunn. Ihvertfall dersom man vil tenke langsiktig "merkevarebygging".  Det nytter heller ikke med den lettvinte "Se på Jesus, ikke på oss!", når det faktisk er mennesker vi har å forholde oss til.

Paradoksalt nok kan det være evnen til å erkjenne sin egen tilkortkommenhet og mangel på tillit, som kan bli den avgjørende faktoren som kan gjenskape tillit og dermed ører som vil høre.  Motsatt vil forsvarstaler og forsøk på å fremstille seg selv og sine meningsfeller i et flatterende lys, ofte resultere i at tillitskrisen bare forsterkes og vedvarer.

Man kan vinne en diskusjon, men tape en sjel.  Hva som er viktigst, er noe dagens misjonsledere seriøst bør spørre seg selv om.

Kommentar #3

Are Karlsen

10 innlegg  4205 kommentarer

Slik jeg leste Christiansen

Publisert rundt 5 år siden
Per Søetorp. Gå til den siterte teksten.
Jeg er helt enig med trådstarter i at budskapet dessverre ikke når fram og har den ønskede og tilsiktede effekt, dersom ikke den nødvendige tillit til avsender foreligger. Uansett hvor velformulert og

Slik jeg leste Christiansen, så gjorde han ikke engang et forsøk på å snakke til ofrene, langt mindre den brede opinionen. Christiansen snakket til menigheten og bevegelsen.

Hans største bekymring er hva det mediaskapte bildet kan gjøre internt. Hans mål var derfor å berge det som berges kunne av fortellingen om Jesus Revolution og Jesus Church.

Jesus Church er som menighet alene i sitt slag i Pinsebevegelsen, og er derfor sårbar. Det unike er den nære koblingen til Livets Ord i Ulf Ekman-versjon. Det at Ulf Ekman tok med seg autoritarismen og hierarkiet dit det hører hjemme, nemlig til den katolske kirken, var spikeren i kista for trosbevegelsen.

Min tolkning er at det er dette det egentlig gjøres opprør mot fra flere hold i Jesus Revolution-miljøet, nemlig autoritarismen. Det som gjør meg litt forvirret, er at det stemmer ikke helt med hva kritikerne faktisk sier. Fra Gjævert sin oppsummering i VG:

Det var ikke nødvendig å rope, slik vi gjorde i Jesus Revolution Army: «I no longer live for myself, I am dead, crucified!» Det var ikke nødvendig å utslette seg selv for å være viktig for Gud. Sitat slutt.

JRA-ropet er en parafrase over Paulus ord i Galaterbrevet: Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.

Hvis jeg likevel skal forsøke å forstå, så må det være den ubalansen som følger med autoritarismen. Spørsmålet er i hvilken grad man la vekt på det Paulus også sier i Galaterbrevet:

Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen.

Paulus kontekst er en annen, men jeg tenker at friheten han framhever gjelder alle slags slaveåk. Også det som JR angivelig påførte unge mennesker.

Søe2rp: "Norsk evangelisk misjon står utvilsomt overfor en betydelig tillitskrise. Et gammelt kinesisk ordtak lyder slik: Dine gjerninger taler så høyt, at jeg hører ikke lenger hva du sier! For 40 år siden stimlet folk sammen og lyttet interessert etter når en vekkelsespredikant stilte seg opp og talte og sang. Idag er det såvidt noen leer på øyelokkene. I vår post-karismatiske tid er det langt flere enn Gjævert, Torp, Aarskog og Vigdel som kan si "been there, done that, got the T-shirt". Troverdigheten er tynnslitt."

Her synes jeg du er litt for hard med karismatikken. Et par eksempler for å sette saken i relieff:

1 Da man arrangerte sommerstevne for bedehusungdommen i Rogaland på 1950-tallet, brukte 10.000 ungdommer å delta. I kun et Rogaland-stevne!

2 Den norske kirke har ca. 80 % av landets befolkning som medlemmer, mens kun 2 prosent er jevnlige gudstjenestedeltagere.

Mitt poeng: Det har skjedd noe i samfunnet.

Om post-karismatisk tid: Det har aldri vært mulig å skille karismatikk fra kirken. Kirken ble født i en karismatisk eksplosjon, hvor alle tilstedeværende talte i tunger. Funfact: Jeg leste tilfeldigvis i går et ferskt dekret fra den katolske kirke, hvor man legger strenge restriksjoner på karismatisk utfoldelse. Poenget mitt er ikke restriksjonene i seg selv, men det faktum at de viste seg nødvendig.

Altså: Post-karismatisk er ikke et relevant begrep.

Derimot tror jeg post-trosbevegelse eller noe i den dur er relevant.

Kommentar #4

Per Søetorp

101 innlegg  2029 kommentarer

Hva har skjedd?

Publisert rundt 5 år siden
Are Karlsen. Gå til den siterte teksten.
Her synes jeg du er litt for hard med karismatikken. Et par eksempler for å sette saken i relieff:

1 Da man arrangerte sommerstevne for bedehusungdommen i Rogaland på 1950-tallet, brukte 10.000 ungdommer å delta. I kun et Rogaland-stevne!

2 Den norske kirke har ca. 80 % av landets befolkning som medlemmer, mens kun 2 prosent er jevnlige gudstjenestedeltagere.

Mitt poeng: Det har skjedd noe i samfunnet.

Jeg tror vi er skjønt enige om at Christiansens tilsvar i den konkrete saken oppfattes som en henvendelse mer til menigheten internt enn til "ofrene" spesielt og den eksterne almuen generelt.  Jeg er også enig i dine refleksjoner rundt autoritarismen.

Min kommentar #2 hadde imidlertid et noe videre makroperspektiv på at det faktisk "har skjedd noe i samfunnet", slik du også sier det i sitatet overfor.  Jeg mener ikke på noen måte å være "for hard med karismatikken", og det er ikke på noen måte karismatikken som sådan jeg kritiserer eller vil til livs. Det er nettopp vår tids bearbeidelse av og refleksjoner over den tidsepoken vi har lagt bak oss jeg mener er relevant å betegne som "post-karismatisk".  Samtidig er jeg naturligvis klar over det faktum du nevner at karismatikken alltid har vært "latent" tilstede i kirken, og er der fortsatt.  Men som bevegelse er den diagnostisert som døende her til lands, henvist til avdeling for palliativ behandling.  Dessverre, vil noen si.  Heldigvis, sier andre. 

"Det skjedde i de dager", leser vi i evangeliet.  I våre dager er det vel ikke akkurat noe understatement å si at det skjer fint lite her på berget av pinsekarismatisk karakter som vi hører om, og i alle fall fester særlig lit til som seriøs forandringsfaktor med påvirkningskraft i samfunnet.  Sammenlignet med den tid da englene fløy lavt og det var etter sigende stor aktivitet i åndeverdenen, må det kunne fastslås at det er ganske så stille og rolig på vekkelsesfronten for tiden.  Mye av den pinsekarismatiske populariteten som herjet i min generasjon har idag avtatt kraftig i takt med uinnfridde forventninger og økende grad av kritisk søkelys på uheldige psykologiske skadevirkninger.

Når jeg bruker uttrykket "den postkarismatiske tid" her til lands, sikter jeg spesielt til årene i kjølvannet av den karismatiske vekkelsen og Jesus-bevegelsen på 70-tallet, samt den etterfølgende trosbevegelsen på 80-og 90-tallet.  Den sistnevnte fikk på mange måter sitt nådestøt (!) etter Levende Ord-skandalen i 2006, samt de påfølgende rystelsene på Livets Ord i Uppsala noen år etter.  Samtidig konstaterer man også at Oslo Kristne Senter i disse årene nærmest har skiftet ham og blitt omdannet til en tidsriktig Hillsong-forsamling, uten de typiske pinsekarismatiske og kontroversielle elementene som preget 80-og 90 tallets glansdager.

Parallellt med dette ser vi også en økende tendens til refleksjon og oppgjør med en fortid, som for manges vedkommende har vært alt annet enn smertefri og romantisk.  Den radikale forkynnelse som skulle resultere i landsvekkelse og åndsutgytelse, ble for manges vedkommende til et slags nasjonalt åndelig vaksinasjonsprogram.  Borte er nyfikenheten og nyhetsspenningen, forventningene og de store visjonene.  Mange sitter desillusjonerte og skuffet tilbake etter at støvskyen la seg og lurer på hva som egentlig foregikk og hva det førte med seg. Been there, done that.  Men aldri igjen.  Og i vårt moderne mediesamfunn er det ikke annet å forvente enn at dette ikke går upåaktet hen, og etterlater seg et ikke ubetydelig forklaringsproblem.

Det er disse oppgjørene vi nå ser noen eksempler på i de historiene som i de siste månedene har blitt offentliggjort og gjenstand for medienes søkelys.  Personlig er jeg overbevist om at vi nok bare har sett toppen av isfjellet.  Listen med desillusjonerte personer som har måttet søke profesjonell hjelp til traumebearbeidelse etter å ha gitt radikal pinsekristendom og åndelig autoritarisme sine beste leveår, er utvilsomt mye lengre. 

Kommentar #5

Arve E. Aarskog

6 innlegg  8 kommentarer

Balanse, fotball og modenhet

Publisert rundt 5 år siden

Til Aarø

Takk for respons! Du har rett i at vi som kristne ikke bør være redd for å søke profesjonell hjelp for å prøve å løse problemer av følelsesmessig karakter. Menighetens sjelesørgere kan være for nære til de personene som har bidratt til problemene, og da bør det åpnes for, for ikke å si oppmuntres til, å gå utenfor «huset», bevegelsen, kirken. Et lederskap som vil lukke inne problemene i «vår egen krets», de har misforstått sin rolle.

Så gjelder det å ikke legge stein til byrden for den som føler seg krenket, overkjørt, og utbrent.

Jeg har sett i kommentarfeltene rundt forbi at Gjævert blir beskyldt for å ønske oppmerksomhet. Og du antyder det nok også, men litt forsiktig? Det er jo vanskelig å forstå hva som rører seg inne i hodene på folk, men jeg tviler på at det er det som er Gjæverts motiv. Ho har nok gått mange runder med seg selv og sine nærmeste og vurdert grundig om ho skal gjøre dette prosjektet om sin fortid. For det koster. Det ser vi på de mange opptakene der ho snakker rett i kamera. Det er disse opptakene som gjør dette til mer enn en vanlig dokumentar. Jeg tror ikke det er hyppige klipp i disse opptakene fordi ho begynner å le. Men det kan jo alltids noen påstå. Vi er jo ikke akkurat snille med hverandre vi mennesker. I hvert fall ikke i kommentarfeltene.

For å forebygge problemer som de Gjævert fikk i Jesus Revolution Army, er det vel kanskje «balanse» som er det som kan hjelpe? Da jeg var på sommerteam, syntes jeg en del av ungdommene var altfor mye fokusert på bønn og bibellesning. Du kan jo tenke deg reaksjonen da jeg med en sedvanlig spissformulering lirte av meg at «De burde be mindre og spille mer fotball». Det hadde vært sunt for dem. Dessuten gikk vi glipp av det aller meste av VM-finalen. Ett mål fikk jeg se. På storkjerm. Sammen med flere tusen andre på domkirkeplassen i Milano. For en jubel. For en stemning. Og så måtte vi dra, fordi her skulle de fotballinteresserte få «speke kjødet». Antakelig.

Men noen i Jesus Revolution må ha tenkt at de måtte ha en eller annen form for atspredelse i løpet av teamtiden, og fra tid til annen dukket det opp noe som het «Team Challenge». Det var en konkurranse mellom teamene som gikk på mest sportslignende aktiviteter. Veldig bra. Men. Selvfølgelig et men. Det manglet en innledning til konseptet om at dette også var viktig. Nå skal vi tenke på noe annet (enn å frelse verden), ha det gøy, å gjøre noe annet. Og det er viktig. For vi trenger atspredelse. Å kjenne at vi er hele mennesker. Ikke fordi vi skal bli bedre evangelister i etterkant, men fordi fysisk utfoldelse har verdi i seg selv. Så må jo lederne vise at de også ser verdien av, ja, skal vi bare kalle det lek? Og være med. Legge vekk Bibelen og delta i fotballkampen. Det kunne gjort de andre kampene lettere?

Så nevner du dette med modenhet, og at begge parter kan skylde på det. Det var kanskje flere enn jeg som reagerte på at Hockley ble leder for Jesus Revolution i 2010 som 25-åring (tror jeg treffer med fakta?), etter at det et par år før ble bedt om tilgivelse for umodenhet? Men det er vel mulig Hockley hadde bedre forutsetninger enn de 25-åringene som startet bevegelsen?

Kommentar #6

Arve E. Aarskog

6 innlegg  8 kommentarer

Vittigere hvem som sier noe enn hva som blir sagt

Publisert rundt 5 år siden

Til Søe2orp!

Takk for kommentaren! Du skal være sikker på at jeg ikke tror Christiansen har tillit til meg som «kommunikasjonsrådgiver». Så jeg tviler på at jeg når fram der, men jeg håper at de som har vært med i JR og/eller andre, og har endt opp med problemer, ser at det er noen som er villig til å ta belastningen med å offentlig vurdere kristne lederes virksomhet. Kristne ledere burde for øvrig selv aktivt skaffe seg kritikere de lytter til, siden det som ellers i samfunnet ser ut til å være viktigere hvem som sier noe enn hva som blir sagt.

Apropos tillit. Du husker nok også den villeste trosbevegelsestiden, da det var umulig å vite om folk snakket sant. Det kunne jo hende de bare bekjente positivt, og prøvde å ta den nye bilen ut i tro! Og trodde på trylleformularet: «Det blir slik du sier». Noen hadde et håp om at trospastorene skulle komme ned på jorden(!) bare de fikk gjennomført sin første begravelse, men det ble vel med håpet? Sammenfallet med jappetiden er også skremmende å se i etterpåklokskapens lys. Nøysomheten forsvant. Og da forsvant kanskje det andre også? Jeg tenker på det spesielle uttrykket «gudsfrykt».

Det betyr jo å ha respekt for Gud. Men det blir lett å gripe tak i begrepet frykt, og kue folk, eller beskylde kristendommen generelt for å kontrollere folk med skremsler. Jeg frykter forresten at debatten nå er over, etter at herr Fragell ikke klarte å holde fingrene av fatet og tastaturet, og måtte blande seg. Som han nærmest profeterer i sitt eget innlegg her et sted på verdidebatt.no, vil de forskjellige kristentroppene da samle seg, og han har igjen, noe utilsiktet, antar jeg, bidratt til kristen enhet. Kunne vi ikke få debattere dette i fred, men dog ikke i fordragelighet? Når man vet at folk rømmer debatten hvis man kan bli beskyldt for å være på lag med Fragell.

Du har kanskje sett innlegget mitt fra 2008 der jeg refererte til en spøk om at «styrkedrikken» Red Bull var JRs hemmelige våpen i evangeliseringen av Europa? I andre kirker og bevegelser i Europa er det en langt større aksept enn i Norge for å bruke drikker som ikke girer oss opp. I hvert fall bidrar alkohol til stressmestring for mange. Bare det å se fram til at en setter seg ned på terrassen, solen varmer, det er fyr på grillen og flasker med duggdråper står klar på bordet…  Jeg foretrekker fortsatt svart brus, men jeg syntes du måtte få en oppmuntrende hilsen om at sommeren er nær...

Kommentar #7

Arve E. Aarskog

6 innlegg  8 kommentarer

"Autoritarisme", herskekultur og gnostisisme

Publisert rundt 5 år siden

Til Karlsen!

Kjekt å se dere er i gang med debatten. Jeg mener at Christiansens tekst til tider er så forkynnende at han nærmest må ha falt for fristelsen til å gripe anledningen. Og det blir helt feil å blande forsvarstale og forkynnelse. Men en skal ikke se bort fra at det dukker opp vitnesbyrd fra folk som er blitt troende etter å ha lest den omfangsrike artikkelen på vg.no. Da sitter vi jo der med det beryktede skjegget i potkassen? Mente postkassa! Jeg håper da ikke han har behov for å vise medlemmene i Jesus Church/JR at han fortsatt har evangelisten i seg? Men hvem vet? Jeg skal ikke være påståelig. Dette kan dreie seg om å holde bevegelsen samlet, og være fornøyd med det.

Det er interessant det du nevner om det som kalles «autoritarismen». Hvis vi ser på teksten til Christiansen, og da mener jeg nå bare lengden. Hvordan får han på trykk så mye på papir? Kan det være at han tror at han har «fått den fra Herren»? (Som er et uttrykk i hvert fall Søe2orp og jeg  kjenner særdeles godt.) Og at derfor får ingen redaktør røre den? En definisjon av hellig er jo urørbar, ikke? Alle muligheter for dialog er borte. Teppet er gått opp. Stykket spilles. Det er opphøyd. Vi skal bare lytte til åpenbaringen. Det klarer vi jo ikke. Vi er ferdig med den greia der at pastoren er opphøyd i majestet, og styrer over fårene. Vi liker ikke musikken, og det går som med The Blues Brothers Band: Flaskene hagler mot hønsenettingen. Så spørs det om en er villig til å endre på repertoaret?

Rut Helen Gjævert skal ha takk for at hun gav oss historien til de utbrente ungdomsmisjonærene. Ho er ikke alene. I debatten i Vårt Land i 2008 gikk det an å være anonym, og da kom det fram flere personlige historier fra ungdommer som hadde blitt totalt utslitt av å være med i JR. En nevnte også at mange ledere var så harde. Jeg så tendensen på sommerteamene. Det var ikke bare personavhengig. Det er stor grunn til å tro at det var noe med kulturen i organisasjonen som fikk frem dårlige sider hos folk. Anonyme innlegg kan lett avvises, og det er fritt fram, selvfølgelig.

Gjævert har også en interessant teologisk forklaring i en kommentarartikkel i VG. (Fra supersoldat til menneske) Hun mener at det rett og slett er den gamle gnostisismen som skaper problemene. Det skarpe skillet mellom ånd og kropp, der materien blir sett på som verdiløs, og kun et middel for det åndelige. Artikkelen er illustrert av VGs Roar Hagen, og denne gangen er det ikke bare djevelstreker fra ørstingen, men riktig så fint med byrden som er tatt bort. (Jeg henviser her til ei bok med tegninger av Hagen, og jeg skylder vel å gjøre oppmerksom på at Hagen ikke var helt enig i bokens tittel.)

Ellers syntes jeg det var kjekt å se i Christiansens første brev, at den jeg samarbeidet best med i Italia, fortsatt er en troende, og mest sannsynlig har det bra. Men det var en kamp å komme seg til slutten.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere