Øystein Gjerme

1

Vi er ikke en «dyneløftende» menighet

Kristent lederskap kan tydeliggjøre etiske og moralske retningslinjer, men ikke kontrollere den enkelte. Alle typer tvang, manipulasjon og usunn kontroll er mer på tross av vår tro, enn på grunn av den.

Publisert: 23. mar 2016

Personlige beretninger fra oppvekst og engasjement i frikirkelige miljøer har vært gjenstand for stor oppmerksomhet de siste ukene. Mine refleksjoner i denne artikkelen er av samme art. Dette er en personlig beretning om hvordan min oppvekst i en norsk pinsemenighet, berøring med ulike karismatiske miljøer gjennom ungdomstiden, og senere teologistudier, har vært med på å forme hvordan jeg utøver kristent lederskap i dag.

Jeg vokste opp i pinsemenigheten Tabernaklet Bergen, en av landets største frikirkelige menigheter. Vi gikk gjennom et trangt smau mellom eldre bergenshus for å komme til dette store rommet vi feiret gudstjeneste i, og det satte seg tidlig en tanke i mitt barnesinn om at vi var en annerledes familie. Mor og far var moderate i hvordan de oppdro oss. Vi gikk jevnlig, men ikke alltid, til gudstjeneste. Vi fikk trosopplæring gjennom barnesanger og bibellesning på sengekanten i passe doser, og vi vokste opp med stor frihet til å gjøre egne valg. Da mor kjørte meg til dåpen i åttende klasse sa hun: ”Jeg er så utrolig glad for at dette har gått så bra!” Vi valgte slik som mor og far gjorde sitt beste for at vi skulle velge, i tråd med deres egen overbevisning og i takt med hvordan normene for barneoppdragelse var i samfunnet ellers.

Jeg ble født i 1975. Da var pinsebevegelsen i Norge omkring 68 år gammel. Den karismatiske vekkelse preget landet, og Aril Edvardsen ba entusiastiske og engasjerte karismatikere høre med pinsevennene hvordan de skulle håndtere de nyfunne åndelige erfaringene og uttrykksformene. Han sa noe sånt som: ”De har holdt på med dette en stund.”

Det var kanskje denne erfaringen med at pinseilden ikke bare kunne tenne folk, men også brenne folk, som gjorde at den pinsemenigheten jeg vokste opp i var såpass traust som den var. I menighetens søndagsskole, juniorarbeid og ungdomsarbeid var det trygt, stabilt og folkelig. Voksenpersoner brydde seg om oss, det ble tilrettelagt for at vi skulle trives sosialt, og vi fikk alderstilpasset opplæring i kristen tro.

I tenårene oppdaget jeg andre karismatiske miljøer, fikk nye forbilder, og begynte å lytte til langt mer progressiv undervisning enn den jeg var vant til fra pinsemenigheten. Det er jeg veldig takknemlig for, siden jeg trengte å bli undervist og utfordret. I denne perioden gav mine pastorer i Tabernaklet meg rom til denne ungdommelige utforskningen, mens de fortsatte å gi gode råd og tilhørighet i menighetsfellesskapet.

Jeg ville bli pastor og fikk råd om å studere. Jeg fullførte en Master i Teologi fra pentekostale universiteter i USA, og fikk bryne meg på faglig bredde. På samme måte som mange teologistudenter får ny kunnskap og påfølgende kriser, fikk jeg min del av dette. Noe forskning viste at mye av det vi feirer i én vekkelsesgenerasjon, viser seg å kaste mørke skygger inn i den neste. Et blikk på karismatisk historie med pinsehistorikeren Vinson Synan var en edrueliggjørende oppvekker om at vi ikke måtte leke med ilden. Fag som psykologi, antropologi og kulturforståelse, gav et stort fokus på menneskene vi skulle ut og nå, ikke bare på den Gud vi skulle representere. I faget veiledning og sjelesorg sa professoren: ”Forkynner og leder du feil, er det i sjelesorgsrommet du vil oppdage det!” Å være pastor og åndelig leder handler om mennesker når de er helt oppe og helt nede.

Jeg er nå pastor på 16. året, og jeg er glad i jobben min og stolt av menigheten jeg leder. Sammen med gode kolleger gjør vi så godt vi kan, så langt vi ser, for så mange mennesker som mulig. Vårt mål er at mennesker skal kunne følge Jesus, med hele seg, hele livet igjennom. Derfor gjentar vi blant annet:

”Ingen må noen ting”- Kristent lederskap skal ikke pålegge ansvar eller byrder, men formidle nåde. Vår erfaring er at dette skaper engasjement og deltakelse.

”Du er ekspert på ditt eget liv”- Kristent lederskap skal være lyttende og respektfullt. Vår erfaring er at det skaper ansvarlighet hos den enkelte og gir lederen mulighet til å veilede.

”Det er Gud som initierer forandring”- Kristent lederskap kan aktualisere gjennom forkynnelsen, men det er det er Gud som må overbevise den enkelte.

”Vi er ikke en dyneløftende menighet” – Kristent lederskap kan tydeliggjøre etiske og moralske retningslinjer, men ikke kontrollere den enkelte.

Jeg er overbevist om at sunt kristent lederskap henvender seg til menneskers indre motivasjon. Man leder ikke flere enn de som er villig til å følge. Alle typer tvang, manipulasjon og usunn kontroll er mer på tross av vår tro, enn på grunn av den. Det avsløres ikke bare som teologisk feil, men blir også effektivt avvist av de frigjorte, reflekterte og selvstendige menneskene som utgjør de respektive forsamlingene.

I sin reneste form gir det kristne livssynet mening og livskvalitet. Men når vi tar i det og det blir kjøtt og blod, forkludrer vi det dessverre så altfor ofte.

Derfor er en slik debatt som vi nå har vært vitne til også en mulighet for kristne ledere til å stille viktige spørsmål både til seg selv og dem man leder. For det finnes ingen motsetning mellom sunnhet og sann lidenskap for Gud, noe mine foreldre lærte meg gjennom deres oppriktige engasjement for Jesus og oss barna, som aldri opplevdes som tvang eller maktmisbruk.

Ingen har hatt større lidenskap for Guds rike og oppdrag enn Jesus, og ingen har møtt mennesker med mer kjærlighet og nåde. Som hans etterfølgere har alle kristne god grunn til å behandle sin neste som mål i seg selv, slik mennesket var målet for Jesu død og oppstandelse som vi snart skal feire.

Øystein Gjerme har ikke mulighet til å følge opp debatten.

Les også: Stephan Christiansen: Jeg er lei meg for belastningen, men det finnes mange andre historier

Les også Erling Rimehaug: Innta landet

Les også Bjørn Aslaksen: Halvbror i Herren

Les også Helge Simonnes: Oppgjør med usunn teologi

Les Helge Simonnes: Nei til Jesus-soldater

Les Arve E. Aarskog: Dødsslitne i tjeneste for Jesus Revolution

Les Arne Lauvhjell: Jesus Revolution - frå brann til oske 

Les også: Ingvild Ofte Arntsen: Offetlige oppgjør trengs

Les også: Hans Eskil Vigdel: Brev til et brent barn

Les også: Hans Eskil Vigdel: Jesus Revolution var ikke det jeg trengte

Les også: Paul Hockley: Jeg har store ører og ingen pekefinger

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Tommy Surland-Hansen

0 innlegg  196 kommentarer

Og så da?

Publisert rundt 5 år siden

Først vil jeg si at det hvertfall høres ut som intensjonene er gode og man ønsker å legge rette for at folk skal få si og mene hva man vil uten at det går på bekostning av egen vilje og integritet. Så jeg regner med at Gjerme mener dette, ingen grunn til å mistro intensjonene.

Det jeg likevdel synes er problematisk, er at Verdidebatt gir pastorer og ledere en mulighet til å skrive et innlegg, for så å frita for oppfølging av debatten. For da er det ingen debatt, men en tale. Og pastoren får det som han pleier, han leverer fasit uten tilsvar.

Ting som kunne være relevante å spørre om her er feks. om han ikke opplever noen som faller utenfor i sine menigheter? Om det er noen interesse for eller oppfølging av disse? Forsvinner disse skjebnene i alt maset om nyplanting av menigheter? Hvordan forhindrer han maktmisbruk og manipulasjon i sine menigheter? Hva han synes om JRA, historiene han hører derfra. Om Torp-saken? Har han selv opplevd dette på kroppen eller snakket med noen som er berørt? Med sin utdannelse fra USA, hvordan plukket han sin lederstil i mylderet at maniplulerende ledere og menigheter. Tar de feil? Hvorfor, hvorfor ikke?

Enveis-kommunikasjon er uinteressant for min del. Det kan gi pastorer og ledere en malpalssert selvtillit på at de har svaret på alt. Selv om de i utgangspunktet mener vel. Så får jeg bare håpe at travelheten som hindrer oppfølging av debatten er fordi omsorgen for enkeltmennesket tar tiden, og ikke bare brukes til planlegging av endeløse monologer og  strategier for smådesperat menighetsplanting for utålmodige lederspirer.

Kommentar #2

Per Søetorp

101 innlegg  2029 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Øystein Gjerme. Gå til den siterte teksten.
Dette er en personlig beretning om hvordan min oppvekst i en norsk pinsemenighet, berøring med ulike karismatiske miljøer gjennom ungdomstiden, og senere teologistudier, har vært med på å forme hvordan jeg utøver kristent lederskap i dag.

Flott å høre en "solskinnshistorie" fra en pastor som tydeligvis er fornøyd både med seg selv og alle de "frigjorte, reflekterte og selvstendige menneskene" han hevder utgjør de menighetene han selv leder.

Skal jeg være helt ærlig, sitter jeg imidlertid igjen med en bismak av selvskryt fra en som benytter den pågående debattens dilemmaer hos sine kritiserte kolleger til å fremheve seg selv og sin egen pinsekarismatiske fortreffelighet.  Det er visst ikke grenser for hvor kjernesunn dagens pinsebevegelse nå har blitt, etter å ha fått seg noen mastergrader i teologi og ledelse.  Det er heller ikke måte på hvor relevant og up-to-date man selv er, og samtidig så bedårende diplomatisk og lite kontroversiell sammenlignet med mange andre. 

Gjerme velger ikke å ta konkret tak i selve problemstillingen.  Derimot fremhever han smilende seg selv og sine som en "ikke-dyneløftende menighet" - noe enkelte andre altså underforstått må være.  Når han i tillegg "ikke har mulighet til å følge opp debatten", må jeg si meg helt enig med Tommy Surland-Hansen som kaller dette en enetale og ikke et debattinnlegg.

Å fremheve seg selv som et godt eksempel, med uklanderlige idealer og fine forsetter, er fullt lovlig.  Om det er like tillitvekkende er jeg mer usikker på...

Kommentar #3

Hans Eskil Vigdel

22 innlegg  40 kommentarer

Nå ble jeg skikkelig glad, Øysten

Publisert rundt 5 år siden
Øystein Gjerme. Gå til den siterte teksten.
Kristent lederskap kan tydeliggjøre etiske og moralske retningslinjer, men ikke kontrollere den enkelte. Alle typer tvang, manipulasjon og usunn kontroll er mer på tross av vår tro, enn på grunn av den.



Hei

Helt kort. Takk for et finfint innlegg. Sitater over sier veldig mye i forhold til FRELST-debatten.

Jeg er er så glad for at du som er en profilert pastor i pinsebevegelsen er så tydelig. Åpenhet skaper åpenhet som jeg pleier å si. Spesielt når det kommer fra en toneangivende leder som deg.

En ting. Hadde vært topp om du hadde mulighet til å kommentere her inne allikevel. Det ser ikke ut til at det er så populært å bare legge, uten å kunne kommentere noe.

Du ser hva du får til.

Kommentar #4

Kjetil Mæhle

68 innlegg  768 kommentarer

Så flott.... men akk så bitter

Publisert rundt 5 år siden
Per Søetorp. Gå til den siterte teksten.
Flott å høre en "solskinnshistorie" fra en pastor som tydeligvis er fornøyd både med seg selv og alle de "frigjorte, reflekterte og selvstendige menneskene" han hevder utgjør de menighetene han selv leder

Etter å ha lest innlegget ditt Søe2rp så kom denne strofen fra Bjørn Eidsvåg til meg:

Hvis eg ber på mine kner 
hvis eg love deg solskinn og strålande v êr 
hvis eg gir deg alt du vil ha 
vil du då bli glad 
vil du då bli glad 
Hvis eg love å vær snill 
hvis du alltid får lov te’ å gjør som du vil 
hvis eg gir deg alt du vil ha 
vil det då bli bra

Det som er godt er vel godt selv om det kommer fra en pinsepastor?

Kommentar #5

Are Karlsen

10 innlegg  4205 kommentarer

Forskjell

Publisert rundt 5 år siden
Per Søetorp. Gå til den siterte teksten.
Gjerme velger ikke å ta konkret tak i selve problemstillingen.

Det var voldsomt til sarkasme, Søe2rp!

Det er et hav av forskjell på den såkalte Oslo-kirken som Jan Aage Torp ledet og Jesus Revolution Army på den ene side og den menighet Gjerme leder på den annen side.

Problemstillingen i de kontroversielle sammenhengene har etter min mening vært overgrep. Det mener jeg absolutt Gjerme adresserer.

Hva du etterlyser synes å være omsorg for individet, - om man tar med hva du skriver i din siste trådstart.

En forsamling på flere hundre, har ikke omsorg for individet som sin sterkeste side. Det er heller ikke hva som blir satt i høysete når man "designer" menigheten.

På dette nivået er det liten forskjell mellom menighetene. De aller fleste er satt sammen slik at kjernevirksomheten handler om å samle hele menigheten på samme sted til samme tid. Det handler i liten grad om individet.

Som du vet, tenker jeg anderledes om menighet. Jeg mener at omsorg om den enkelte må være det sentrale. Og da nytter det ikke å samle mange hundre på en gang. Jeg tenker at man samler den lille gruppen, og lar det være menighetens kjernevirksomhet.

For å gjøre det behøver man ikke store kirker. Det kan gjøres hjemme i stua til folk.

Hvor attraktivt er dette for folk flest? Både - og, etter min erfaring. Det å komme tett inn på fremmede mennesker i sin egen stue, er utenfor komfortsonen for de fleste. Men dersom man gir seg til dette prinsippet, kan det være veldig effektivt.

Jeg kjenner ikke Gjermes menighet, men tradisjonelle menigheter er som regel dårlig på å fange opp individet som er i vanskeligheter, det har du antageligvis forstått.

Jeg mener kort og godt at løsningen foreligger. Men den har sin pris.

Kommentar #6

Magnus Husøy

19 innlegg  4123 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Per Søetorp. Gå til den siterte teksten.
Flott å høre en "solskinnshistorie" fra en pastor som tydeligvis er fornøyd både med seg selv og alle de "frigjorte, reflekterte og selvstendige menneskene" han hevder utgjør de menighetene han selv leder.

Skal jeg være helt ærlig, sitter jeg imidlertid igjen med en bismak av selvskryt fra en som benytter den pågående debattens dilemmaer hos sine kritiserte kolleger til å fremheve seg selv og sin egen pinsekarismatiske fortreffelighet.

Jeg synes du er litt for streng med Øystein her, Per. Jeg ser ingen grunn til å mistro ham. God påske!

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere