I disse påsketider

Journalist Lars Gilberg skrev om å «misse poenget» i Vårt Land i dag. Han møtte en kvinne som ba om 20 kroner til et skolebrød, da hun ikke hadde spist frokost. Det hadde ikke han heller, og avviste henne. I artikkelen reflekterer han over at han «misset poenget». Forskjellen var at han ikke var sulten, men det var hun. Gilbert avslører sitt harde hjertelag, men gjennom det han skriver videre viser han, at det ikke er noe i veien med hjertelaget. Han innser ærlig hjerteløsheten, blottlegger seg og siterer Jesus: « For jeg var sulten, og dere ga meg mat…jeg var fremmed og dere tok imot meg … jeg var i fengsel og dere besøkte meg….Det dere har gjort mot en av mine minste, det har dere gjort mot meg».

Gilberg mener at samfunnsoppdraget til skrivende mennesker er å ta de svakes parti. Være en stemme for de stemmeløse. Se de som faller utenfor. Leve som den barmhjertige samaritan... Gilberg sier han skriver dette for å skape ubehag. Og det gjør han. Og i avslutningen slår han fast: Vi kommer alle til kort.

Er det meste da sagt? Eller finnes det en litt annen innstilling, gjør det lille du kan for eksempel, innse at noe er Godt nok (Fugelli). Det finnes nok sultne der ute, nok fremmede, nok syke, nok av mennesker i fengsel. Nok av «godt nok» gjerninger for oss alle. Vi trenger slettes ikke å slå oss til ro med at vi kommer til kort. Jeg tror heller ikke Gilberg mente det. Han ønsker vel i sin ettertenksomme artikkel at vi ikke skal «misse poenget».

I Kinshasa ligger en fange, en 33-årig mann, på sykehus. Han er fengslet på 7. året. Han er dødsdømt, og dommen effektueres langsomt, men effektivt. Hans venn og medfange tok sitt eget liv for snart tre år siden. Joshua French har flere dødsdommer, og er dødsdømt som norsk spion. Om han er spion eller ikke, spiller ingen rolle, dommen står fast. Han er blant de svakeste, han er stemmeløs, han er fullstendig falt utenfor. Ingen barmhjertig samaritan ser ut til å kunne redde ham. Det dere har gjort mot en av mine minste, det har dere gjort mot meg.

Jeg ville bare minne journalister, og oss andre, om Joshua French. I disse påsketider.