Lars Gilberg

Journalist i Vårt Land
223

Borte i tåken

Det skrives mye om kirken. Om Gud. Og om religion. Men jeg har en følelse av at Jesus er blitt borte.

Publisert: 22. mar 2016

Vi må snakke mer om Jesus­. Det sa biskop Per Arne Dahl i Min Tro-intervjuet­ her i Vårt Land på lørdag.

Dermed ble Jesus nevnt. Det er ingen selvfølge. Selv ikke i den spalten.

Det virker som det er lettere å snakke om Gud. For personen Jesus var en opprører mot presteskapet. Så radikal at han er vanskelig å forholde seg til:

• Gå bort og selg alt du eier og gi det til de fattige.

• Elsk dine fiender.

• Om noen slår deg på ditt høyre­ kinn, så vend også det andre kinnet­ til.

Drøy holdning. Jeg skriver ikke dette fordi jeg selv klarer å leve opp til disse idealene. Og det er ikke bare det at jeg ikke klarer det. Jeg prøver ikke.

Men jeg har prøvd, en gang i ungdommen. Da nektet jeg for eksempel­ å utføre militærtjeneste­, fordi Jesus lot seg korsfeste av dem som grep til våpen mot ham. I stedet for å forsvare seg, sa han: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør».

Dette er en drøy holdning. Men det var ved å la seg beseire på den måten at Jesus ble den han ble i verdenshistorien, en mann som tilbes av milliarder to tusen år senere.

Så jeg prøvde. Jeg prøvde­ å følge­ hans holdning. Som 18-åring satt jeg i tre timer på Larvik politikammer og ble forhørt­ om hva jeg ville gjøre dersom en russer (det var alltid en russer) sto i døren­ og siktet på kona og barna mine. Ville jeg skyte først?

Jeg husker jeg svarte at jeg visste­ hva som var idealet mitt, men ikke om jeg ville klare å leve opp til det.

Sannheten er vel at jeg var temmelig sikker, allerede da, på at jeg ikke ville klare å leve opp til det.

Nå har jeg det ikke engang som ideal lenger. Og det virker som de færreste kristne har det.

Misset poenget. På vei til jobben­ i dag ble jeg stoppet av en kvinne som spurte om hun kunne­ få 20 kroner til et skolebrød­. Hun hadde ikke spist frokost­.

«Du spør feil mann», sa jeg. «Jeg har heller ikke spist frokost».

«Men du skal vel spise?»

«Ikke før lunsj», sa jeg.

Dermed gikk hun videre. Det samme gjorde jeg. Og jeg innså at jeg hadde misset poenget. For poenget var at hun var sulten, det var ikke jeg.

«For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed og dere tok imot meg; jeg var uten klær og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel og dere besøkte meg», lister Jesus opp – før han plasserer seg selv rett foran oss på gaten:

«Det dere har gjort mot en av mine minste, det har dere gjort mot meg».

Skape ubehag. Jeg skriver altså­ ikke denne artikkelen fordi jeg selv er noe eksempel til etterfølgelse. Jeg skriver for å skape ubehag. Både for meg selv og andre. Og jeg mener det er oppgaven til oss som skriver, spesielt når vi skriver i en avis som neppe hadde eksistert om ikke Jesus hadde levd.

Samfunnsoppdraget handler om å ta de svakes parti. Være en stemme for de stemmeløse. Se de som faller utenfor. Leve som den barmhjertige samaritan, som stoppet opp og hjalp til da han fant en mann liggende i grøften. En prest hadde allerede gått forbi.

Lett er det ikke. Det koster. Fordi nøden er endeløs. Og ord-
ene fra Jesus er uten forbehold.

Derfor er det lettere å skrive­ om kirken. Om strukturer og posisjoner­. Om teologi og dialog­. Om partiprogrammer og proposisjoner­.

Men i blant skriver vi om handlinger. Om noen som lever budskapet i praksis. Som kjemper for de svake. Som velger å være en tjener for andre.

Det skaper en god følelse hos mange lesere. At man ved noe så enkelt som å abonnere på en avis, kan være med å gi indirekte­ støtte til de som lever som de lærer­.

Og det skraper i samvittig-
heten. Over egne valg.

Nåde. Jeg var kommet akkurat hit i artikkelen da jeg spiste lunsj i går. Jeg tok med kladden og viste­ til et par kolleger. Spurte­ om innspill til avslutningen. «Du har listet opp de nådeløse idealene fra Jesus», var det en som sa. «Til slutt må du skrive om nåden».

Den påminnelsen tar jeg med: Av alt det radikale ved Jesus­, var dette kanskje dette det mest radikale­: Han forsto at vi kommer­ til kort.

Først publisert i Vårt Land 22.3.2016

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Arne Danielsen

329 innlegg  5691 kommentarer

Betimelig i påsken...

Publisert rundt 5 år siden

... eller også i påsken.

Gode refleksjoner fra Gilberg. Viktige er de også.

Ja, heldigvis forstod Jesus at vi ville komme til kort. Ellers hadde han vært irrelevant for oss. Uten nåden, intet kristent budskap.

De gode idealene er gode å strekke seg etter. Det nedfelles en latent dårlig samvittigheten i oss – riktignok av det gode slaget. Men så er det slik at de gode idealene langt på veg er universelle i et religionsperspektiv. Det er altså her at nåden i det kristne budskapet kommer inn. Det er det som er den avgjørende forskjellen for de av oss som tror på budskapet i evangeliene.

Det som skiller Jesus og kristendommen ifra andre religioner, er derfor ikke nødvendigvis at vi skal gjøre mot våre neste det som vi gjør mot oss selv. Men at Jesus var konsistent.

Han endte ikke som en viss profet noen hundre år senere med også å pålegge sine følgere å tilta seg jordisk makt eller også å drepe for den gode sak. Han var konsekvent mild. Når han refset, gjorde han det mot hykleri og ikke mot dårlig levnet i seg selv. De tilga han. Så det er noe med nåden.

Ja, måtte dagens kirkeledelse komme til samme erkjennelse som den ene av dem har gjort, som Per Arne Dahl, at det forkynnes alt for lite om Jesus – spesielt i kirken.

Mesteren selv kan synes å være parkert et sted i Lofoten eller var det på Lesbos(?), et sted bakenfor Åpen Kirkegruppe eller muligens i et grustak på Årvoll? I hvert fall hører vi ikke noe særlig om ham lenger – i kirken.

God påskehøytid til Gilberg, til redaksjonen i Vårt Land og til oss alle for den sakens skyld.

 

Kommentar #2

Eirik Flikke

70 innlegg  377 kommentarer

En dreining mot det mer meditative

Publisert rundt 5 år siden

I løpet av de senere årene så mener jeg å se klare tendenser til en dreining mot det mer meditative i Gudstjeneste-fellesskapet. Reatreat-fellesskapet utenfor alfarvei har på et vis inntatt kirkerommet i storbyene!

Og hvis man f.eks retter blikket mot de månedlige invitasjonene til LYSVESPER i Sagene kirke, så blir man altså ønsket velkommen til en "meditativ tidebønn med mye jazz", og der den mer velkjente PREKNEN har måttet vike plass for en BETRAKTNING, sågar en LYRISK betraktning.

Mye av den samme trenden gir seg også til kjenne i det rikholdige påskeprogrammet i Oslo Domkirke, der den klassiske musikken er SVÆRT fremtredende gjennom hele den STILLE uke.

Fall til RO, sett deg NED. Musikk og lesninger/ stillhet og pasjon, slik det blir presentert i årets program.

Det er nok mange måter å tolke denne dreiningen på, men en av dem kan kanskje være at slike kirkelige fellesskap fungerer som en MOTKRAFT til hurtigheten i livene våre med en flom av ORD og INFO som vi raskt må "signere" under.

Pustehullene er på vikende front, et vannmagasin som lekker. RO, stillhet og musikk som meditasjon har blitt den nye JESUS-vinen, og ORDENE om Ham skyves (u)merkelig bort..?

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere