Brev til et brent barn

I min kronikk Jesus Revolution var ikk det jeg trengte oppfordret jeg kristne ledere generelt og det pentekostale fagmiljøet spesielt å komme på banen og delta i det offentlige ordskiftet.

Jeg har forventninger til hva Jesus Revolution Armys grunnlegger Stephan Christiansen har å si om dette – for noe må han vel komme med? Det er ikke nåværende leder i Jesus Revolution, Paul Hockley, som er ansvarlig for de overtramp som skjedde den gangen. Likevel kan jeg forstå Hockleys behov for å si unnskyld på vegne av organisasjonen til alle som tok skade. Det tjener han til ære at han gjør det.

[ LES OGSÅ: Ingvild Ofte Arntsen: Offetlige oppgjør trengs ]

 Ungdomsproblemet og skaren av stemmeløse

Skal vi avfeie det hele som et ungdomsproblem? Si at det er slikt som skjer når ungdom vil mye, de blir slitne og utbrente, ja noen faller ganske enkelt av lasset, og det må vi leve med. At det er slik det er å være ungdom, at det er helt naturlig? Vi må regne med litt svinn.

Det blir for enkelt.

Som en på Facebook skrev: «Det nytter ikke at mange hadde det fint, når det ligger så mange lik langs veien!»

[ Les «Gransker sin egen fortid i Jesus Revolution» ]

Det kan være lett å forenkle og si at de som ikke holdt ut i Jesus Revolution, nok må ha vært ungdom som kanskje ikke passet inn i den type aktiviteter til å begynne med. Men hva er det egentlig som kjennetegner de som har sluttet i Jesus Revolution og andre radikale bevegelser, og som har tatt skade av det? For det er nemlig ikke en homogen gruppe, men svært ulike mennesker som har en felles erfaring. Det eneste de har til felles, slik jeg ser det, er at de sluttet.

Jeg har fått flere private henvendelser som respons på mitt forrige innlegg, fra mennesker som i en periode av livet har engasjert seg i organisasjoner med en usunn lederstil. En skriver: «Både Rut Helens dokumentar og din kronikk har fungert som bekreftende for meg, at de tankene jeg har tenkt og de prosessene jeg har gått gjennom de siste 13 årene er jeg ikke alene om … Jeg har følt meg veldig desillusjonert og mangler tillit til menighet og ledere. Det er vel også hovedgrunnen til at jeg ikke noen gang (tror jeg) kommer til å gå i noen menighet igjen».

Hun skriver videre: «Vil du skal vite at din måte å sette ord på dette på, hjelper meg veldig mye. Jeg har lest kronikken flere ganger, og det blir tydeligere for meg hvorfor jeg har følt meg så ødelagt etter disse årene.»

En annen skriver: «Det var som jeg akkurat sa til mannen min: Ja, det var noe bra med den tiden. Men se på frukten av det. Jeg fikk angst, var stresset, følte meg aldri bra nok, strakk aldri til, og trodde at Europa kom til å gå til helvete hvis jeg døde. At Gud var avhengig av meg.»

En mann skrev: «Vi gikk rundt på lørdagskveldene i ti minus og skulle vitne for folk. Ikke en levende sjel var å se, og inne på puben spilte Norge en viktig landskamp, men vi sto ute og delte ut en gammel jesusavis, som i tillegg var gørr kjedelig … Der de andre ba om at folk skulle åpne, ba jeg om at de ikke skulle være hjemme når vi banket på.»

En skriver «… Det var veldig rart, men godt at noen på en så treffende måte kunne beskrive det vi selv opplevde 10 år tidligere enn dere … Og det vondeste er at av alle de ungdommene som var med da, har i hvert fall halvparten distansert seg fra alt menighetsliv. Vi har snakket med mange som opplevde dette som åndelig overgrep. Dette er veldig sterke ord, men det er det som blir brukt. Den største gruppen er kanskje de som opplevde dette tosidig. På godt og vondt. Men vondt nok til å gå og aldri komme tilbake».

[ Les Arne Lauvhjell: Jesus Revolution - frå brann til oske ]

Til deg som gikk og aldri kom tilbake

Du ble utsatt for en lederstil som formet et miljø til å bli så trangt, at det ikke var plass til å være menneske, ærlig og uenig. Det var ikke viktig hvordan du opplevde det og hva du følte.Det var ikke plass til å være hele deg, ikke rom for å skape genuine avtrykk av din egenart. Det var bare plass til en forenklet utgave av deg, en utgave formet etter visjonens bilde. Du merket det knapt, men du ble gradvis formet. Som en frosk som kokes uten å være klar over det. Og så våknet du, som av en transe, og da var det bare å fly for livet, for å redde restene av det som var igjen av den du hadde forlatt. Du burde være glad og juble over friheten, men du satt igjen med skyldfølelsen. Kanskje følte du deg vektløs en tid og begynte å lure: «Hvem er jeg nå?»

Unge mennesker som har tatt skade av usunt lederskap slutter ikke fordi det ble for travelt for dem eller fordi de ikke likte maten. De sluttet fordi de klarte det.

Vi har alle en sårbarhet med oss som mennesker, det er den som gjør oss menneskelige. De som har sluttet i en radikal gruppe, er ikke annerledes eller rare. De har ikke blitt utbrent fordi de ikke tok nok vare på seg selv, selv om det nok finnes tilfeller av det også. De sluttet fordi de tok noen modige valg om å gjøre det som kjentes rett.

Det er når du ikke får lov å føle, ikke får lov å være den du er skapt til, når du blir redusert til en arbeider for en imperiebygger, det er da det begynner å bli skadelig for sjelen. Da må du starte jobben med å finne stemmen igjen og lære å synge igjen, leve igjen og danse din dans igjen.

Finn noen å snakke med

Det er viktig å snakke med noen om de vonde opplevelsene man har hatt i en radikal bevegelse, enten en sjelesørger, diakon, prest eller pastor du har tillit til. Eller med en terapeut eller psykolog. Er kjemien dårlig, er det fullt lov å velge en annen samtalepartner. Jeg anbefaler noen som har taushetsplikt og som du selv kjenner at du kan være helt ærlig med, uten å kjenne på at du må ta hensyn og vise lojalitet til andre mennesker når du snakker. Jeg anbefaler muligheten til å kunne snakke fritt og åpent, i et lukket rom.

Jeg har selv veldig gode erfaringer både fra å snakke med sjelesørger og terapeut. Det tok lang tid før jeg skjønte at det var det jeg trengte. Det oppleves som om jeg fikk nyansert ting og plassert ting hvor de hører hjemme. Jeg anbefaler på det sterkeste, andre å gjøre det samme.

Til slutt vil jeg si at alt håp er ikke ute. Det finnes gode, sunne mennesker som leder gode kristne fellesskap det er berikende å være en del av. Det finnes kirker og forsamlinger der du får rom til å være den du er skapt til å være.

[ Les også Erling Rimehaug: Innta landet ]

[ Les også Bjørn Aslaksen: Halvbror i Herren ]

[ Les også Helge Simonnes: Oppgjør med usunn teologi ]

[ Les Helge Simonnes: Nei til Jesus-soldater ]

[ Les Arve E. Aarskog: Dødsslitne i tjeneste for Jesus Revolution ]