Hans Eskil Vigdel

Forfatter av "Ingen introverte i himmelen"
22

Brev til et brent barn

Som en på Facebook skrev om Jesus Revolution: «Det nytter ikke at mange hadde det fint, når det ligger så mange lik langs veien!»

Publisert: 18. mar 2016

I min kronikk Jesus Revolution var ikk det jeg trengte oppfordret jeg kristne ledere generelt og det pentekostale fagmiljøet spesielt å komme på banen og delta i det offentlige ordskiftet.

Jeg har forventninger til hva Jesus Revolution Armys grunnlegger Stephan Christiansen har å si om dette – for noe må han vel komme med? Det er ikke nåværende leder i Jesus Revolution, Paul Hockley, som er ansvarlig for de overtramp som skjedde den gangen. Likevel kan jeg forstå Hockleys behov for å si unnskyld på vegne av organisasjonen til alle som tok skade. Det tjener han til ære at han gjør det.

LES OGSÅ: Ingvild Ofte Arntsen: Offetlige oppgjør trengs

 Ungdomsproblemet og skaren av stemmeløse

Skal vi avfeie det hele som et ungdomsproblem? Si at det er slikt som skjer når ungdom vil mye, de blir slitne og utbrente, ja noen faller ganske enkelt av lasset, og det må vi leve med. At det er slik det er å være ungdom, at det er helt naturlig? Vi må regne med litt svinn.

Det blir for enkelt.

Som en på Facebook skrev: «Det nytter ikke at mange hadde det fint, når det ligger så mange lik langs veien!»

Les «Gransker sin egen fortid i Jesus Revolution»

Det kan være lett å forenkle og si at de som ikke holdt ut i Jesus Revolution, nok må ha vært ungdom som kanskje ikke passet inn i den type aktiviteter til å begynne med. Men hva er det egentlig som kjennetegner de som har sluttet i Jesus Revolution og andre radikale bevegelser, og som har tatt skade av det? For det er nemlig ikke en homogen gruppe, men svært ulike mennesker som har en felles erfaring. Det eneste de har til felles, slik jeg ser det, er at de sluttet.

Jeg har fått flere private henvendelser som respons på mitt forrige innlegg, fra mennesker som i en periode av livet har engasjert seg i organisasjoner med en usunn lederstil. En skriver: «Både Rut Helens dokumentar og din kronikk har fungert som bekreftende for meg, at de tankene jeg har tenkt og de prosessene jeg har gått gjennom de siste 13 årene er jeg ikke alene om … Jeg har følt meg veldig desillusjonert og mangler tillit til menighet og ledere. Det er vel også hovedgrunnen til at jeg ikke noen gang (tror jeg) kommer til å gå i noen menighet igjen».

Hun skriver videre: «Vil du skal vite at din måte å sette ord på dette på, hjelper meg veldig mye. Jeg har lest kronikken flere ganger, og det blir tydeligere for meg hvorfor jeg har følt meg så ødelagt etter disse årene.»

En annen skriver: «Det var som jeg akkurat sa til mannen min: Ja, det var noe bra med den tiden. Men se på frukten av det. Jeg fikk angst, var stresset, følte meg aldri bra nok, strakk aldri til, og trodde at Europa kom til å gå til helvete hvis jeg døde. At Gud var avhengig av meg.»

En mann skrev: «Vi gikk rundt på lørdagskveldene i ti minus og skulle vitne for folk. Ikke en levende sjel var å se, og inne på puben spilte Norge en viktig landskamp, men vi sto ute og delte ut en gammel jesusavis, som i tillegg var gørr kjedelig … Der de andre ba om at folk skulle åpne, ba jeg om at de ikke skulle være hjemme når vi banket på.»

En skriver «… Det var veldig rart, men godt at noen på en så treffende måte kunne beskrive det vi selv opplevde 10 år tidligere enn dere … Og det vondeste er at av alle de ungdommene som var med da, har i hvert fall halvparten distansert seg fra alt menighetsliv. Vi har snakket med mange som opplevde dette som åndelig overgrep. Dette er veldig sterke ord, men det er det som blir brukt. Den største gruppen er kanskje de som opplevde dette tosidig. På godt og vondt. Men vondt nok til å gå og aldri komme tilbake».

Les Arne Lauvhjell: Jesus Revolution - frå brann til oske

Til deg som gikk og aldri kom tilbake

Du ble utsatt for en lederstil som formet et miljø til å bli så trangt, at det ikke var plass til å være menneske, ærlig og uenig. Det var ikke viktig hvordan du opplevde det og hva du følte.Det var ikke plass til å være hele deg, ikke rom for å skape genuine avtrykk av din egenart. Det var bare plass til en forenklet utgave av deg, en utgave formet etter visjonens bilde. Du merket det knapt, men du ble gradvis formet. Som en frosk som kokes uten å være klar over det. Og så våknet du, som av en transe, og da var det bare å fly for livet, for å redde restene av det som var igjen av den du hadde forlatt. Du burde være glad og juble over friheten, men du satt igjen med skyldfølelsen. Kanskje følte du deg vektløs en tid og begynte å lure: «Hvem er jeg nå?»

Unge mennesker som har tatt skade av usunt lederskap slutter ikke fordi det ble for travelt for dem eller fordi de ikke likte maten. De sluttet fordi de klarte det.

Vi har alle en sårbarhet med oss som mennesker, det er den som gjør oss menneskelige. De som har sluttet i en radikal gruppe, er ikke annerledes eller rare. De har ikke blitt utbrent fordi de ikke tok nok vare på seg selv, selv om det nok finnes tilfeller av det også. De sluttet fordi de tok noen modige valg om å gjøre det som kjentes rett.

Det er når du ikke får lov å føle, ikke får lov å være den du er skapt til, når du blir redusert til en arbeider for en imperiebygger, det er da det begynner å bli skadelig for sjelen. Da må du starte jobben med å finne stemmen igjen og lære å synge igjen, leve igjen og danse din dans igjen.

Finn noen å snakke med

Det er viktig å snakke med noen om de vonde opplevelsene man har hatt i en radikal bevegelse, enten en sjelesørger, diakon, prest eller pastor du har tillit til. Eller med en terapeut eller psykolog. Er kjemien dårlig, er det fullt lov å velge en annen samtalepartner. Jeg anbefaler noen som har taushetsplikt og som du selv kjenner at du kan være helt ærlig med, uten å kjenne på at du må ta hensyn og vise lojalitet til andre mennesker når du snakker. Jeg anbefaler muligheten til å kunne snakke fritt og åpent, i et lukket rom.

Jeg har selv veldig gode erfaringer både fra å snakke med sjelesørger og terapeut. Det tok lang tid før jeg skjønte at det var det jeg trengte. Det oppleves som om jeg fikk nyansert ting og plassert ting hvor de hører hjemme. Jeg anbefaler på det sterkeste, andre å gjøre det samme. 

Til slutt vil jeg si at alt håp er ikke ute. Det finnes gode, sunne mennesker som leder gode kristne fellesskap det er berikende å være en del av. Det finnes kirker og forsamlinger der du får rom til å være den du er skapt til å være.

Les også Erling Rimehaug: Innta landet

Les også Bjørn Aslaksen: Halvbror i Herren

Les også Helge Simonnes: Oppgjør med usunn teologi

Les Helge Simonnes: Nei til Jesus-soldater

Les Arve E. Aarskog: Dødsslitne i tjeneste for Jesus Revolution

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Ole Jørgen Anfindsen

173 innlegg  2072 kommentarer

Innertier!

Publisert over 5 år siden

Så bra at du fortsetter å skrive om dette temaet! Jeg vet at det finnes mange brente barn der ute, og er overbevist om at det er viktig at noen belyser disse tingene. Jeg håper brente barn vil finne trøst og hvile i det du skriver, samt at de kan få hjelp av ærlige, oppriktige og varmhjertede medmennesker. Dessuten håper jeg ledere i de deler av kirkelandskapet der det til tider kan gå over stokk og stein når overivrige fundamentalister tror de har alle svarene, inkludert hvordan verden skal frelsen, vil ta et oppgjør med uvesenet.

Kommentar #2

Johannes Morken

444 innlegg  937 kommentarer

Stephan Christiansens svar

Publisert over 5 år siden
Kommentar #3

Robin Tande

27 innlegg  3738 kommentarer

Et sted går kanskje grensene?

Publisert over 5 år siden

Og det er kanskje ikke bare muslimenes inntog som nødvendiggjør en omfattende diskusjon, og seriøs vurdering, hva angår religionsfrihetens grenser?

Kommentar #4

Sigurd Eikaas

34 innlegg  5707 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Robin Tande. Gå til den siterte teksten.
Og det er kanskje ikke bare muslimenes inntog som nødvendiggjør en omfattende diskusjon, og seriøs vurdering, hva angår religionsfrihetens grenser?

Du må gjerne konkretisere.

Kommentar #5

Robin Tande

27 innlegg  3738 kommentarer

Konkretisere hva?

Publisert over 5 år siden
Sigurd Eikaas. Gå til den siterte teksten.
Du må gjerne konkretisere.

Forårsaket av de konkretiseringer som er gitt i angjeldende tråder, av mentale skadevirkningene på sårbare unge mennesker, kom jeg med et hjertesukk.

Jeg har ikke det umiddelbare svaret på hvor grensene bør settes for vår frihet til å påføre andre slike skader, men etterspør større oppmerksomhet på dette alvorlige problemet.

Kommentar #6

Are Karlsen

10 innlegg  4205 kommentarer

Ungdom og misjon

Publisert over 5 år siden
Robin Tande. Gå til den siterte teksten.
Forårsaket av de konkretiseringer som er gitt i angjeldende tråder, av mentale skadevirkningene på sårbare unge mennesker, kom jeg med et hjertesukk.

Jeg har ikke det umiddelbare svaret på hvor grensene bør settes for vår frihet til å påføre andre slike skader, men etterspør større oppmerksomhet på dette alvorlige problemet.

Etter min mening er det selve idėen om at unge skal drive misjon, som bør settes under debatt. For det første kan unge overvurdere sitt eget forhold til troen, som kanskje ikke er så avklart som man tenker seg. Det kan medføre psykisk stress i en misjonssetting. For det andre kan et misjonsoppdrag med tøffe målsettinger i seg selv være slitsomt. På toppen av dette har man den religiøse dimensjonen med alt hva den medfører av autoritet (fra lederen) og motivasjon (fra sitt eget gudsforhold). Blind idealisme må vike for et realistisk og humant menneskesyn dersom man skal unngå slike skader som vi har hørt om i det siste.
Kommentar #7

Robin Tande

27 innlegg  3738 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Are Karlsen. Gå til den siterte teksten.
Etter min mening er det selve idėen om at unge skal drive misjon, som bør settes under debatt. For det første kan unge overvurdere sitt eget forhold til troen, som kanskje ikke er så avklart som man tenker seg. Det kan medføre psykisk stress i en misjonssetting.

Takk for et meget saklig svar fra ditt ståsted.

Kommentar #8

Oddbjørn Johannessen

192 innlegg  13478 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Robin Tande. Gå til den siterte teksten.
Takk for et meget saklig svar fra ditt ståsted.

Tiltredes!

Kommentar #9

Morten Slmonsen

34 innlegg  1305 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Are Karlsen. Gå til den siterte teksten.
Etter min mening er det selve idėen om at unge skal drive misjon, som bør settes under debatt. For det første kan unge overvurdere sitt eget forhold til troen, som kanskje ikke er så avklart som man tenker seg. Det kan medføre psykisk stress i en misjonssetting. For det andre kan et misjonsoppdrag med tøffe målsettinger i seg selv være slitsomt. På toppen av dette har man den religiøse dimensjonen med alt hva den medfører av autoritet (fra lederen) og motivasjon (fra sitt eget gudsforhold). Blind idealisme må vike for et realistisk og humant menneskesyn dersom man skal unngå slike skader som vi har hørt om i det siste.

Jeg tror du er inne på noe her, men jeg spør meg selv "hva har skjedd siden Paulus skrev til den unge Timoteus?" Åpenbart kan unge mennesker være gode misjonærer, men spørsmålet er om norske ungdommer kan være det?

Slik jeg ser det har unge norske kristne et nokså dårlig utgangspunkt for en sunn og jordnær kristentro. De lever for en stor del på en "rosa sky", riktignok med problemer med kroppspress, etc, men i det store og det hele er Gud en som fikser livet for deg. 

Slik jeg ser det, er vår velstand på mange måter vår fiende, fordi det immuniserer oss mot noe særlig dyp tenkning. Dette gjelder både kristne og ikke-kristne! Vi er blir heller ikke særlig avhengig av Gud (igjen - det gjelder begge leire). 

I denne situasjonen blir det noe kleint og teoretisk å drive misjon, man har kanskje egentlig ikke ofret noe, man er bare en PR-agent for Gud. Og denne konflikten, usagt, men følt, mellom det å være sann og troverdig og det å "selge" tror jeg kan bli ganske slitsomt etterhvert.

Kommentar #10

Morten Slmonsen

34 innlegg  1305 kommentarer

Et innspill

Publisert over 5 år siden
Hans Eskil Vigdel. Gå til den siterte teksten.
I min kronikk Jesus Revolution var ikk det jeg trengte oppfordret jeg kristne ledere generelt og det pentekostale fagmiljøet spesielt å komme på banen og delta i det offentlige ordskiftet.

Det er sikkert at ledere har et stort ansvar når de mobiliserer unge folk. Stephan Christiansen var selv nokså ung da han satte i gang dette prosjektet, men likevel kanskje gammel nok til å reflektere enda mer om hvordan man kan spille på unge menneskers ønske om "å forandre verden", men kanskje uten å forandre seg selv.

Når det er sagt, så har jeg behov for å spørre om ikke disse ungdommene selv kan ta litt ansvar? Jeg var sånn passe brennende i min ungdomstid, men det kom ikke helt opp på det "øverste" nivået, med bibelskoler o.l. Men, det fantes et visst utvalg av ungdommer som gikk "all-in" - og som kanskje så litt ned på de andre? (Jeg refererer her bare til min egen opplevelse, som bakgrunn for mitt spørsmål.) 

Poenget er at endel unge faktisk ønsker seg til en bestemt type idealistisk miljø, om det så er innen miljøvern, dyrevern eller kristentro. Man kan selvsagt si at unge trekkes mot sin vilje og blir utnyttet, men jeg synes det reduserer unge litt for mye til nikkedukker. Kan noe av oppgjøret med sin fortid være å innrømme at man selv ønsket dette? At man faktisk trodde på dette? At man kanskje overvurderte seg selv? At man kanskje ikke hadde gått de nødvendige skritt i sin tro, før man skulle "frelse" verden?

Jeg tror at et sunt oppgjør med sin fortid må innebære at man kikker grundig inn i seg selv først, før man begynner å peke i andre retninger. Dette sier jeg også utifra egne erfaringer.

Kommentar #11

Are Karlsen

10 innlegg  4205 kommentarer

Jo, ungdom må få lov å misjonere

Publisert over 5 år siden
Morten Slmonsen. Gå til den siterte teksten.
Jeg tror du er inne på noe her, men jeg spør meg selv

Jo, ungdom må få lov å misjonere. Men det er to forhold ved Jesus Revolution som innbyr til problemer:

1 Mengden ungdommer, 5000 i alt. Dette vitner om stor suksess, men kanskje også om for romslige kriterier for deltakelse, derav min første kommentar.

2 En problematisk embedsteologi. Embede i denne sammenheng = lederskap. Jesus Revolution har migrert fra Trosbevegelsen til Pinsebevegelsen uten å konvertere, dvs uten å endre teologi.

Trosbevegelsen er kjent for sine ledelsesmessige skandaler, forårsaket av autoritarisme og et strikt hierarki. Lederen har sin autoritet fra Gud. Dette blir det før eller siden problemer av, slik som i menigheten Levende Ord i Bergen, hvor grunnleggeren til slutt ble kastet og Livets Ord, hvor grunnleggeren Ulf Ekman valgte å stryke på dør. I mellomtiden har mange mennesker kommet i klem.

Avhoppervitnesbyrdene er stort sett de samme fra alle stedene.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere