Uærlig sykehusdebatt

Stortinget skal behandle nasjonal­ helse- og sykehusplan i dag. Helt siden helse- og omsorgsminister Bent Høie sin sykehustale i 2015, har norske sykehus og lokalsamfunn­ vært i beredskap.

I talen foreslo statsråden en befolkningsgrense­ på 60-80.000 for å ha akuttkirurgi. Når helse- og syke- husplanen ble fremmet, var disse befolkningsgrensene­ tonet ned. Men til gjengjeld var fem sykehus satt på liste­ i et scenario. Det gjaldt sykehusene­ på Stord, Gravdal, Narvik, Volda og Flekkefjord­. Disse skulle kunne miste sitt akuttkirurgiske tilbud.

Omtrentlig. Nå skal scenarioene ikke gjelde likevel. Ifølge avtalen mellom Venstre og regjeringspartiene skal akuttkirurgi opprettholdes dersom det er nødvendig ut fra pasientenes behov­, og der hensynet til kvalitet- og pasient- sikkerhet blir i varetatt. En mer omtrentlig­ formulering skal en leite lenger etter. Å sette krav til kvalitet og pasientsikkerhet må jo gjelde alle sykehus, ikke bare de minste. Og hvor i landet har pasienter ikke behov for akuttkirurgisk beredskap?

Flertallet på Stortinget vil innføre­ helt nye definisjoner på sykehus. Lokalsykehus­ skal ikke finnes mer. Sykehus skal være enten regionsykehus, store akuttsykehus, akuttsykehus eller sykehus uten akuttfunksjoner. Forskjellen mellom store akuttsykehus og akuttsykehus er at sistnevnte ikke trenger å ha akuttkirurgisk beredskap.

Grensen for dette går nettopp ved en befolkningsgrense på 60-80.000 innbyggere. Slik blir lokalsykehusene i Flekkefjord, Gravdal, Stord, Narvik og Volda nå akuttsykehus, ikke lokal-
sykehus. Men, de skal ikke nødvendigvis ha akuttjenester i kirurgi. Det skal helseforetakene bestemme!

Bare tull. Venstre mener nemlig at foretaksmodellen gjør det umulig for Stortinget å vedta at det skal være akutt kirurgi på hvert sykehus som har akuttfunksjoner. Det er bare tull. Helt siden innføringen av foretaks- modellen i 2002 har det vært lovbestemt (paragraf 30 i helseforetaks- loven) at de regionale­ helseforetakene ikke har vedtakskompetanse i vesentlige saker med samfunnsmessig betydning.

Å fjerne akuttkirurgi er absolutt­ en vesentlig endring, med samfunnsmessige konsekvenser. Foretaks-
modellen legger altså opp til det motsatte av det Venstre hevder, nemlig at foretaksstyrene ikke skal gjøre beslutninger av en slik karakter.

Det er derfor helt nødvendig at Stortinget tar beslutninger om vesentlige endringer i sykehussektoren. At Stortinget skulle ta politisk styring over sykehussektoren var også hele poenget med å fremme en nasjonal helse- og sykehusplan. Som Bent Høie sa det høsten 2013 (BT 02.09.13): «Det vil alltid gå et fakkeltog, men nå vil fakkel- togene vite hvor de skal gå (…). De kan henvende seg til sine egne politikere på Stortinget, som med vår modell vil ha ansvar for beslutningene. Det har de ikke i dag, den makten ligger til de regionale helseforetakene.»

Makt. Stortinget er tilbake til start. Den store vinneren i nasjonal helse­- og sykehusplan er direktørene i de fire regionale helseforetakene. Aldri før har de fått bekreftet sin makt- posisjon som på denne måten. Aldri før har ansvaret­ blitt mer kanalisert til styrene. Det på tross av politiske valgløfter om både å fjerne dem og å svekke dem. Nasjonal helse- og sykehusplan har ikke gitt mer demokratisk styring, men mindre. Høyres mål om sentralisering og privatisering­ av sykehustjenester, har slik fått rev i seilene, med Venstres­ hjelp.

Norsk sykehuspolitikk trenger nå ærlighet. Politiske partier må slutte­ med omtrentligheter og tolkbare formuleringer­. Folkevalgte må ikke få skjule seg bak helsebyråkrater i foretaksstyrene. Det er Stortinget om skal bestemme over vesentlige endringer­ av sykehustilbudet vårt. Det handler om selve grunnmuren i vårt solidariske­ helsevesen, nemlig retten til likeverdige­ helse- og sykehustilbud i hele landet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17.3.2016