Offentlige oppgjør trengs

De siste ukene har en av landets største aviser brukt tid og spalteplass på historien til en ung jente som ble brennende engasjert i Jesus Revolution. Hun brant helhjertet i flere år før hun brant ut. Kvinnen som forteller sin historie i VGTV serien ”Frelst” heter Rut Helen Gjævert. Hun er bare en av mange, og derfor bør vi ta et steg tilbake og løfte blikket fra JR. Det kunne like så godt vært Per fra en bibelskole eller Kari fra en ”helt vanlig” kirke som fortalte sine historier. Gjævert gir en stemme til alle disse og vi bør bruke denne muligheten til å snakke sammen om hvor vi har vært og hvor vi skal.

Mange har utfordret ledere i frimenigheter til å delta i debatten. Jeg er ikke pastor, men jeg har i alle mine 27 år tilhørt pinsebevegelsen. Jeg fikk mine første lederoppgaver som 11åring og siden da har jeg vært leder på ulike nivåer i kirken. Nå er jeg en av hovedlederne i en av Norges største forsamlinger for unge voksne. Derfor drister jeg meg nå til å dele noen refleksjoner. Vi er mange som kjenner seg igjen i Gjæverts historie, selv om vi aldri har vært på team med JR. Mange har forsvunnet ut av kirkene våre med eller uten tro. Andre sitter i benkeradene med klump i magen og en følelse av at de aldri fikk det helt til. Og med et anstrengt forhold til Gud som krever en for høy standard og helhjertet overgivelse. Samtidig kan forholdet til andre mennesker lett bli preget av sammenligning av åndelighet når vi er innenfor kirke, og anstrengthet når vi er utenfor fordi vi jo egentlig burde leder denne personen til frelse.

Jeg har lært av min egen erfaring som både ung pinsevenn og leder. Jeg har lært av mine ledere, og jeg lærer av Gjæverts historie og debatten som har fulgt i kjølvannet av den. Som leder vet jeg at det jeg gjør påvirker andres liv og tro. Vi kommer til å trå feil, men for å unngå at det blir de samme feilene som noen før oss har gjort må vi tørre å snakke om det som er vanskelig.

Ledere har stor makt. Ingen av oss er perfekte og ingen av oss har skjønt alt. Som ledere i kirker sitter vi ikke bare med noens jobbtrivsel eller fritidsaktivitet i hendene – vi sitter med hele grunnlaget for livet deres. Vi har mye makt. Med makt følger det et stort ansvar om å være bevisst på vår rolle, og spesielt når vi jobber med unge mennesker. Ungdom er ofte en drøm å lede med all sitt engasjement, drømmer og energi. Og de er like lett å villede. Derfor må ledere med mer erfaring og ballast engasjere seg i sine ungdomsledere som ofte selv er unge for å sikre at både unge ledere og ungdom generelt i våre kirker blir ivaretatt og veiledet.

En lederes stemme forveksles lett med Guds stemme. Den åndelige dimensjonen i vårt arbeid skiller oss fra andre fellesskap Den løfter perspektivene våre, men den også veldig sårbare for å gå for langt og bruke Guds navn til mer enn det vi har grunnlag for. En leders stemme oppfattes som den riktige, og andres meninger er da i strid med Guds vilje. Vi er med på å forme forholdet mennesker får til det aller viktigste i livet sitt. Vår viktigste oppgave er å gi mennesker et grunnlag for å tenke selv og trygghet i at Gud elsker dem uavhengig av det vi gjør. Derfor må vi alltid ha rom for å stille spørsmål, snakke om at vi ikke helt får det til, eller at vi egentlig ikke har så lyst til å få det til. Vi må ha rom for tvil og vanskeligheter med å tro, og vi må tåle kritikk og vi må tørre å respondere på denne når den kommer.

Ønsket om å høre til er en sterk drivkraft. Vi søker alle å finne et fellesskap hvor vi blir sett og og inkludert. Miksen av mennesker og Gud kan på sitt beste skape fantastiske fellesskap der folk blir sett, føler seg hjemme og møter Gud. På sitt verste kan akkurat de samme kreftene føre til at mennesker opplever at de mislykkes eller må gjøre ting de ikke er komfortable med for å høre til. Dette skjer hos oss på samme måte som i andre organisasjoner hvor mennesker samles rundt noe de tror på. Vi skal fortelle om det vi tror på til andre, men i stedet for å bygge sterke, særegne kulturer må vi hjelpe folk til å bygge bro mellom det som skjer "innenfor" og "utenfor".

Serien Frelst og alle menneskene som deler denne fortellingen, eller litt av den, utfordrer oss til å ta noen oppgjør med som har vært og tørre å snakke om både fortid og fremtid. Disse menneskene trenger å høre ledere i våre kirkers refleksjoner og oppgjør. Derfor deler jeg noe av det jeg har lært, og utfordrer andre kirkeledere til å gjøre det samme. Det er ikke alle ting det holder å diskutere over en kaffe med en annen pastor, eller i sjelesorgrom. Det bør kunne forventes av ledere at vi tar de vanskelige samtalene, særlig når det svir litt ekstra. For hvis vi skal lære som fellesskap trengs det noen ganger at disse refleksjonene gjøres høyt og tydelig i det offentlige rom. Ikke for å forsvare oss i VG, men for vår egen læring og forhåpentligvis hjelp til de som opplever tro og kirke som vanskelig på grunn av dårlige erfaringer.

[ Les også: Hans Eskil Vigdel: Jesus Revolution var ikke det jeg trengte ]

[ Les svaret fra Paul Hockley i Jesus Revolution: Jeg har store ører og ingen pekefinger ]

[ Les Erling Rimehaug: Innta landet ]