Breivik og Eichmann – brødre i anstendighet

Vi lever i en verden full av moralsk sanksjonert ondskap. Gang på gang ser vi at det ikke er gjerningsmennene som får mentale problemer etter massemord. Gjerningsmennene ser seg selv som moralsk berettiget til mord. Oftere er det ofrene som brytes ned. Ofrene stiller spørsmål om hvorfor akkurat de overlevde. Ofrene bebreider seg selv med at de ikke gjorde nok for å redde andre, eller hørte på advarslene i tide.

At morderne så sjelden erkjenner hva de har gjort – angrer eller viser moralsk selv-refleksjon – reiser et av de mest vidtfavnende spørsmål i samfunnsforskningen. 1990-tallet har vist at Endlösung – nazistenes massedrap på jøder, homofile, sinti og roma under annen verdenskrig – ikke er en avsluttet epoke.

Å henvise til at nazismen var en ekstraordinært voldelig og hat-fremmende ideologi, er ikke nok. Massedrap behøver heller ikke være en moderne affære. Det fremste eksempel på det motsatte er Rwanda i 1994. Der var macheter det mest brukte­ drapsvåpen, og folk drepte sine hustruer hvis de tilhørte en annen­ stamme.

Forferdende normale. Menneskelig ondskap kan ikke redu­seres til mental sykdom. Det mest ekstraordinære ved de fleste­ massedrapsmenns psyke er at de er forferdende normale. Å brennemerke dem som sadister, gale eller autoritære kan i noen tilfeller være treffende. Men mest er slike inndelinger mest egnet til å tilfredsstile våre egne ønsker om hvordan verden skal være –reise barrierer mellom «de» og «oss». Filosofen Hannah Arendts ofte banaliserte begrep om ondskapens banalitet fra 1963 hadde nettopp til hensikt å få oss til å se at nazistiske drapsmenn ikke var så forskjellige fra «oss». Deri lå hennes radikale og skremmende budskap.
Utfordringen er å forstå hvorfor såkalt vanlige mennesker under ytterst forskjellige omstendigheter kan forvandles til ufølsomme drapsmaskiner. Ikke minst etter 22. juli er dette mer ­aktuelt enn noensinne.

Nummenhet. Vi har mange eksempler på gjerningsmenn som aldri viser noen skyldfølelse­ overfor de lidelser de har forvoldt. Av de 20 tiltalte i den store Auschwitz-prosessen i Frankfurt fra 1963 til 1965 var det ingen som erkjente skyld for deltakelse i massemord. De nektet for enten å ha kjent til eller vært ansvarlig for å ha vært med på mord, enda de hadde sentrale stillinger i KZ-byråkratiet, og dokumentasjonen var overveldende.

Av de 14 til dels høyt utdannede embetsmenn og partifunksjonærer som deltok på Reinhard Heydrichs Wannsee-konferanse 20. januar 1942 (der Holocaust ble samordnet), var det bare én som etter krigen ga uttrykk for forståelse for og skamfølelse overfor det de hadde besluttet (drap på 11 millioner jøder).

Fra 1947 til 1951 ble 22 ledere av ulike dødsskvadroner (Einsatzgruppen) på Østfronten tiltalt for folkemord. I løpet av noen måneder fra 1941 av drepte disse «ordinære menn» mer enn én million uskyldige, for det meste jøder, oftest på kloss hold foran enorme massegraver. Ikke én ­erkjente skyld, enda dokumentasjonen var overveldende.

Renselse. Grunnleggende for selvoppfatningen for de tiltalte i disse sakene var hevntanker etter Tysklands nederlag i første verdenskrig. De var fullt overbevist om at veien til tysk gjenoppstandelse gikk gjennom rase­messig, ideologisk og kulturell renselse.

Målet var en utopi der all etnisk,­ religiøs og politisk urenhet­ var drevet ut av den tyske samfunnskroppen (en tanke Breivik deler i sitt syn på det ­monokulturelle Europa). Jødene­ var bolsjeviker og derfor fair game. Å drepe barn fulgte logisk av dette, for barn kunne vokse opp og bli hevnere.­ Morderne mente seg moralsk ­berettiget til denne kriminalitet.
Disse drapsmenn hadde levd seg så inn i det anti-humane ­nazi-universet at grunnene til at de måtte myrde, slo dem som innlysende. Så åpenbare at de aldri forsto hvorfor de ble dømt etter krigen. Mord var statsplikt: «Ikke ta det personlig.»

Vi står overfor en type moralsk og psykologisk nummenhet som ikke bare hører til denne perioden. Vi så lignende av-humaniserende mekanismer ­under krigen i eks-Jugoslavia på 1990-­tallet, i Kambodsja fra 1975 til 1978, og vi kommer til å se lignende tilfelle i fremtiden. Breivik er det siste på individplan. Brudd i evnen til leve seg inn i andres smerte er grunnleggende.

Hvorfor umenneskelige? Problemet vi står overfor er formulert av den engelske moralfilosofen Jonathan Glover: Hva er mekanismene som får oss til «å løfte enkelte mennesker, grupper eller kategorier ut av universet av moralsk forpliktelse», spør han.

Sosialpsykologene har identifisert en rekke slike mekanismer og tankemønstre: «de»/«oss»-kategorisering, stereotypisering (å tillegge hele grupper egenskaper du ikke liker), ­moralsk kulde (et resultat av gruppestigmatisering, der negative trekk projiseres­ over på den andre gruppen og gir moralsk fri-­lisens), gi ofrene skylden («de må ha gjort noe som gjør det rettferdig å straffe dem»), rutinisering av vold, gradvis tilvenning til brutalitet og av-individualisering av utføringen av vold (alle blir delaktige og skyldige).

I tillegg kommer kjente sosialiserings-mekanismer (tilvenning av spesifikke, gjentakende måter å reagere på, eller fordømmende­ fortolkninger knyttet til rase, nasjon,­ klasse, stamme, slekt, religion, kjønn, oppdragelse eller­ yrke); gruppe­identifisering og -press (frykt for å skuffe andre og bli utelukket på grunn av avvik); rasjonalisering («alle, ikke bare jeg, er i stand til å gjøre dette»).

Blinke ut. Totalitære politiske ideologier kan virke inn på alle disse nivåene som redskap til å forenkle virkeligheten og gjøre oss handlingsdyktige ved å fjerne tvil og blinke ut «den andre» som sinnbildet på det onde.

Brennemerking gjennom unnvikende og blomstrende omskrivinger («endelig løsning», «rensing», etcetera) bidrar til å sløve reaksjonsevnen og normalisere brutalitet. Det samme gjelder fremstilling av overgrep i lovs form (de anti-semittiske Nürnberg-lovene av 1935 er et klassisk eksempel). Eller gjennom brutaliserende og gjerne biologiske beskrivelser av fienden.

Da ­japanerne drev medisinske eksperimenter på fanger under annen verdenskrig, kalte de dem maruta (tømmerstokker). Hutu-ekstremistene i Rwanda kalte tutsiene inyenzi (insekter).
Indre anstendighet. Hvordan kommer så Adolf Eichmann og Anders Behring Breivik inn i dette­ bildet? Alle ser de avgjørende forskjellene mellom disse to morderne. Eichmann drepte ikke personlig. Han ville for eksempel ikke ha det på sin æreskappe at han kvalte en jødisk gutt som stjal epler fra hagen hans i Buda­pest (aktoratet frafalt punktet under rettssaken mot ham i Jeru­salem i 1963 av mangel på bevis). Breivik skjøt folk i ansiktet.

Et fellestrekk er likevel deres begrunnelser for udådene: Deres felles bruk av ordet anstendighet. Dette var Eichmanns yndlings­uttrykk. Han hadde bare gjort sin anstendige plikt og fulgt ordre, aldri selv drept eller gitt ordre til drap. Hans ansvar opphørte ­etter at togene mot Auschwitz var satt i bevegelse. Han ville ikke ha «personlig» vold. Tilfeldig, ikke-sanksjonert vold. Systema­tikk og høyere ordrer skulle gjelde.­ Det gjorde det også lettere å av-humanisere ofrene, for staten stod bak og kalte noen riksfiender. Han var stolt av å være «ein guter Kerl» (en grepa kar). Det gledet ham å kunne yte folk han hadde «forhandlet» med i jøderådene noen gunstbevis (som stell av blomster) – før de ble gasset. Slik opprettholdt han illusjonen av å være anstendig.

Eichmann ville ikke at hans personlige moralske univers –hans anstendige hverdagsmoral – skulle anfektes. Derfor tålte han ikke voldtekt, tyveri og «unødig» brutalitet fra sine menn. Her fulgte han sin sjef, Himmler, som i sin berømte Posen-tale i 1943 mente at nazi-moralens kjerne lå i et plettfritt sinn og bevaring av anstendighet i møte med hauger av lik – og stolthet over å kunne­ være med på sivilisasjonens ­renselsesprosess.

Bevare hverdagsmoralen. Vaktene i konsentrasjonsleirene­ prøvde på samme måte å rasjonalisere sine udåder ved små tegn på at deres overleverte moralske hverdagsunivers var intakt (ved for eksempel å ikke skyte barn ved mors hånd, bare de som kunne klare seg selv på egenhånd ...).

Anders Behring Breiviks yndlingsuttrykk var også anstendighet. I retten sa han at han var mot drap av «tilfeldige» grunner, altså drap som ikke er begrunnet ideologisk eller uttrykk for nederdrektige motiver. Det var uanstendig.

På denne måten møter Breivik og Eichmann hverandre over generasjonene. De er anstendighetsbrødre. De kunne bare gjøre det de gjorde ved å opprettholde­ en indre balanse av uantastet moralsk renhet som hindret at de ble satt i klasse med gemene mordere. Her lå en klasseforskjell. De ville renhet i det små for å slippe å ta inn over seg drap i det store. Og deres samfunnsmodell var også renhetsfundert (ikke jøder, ikke muslimer).

En himmel. De ville hvelve­ en himmel av overordnet rettferd over sine handlinger. Gjennom­ dette slektskap mellom to av våre verste mordere – den ene på massenivå, den andre på ­individnivå – kan vi kanskje begynne å forstå noen av de ­underliggende mekanismene som gjør vanlige mennesker til drapsmenn av ideologiske grunner.

Kronikken ble skrevet til Den Nationale Scene – til oppsetningen Samtale før døden – Eichmanns siste timer (6. februar – 12. mars)

Publisert i Vårt Land 10.3.2016