Jeg har store ører og ingen pekefinger

For noen dager siden skrev prest Stian Kilde Aarebrot et debattinnlegg i VG. I forbindelse med VG- dokumentaren «Frelst», refererer han til min respons og unnskyldning, mens han peker på det han kaller et refreng sunget ihjel, når jeg er lei for at denne saken blir tatt offentlig fremfor privat. I hans egne ord: «Mange har prøvd den varianten før og opplevd slike 'løsninger' som lite konstruktive, i form av manglende dialog og med et tallmessig overlegent lederskap.»

Han fortsetter med å snakke om tunnelsyn og hvordan organisasjoner går inn i defensiv- og pekefinger- modus når kritikken kommer. Dette er mitt svar: «Jeg har store ører og ingen pekefinger.»

Jeg er klar til å sette meg ned med alle som ønsker å snakke åpent om sine erfaringer i Jesus Revolution, enten gode eller dårlige, jeg kommer ikke til å peke finger, jeg kommer ikke til å forsvare alt som ble gjort, jeg kommer til å sitte og lytte, og jeg kommer til å lære. Jeg er en mann på reise, og vi er en organisasjon på reise. Jeg hevder på ingen måte at dette vil løse alle tidligere problemer som folk har hatt, og jeg innser at alle de positive erfaringer som folk har hatt ikke setter et plaster på sårene til andre. Men lytte vil jeg. Hvis dokumentaren åpner for denne typen dialog, ønsker jeg den velkommen.

Så hvor går vi herfra? Åpenhet for dialog; jeg er med! Et forsøk på forståelse og forsoning; jeg er med! I tillegg vil jeg også gjerne dele noe av reisen vi har vært på som organisasjon, slik at folk kan se at Jesus Revolution versjon 2016 har vokst siden Jesus Revolution Army versjon 2002.

Reisen
Siden 2006-2007 har vi vært i en prosess hvor vår måte å jobbe på og vårt fokus har endret seg. Tempoet er satt ned, turné- tiden er redusert, og vi følger opp de som er med på en måte hvor de blir sett og verdsatt. Begrepet «Army» ble bortstemt i 2004 og vi kaller ikke de som er med for Jesus-soldater. I 2010 kom også et nytt lederteam på plass.

Vi vokser som ledere, og lærer stadig mer om hvordan å trene ungdom, og hvordan vi kan hjelpe dem å utvikle seg og trives i det de gjør. Hvert år spør vi de som er med om å evaluere deres år i Jesus Revolution og gi tilbakemeldinger. Vi er også åpne om noen av våre svakheter, slik at folk kan senke skuldrene og vite at her trenger ingen å føle at de må være perfekte eller prestere for å imponere.

I tillegg er hovedfokuset til Jesus Revolution nå å trene ungdom i deres lokale menighet, hvor erfarne pastorer og ledere kan følge de opp.

Redusert til et middel og ingen egenverdi?
Det finnes sikkert like mange opplevelser av Jesus Revolution som det finnes folk som har vært med. Hans Eskil Vigdel kom i før helgen på banen med noen sterke ord. Jeg respekterer at han gjør dette. Samtidig synes jeg det er viktig å poengtere at alle i Jesus Revolution hadde sagt seg enig i følgende: «(...) det er problematisk når et menneskes liv reduseres til et middel for å oppnå et mål.» Jeg hadde også reagert like sterkt dersom jeg hadde hørt om en annen organisasjon hvor «mennesket ikke har egenverdi og ikke er et mål i seg selv, og reduseres til et instrument».

Men fordi så mange også har opplevd det annerledes og følt seg sett og verdsatt, og langt ifra bare et middel for å oppnå et mål, kan man spørre seg om disse utsagnene på en kategorisk måte kan tillegges hele organisasjonen?

Ja, sammen med en stor pasjon og visjon har det vært en prosess for å finne en rett balanse. Spesielt i en oppstartsfase hvor alt er nytt og alt må defineres, kan man blant annet ta feilaktige avgjørelser i forhold til hva slags type ansvar den enkelte ungdom burde ha.

Hans Eskil skriver også om gode tider i Østerrike, under en mer balansert leder. Dette viser at bildet er nyansert. Kombinasjonen av hardt arbeid og et sunt menneskesyn var også på plass, noe som også var min erfaring med lederne jeg hadde i Frankrike på den samme tiden. Jeg beklager derfor at Hans Eskil ikke opplevde det gjennomgående den tiden han var med.

Tilbake til ørene
Min tilnærming til lederskap henter jeg først og fremst fra den opplevelsen av en Gud som har gitt alt for meg, elsker meg som jeg er, og ikke setter krav til prestasjon, en Gud som har stor nåde for alle, og som gir plass for hele spekteret av følelser og spørsmål.

Jeg henter også fra erfaringen av å være pappa, og av å ville det beste for noen andre enn meg selv, av å ønske at mine barn skal vokse og kunne ta egne valg, mens jeg veileder dem. Jeg studerer og leser om lederskap, men både jeg og Jesus Revolution er fortsatt langt ifra den perfekte organisasjonen. Derfor er ørene mine åpne, og pekefingeren gjemt.

Jeg skammer meg på ingen måte over det arbeidet vi gjør! Jeg er stolt av alle ungdommene som er med, som har lyst til å dele de gode nyhetene om Jesus overalt med kjærlighet og frimodighet. Det budskapet og det livet som vi bærer på er det beste som finnes, og jeg skal fortsette å vie mitt liv til å fortelle andre at det er en Gud i himmelen som har sendt sin sønn, Jesus, for å dø på et kors i deres sted. At jeg herved får anledning til å skrive om dette i VG er jeg takknemlig for. Noen vil kalle meg for en raring, og noen for en fanatiker, men jeg simpelthen elsker Jesus og hva jeg har funnet i Ham.

FØRST PUBLISERT PÅ VG.NO