Hallgeir Reiten

215

Er vi på vei mot et nytt Arendalskrakk?

Arendalskrakket i oktober 1886 sendte på kort tid en framgangsrik norsk by til skyggenes dal i over 80 år. Hva var det egentlig som skjedde, og finnes det noen mulige paralleller til dagens krise i oljenæringen?

Publisert: 1. mar 2016

Arendalskrakket ble ifølge Wikipedia utløst av banksjef og skipsreder Axel Nicolai Herlofson, eier av Arendal Privatbank. Han underslo penger som tilhørte bankens kunder for å dekke underskudd i egen forretningsvirksomhet. Herlofson hadde da i lengre tid drevet et bedrageri med likheter til en Ponzi-svindel. Dette er selvfølgelig viktig å understreke, som en nøkkelfaktor til at det gikk så galt som det gikk i Arendal. Men det var nok også dessverre mye mer til Arendalskrakket enn svindel og bedrag.

I årene før krakket gjorde rederiene i Arendal det meget bra. Rederienes regnskaper fra denne perioden viser at de gjorde gode penger på sin virksomhet. Arendals redere gjorde imidlertid også store feilinvesteringer. De satset det meste av sine penger på seilskip. Imidlertid ble seilskipene på kort tid utkonkurrert, av de nye og den gangen innovative dampskipene. Da rederne omsider forstod hvilken retning utviklingen gikk i, hadde de mistet så mye av konkurransekraften at det ikke var noen farbar vei ut av krisen de stod overfor.

Rederiene i Arendal hadde ikke nok finansiell styrke til å investere i nye dampskip, og satt i tillegg igjen med ukurante flåter av seilskip som de måtte ta store tap på. I tillegg hadde rederne også i betydelig grad kausjonert for hverandres lån. Arendal kan muligens ses som en tidlig næringsklynge, der aktørene i lokalmiljøet i alt for stor grad gjorde seg avhengige av hverandre. I tillegg ensrettet rederne i Arendal driften i en retning de trodde ville være lønnsom, men som viste seg å ikke være det. For å sitere Bob Dylan, fordi «times they are a-changing».

Da Arendal Privatbank gikk konkurs, var den økonomiske kollapsen i Arendal et faktum. Arendalskrakket regnes som slutten på Arendals storhetstid, og fravristet Arendal posisjonen som Norges fremste sjøfartsby. I kjølvannet av krisen fulgte en rekke konkurser, og arbeidsledigheten gikk raskt opp til 50%. I kjølvannet av Arendalskrakket ble Arbeiderpartiet stiftet som parti. Stiftelsesmøtet fant sted i Barbu kommune, rett utenfor Arendals bygrense.

Krisen eksempelvis offshore-rederiene nå står overfor, viser etter min mening noen klare svakheter ved både deres organisering og ved organiseringen av næringslivet generelt på kysten i Norge. Den største og mest åpenbare svakheten kan selvfølgelig synes å være at virksomhetene selv, bankene og andre investorer har latt vekstambisjonene ta overhånd. Dette har medført at den sterkt lånefinansierte veksten innen maritim sektor de siste tiårene - i dagens vanskelige markedssituasjon - dessverre langt overstiger den reelle økonomiske bærekraften.

Det kan dermed synes som om risikostyringen - i likhet med i Arendal - har vært alt for dårlig, både i næringen selv og hos bankene. Men også blant offentlige långivere/garantister og hos obligasjonseiere. Ingen ting vokser som kjent inn i himmelen. Det finnes ikke noe slikt som evig vekst. Like fullt tuftes mye av den økonomiske politikken nettopp på dette. Ingen av aktørene innenfor oljenæringen synes å ha tatt nok høyde for den store nedgangen i oljeprisen som vi nå står overfor. Selv ikke bjellesauen Statoil.

Lånene i offshore-rederiene har videre eksempelvis vært mulige å betale ned på med høy oljepris. Men med kollaps i oljeprisen blir gjelden, som alle ser, umulig for rederiene å håndtere. I tillegg sitter rederiene med flåter de må ta store nedskrivinger på grunnet verdifall. Mange av offshore-rederiene driver derfor i realiteten for kreditors regning, og dermed også på kreditorene nåde. Langt flere rederier vil komme i brudd med sine lånebetingelser i løpet av i år og neste år. Sannsynligheten er dermed absolutt til stede for både store konkurser, oppkjøp, fragmentering og at lokale eiere mister kontrollen med selskapene sine.

På den andre siden vil nok heller ikke bankene være rederier. Men også bankene har eiere, långivere og ikke minst et omfattende regelverk å forholde seg til. Derfor kan heller ikke bankene la ting skure og gå. Det må tas finansielle grep som både kan bli smertefulle og skjebnesvangre for både næringsliv, investorer, offentlige garantister og den vanlige arbeidstaker.

Å tufte norsk økonomi og velstand på en for ensidig innretting mot oljen, kan vise seg å være en meget farlig felle for Norge. Derfor må nå alle kluter legges til for å omstille Norge fra oljeøkonomi til kunnskapsøkonomi.

Vi kan håpe at oljeprisen kommer relativt raskt opp mot gamle nivåer. Lite tyder imidlertid på det. Grunnen er kort sagt de svært ulike strategiske avveiningene til verdens store oljeproduserende nasjoner. I tillegg har verden fått et kraftig økt tilbud av relativt billig skiferolje, noe som har forrykket balansen kraftig mellom tilbud og etterspørsel med tanke på olje. Og selv om noen av skiferprodusentene også vil falle fra, så kommer det garantert nye til.

Til sist tvinges verden også i stadig stigende grad over mot fornybar energi, dette på grunn av klimakrisen. I vinter har det for eksempel blitt målt helt opp til null grader celcius på Nordpolen, og det er betydelig mindre is enn normalt. Vedtakene fra klimatoppmøtet i Paris følges opp. Bruken av fossilt brensel må reduseres kraftig framover. Det er meget dårlig nytt for oljenæringen. Det er også de økonomiske tilbakeslagene i Kina.

Summen av alt dette gir antakelig større påvirkningskraft på både oljeetterspørsel og oljepris, enn vi fram til nå har sett for oss. Og det medfører også mest sannsynlig mye større konsekvenser enn vi har sett for oss for både oljeselskap og norsk industri for øvrig. På sett og vis brygger det i Norge opp til den perfekte stormen. Det må vi nå ta innover oss, ikke minst med tanke på planlegging av de neste årenes offentlige budsjetter.

Kommentar #1

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Hallgeir Reiten. Gå til den siterte teksten.
Summen av alt dette gir antakelig større påvirkningskraft på både oljeetterspørsel og oljepris, enn vi fram til nå har sett for oss. Og det medfører også mest sannsynlig mye større konsekvenser enn vi har sett for oss for både oljeselskap og norsk industri for øvrig. På sett og vis brygger det i Norge opp til den perfekte stormen. Det må vi nå ta innover oss, ikke minst med tanke på planlegging av de neste årenes offentlige budsjetter.

I økonomiutdannelsen lærer man at økonomien alltid går i svingninger og sykluser. Det er 1-3 års perioder så vel som 7. 50 eller 100års sykluser. Teoretisk har du derfor rett i at Norge og verden går mot et nytt Arendalskrakk. Slike sykluser er ikke alltid lett å forutse slik at de kan dateres eller spåes et bestemt klokkeslett, men de kommer. Hittil har de ikke vært mulig å slå. Så langt har syklusene alltid "vunnet".

Mange ting kan skje samtidig, eller bitene faller inn en og en. Slik som crashet på Island i 2008. Det var ventet et par år allerede, men det var først da andre hendelser andre steder slo inn at crashet ble totalt. Man kan ikke beregne alt. Økonomer tar alltid forutsetninger for sine beregninger. Disse er avhengig av både økonomens ståsted så vel som interesser og evner til å forutse. Det gjelder å finne de som vanligvis har mest rett for å vite hvem man skal støtte seg til mht prediksjoner på utviklingen. I disse dager ligger visst selv Skagenfondene på kne. Hvem skulle trodd det lizzm? Vi ender gjerne med at det eneste som er sikkert er usikkerhet, og at den økonomiske historien vil gjenta seg men i nye former fra tid til annen.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere