Å ta livet av en søster eller bror

Jeg grøsser ved nyordet «fosterreduksjon». Det er et teknisk og «uskyldig» ord, som når man fjerner en vorte eller reduserer fett­laget rundt magen.

Det er nå tillatt i Norge, og mødre som har foretatt en fosterreduksjon forteller at grunnene er for mange barn – fire er for mange, sa en, da måtte vi ha ny bil og fikk for liten plass.

Jeg er selv mor til fire og vi hadde verken mye plass eller bil da de var små. Det gikk aldeles utmerket, for kjærlighet hadde vi nok av.

Slike trivielle grunner anføres altså for å ta livet av en søster eller bror til et barn som blir «utvalgt» til å fødes. Han eller hun får da en gang vite at det hadde en bror eller søster in spe, men at vedkommende ble tatt livet av i mors liv.

Hvilken grusom realitet er ikke det? Broren, søsteren du aldri fikk – ikke fordi sykdom og død berøvet dem livet, men som resultat av en villet handling fra mor og eventuelt far selv.

Det er en absurd logikk som ligger til grunn for foster­reduksjon – fordi abortloven tillater mor å ta livet av et foster før tolvte uke, får hun nå også lov til å ta livet av det ene, men ikke det/de andre ved tvillinger/trillinger. Det passet ikke å bli gravid, ergo abort.

Nå: det passet ikke med to eller tre, ergo abort av en eller to. Logikken er den samme om man sier: det passer ikke med en gutt, ergo abort av et gutte­foster, for jeg har en gutt fra før.

Eller: det passer ikke med et barn med funksjonshemning, det er for mye bry, ergo abort. Det fødes nesten ingen barn med Downs i Norge i dag, et resultat av denne logikken. 
Nå forsterker vi den.

Det minste et samfunn med respekt for menneskeverdet må forlange, er at det å ta et liv betegnes med et ord som kommuniserer hva som skjer. Fosterreduksjon er ikke et ord som beskriver det det dekker.

Det er et ord som tilslører det som skjer, som «rasehygiene» var et ord for å eliminere ikke-hvite mennesker. Det som nå tillates, er søskenabort hvor det ikke kan finnes tungtveiende grunner til å ta livet av fosteret fordi moren allikevel vil ha ett eller to av barna, men ikke tre eller fire.

Det er altså ikke snakk om abort eller ikke, av grunner som kan være tungtveiende, et enten-eller. Det er snarere en mulighet for å «designe» familien ut fra pragmatiske hensyn. Er dette etisk sett i samme kategori som selve retten til abort? Jeg mener nei.

Desto mer forstemmende, da, for oss som sivilisert samfunn, at fosterreduksjon som ny rettighet bare ble en fotnote i nasjonens ­offentlige debatt; en «teknisk justering» som ingen gidder debattere prinsipielt. Det samme kan vel da også skje med de gamle og syke hvis vi finner et ord som tilslører mord godt nok.

Hva med «aldersreduksjon»? Det kan ikke være vanskelig å fremme slike ideer i orwellsk nytale når det er så utrolig lettvint å innføre rett til å ta livet av friske søsken ved en lovtolkning i Justisdepartementet som ingen bryr seg med likevel.

Først publisert i Vårt Land 29.2.2016