Asle Finnseth

3

Dit pengene peker

Selvstendighet er en forutsetning for kirkens frihet. Slik ­forstår da også nesten alle andre verdens kirker saken.

Publisert: 27. feb 2016

Biskop emeritus Tor B. Jørgensen­ inngir respekt med sin måte å debattere på i Vårt Land 23. ­februar.  Han er konstruktiv og saklig. Takk!

I noe har han selvsagt rett. Også hvis medlemmene – grasrota – skal finansiere kirken (via kontingent og givertjeneste) vil det oppstå bånd. Også en «finansiering nedenfra» vil bli en øvelse i kompromisser og anstrengt økonomi.

Men spørsmålet blir likevel: Hvilken binding og avhengighet svarer mest organisk til kirkens vesen? Hva gir den størst myndighet og frihet – til å være, som vi har vært inne på, «en forlengelse av Jesu liv i verden?» Å stå i statskassen eller i medlemskassen?

I utgangpunktet er svaret opplagt. Selvstendighet er en forutsetning for frihet. Slik forstår da også nesten alle andre verdens kirker saken. Men i praksis?

Her er to av mange mulige forsøk på å skjelne:

1. Aktivitetsjag. I dagens ordning inngår Den norske kirke i det offentliges målstyringsapparat. Som alle i offentlig sektor må den kvittere for bevilgningene i ­detaljerte rapporter rundt såkalte produktivitetsindikatorer, «antall produserte aktiviteter og tjenester».

Tusenvis av timer går med til skjemaene som ender opp i databasene hos Statistisk sentralbyrå: Økte antall sykehjems­andakter i forhold til i fjor? Hva med antall fireårsbøker delt ut?

Systemet gir en løpende vridning av oppmerksomheten: Jo flere aktiviteter, jo mer «produktiv» er kirken. Ansatte føler de teller seg langt ut på viddene, og sukker samtidig over hvordan de internaliserer logikken.

Den har det med å marginalisere ­andre og mer avgjørende mål på kirkelig vitalitet. De kvalitative: Vinner Kristus skikkelse i ansatte og lekfolk?

Ble eldretreffet bare en statistisk nedtur, eller fikk de få som deltok faktisk næring for sin tro? I en medlemsfinansiert kirke vil det være lettere å vektlegge slike kvalitative mål.

2. En stabsdominert kirke. Den norske­ kirke er i dag rigget slik at den rusler og går, uansett medlemsoppslutning. I et slikt system vil menigheten lett bli identisk med sine ansatte.

Strukturen legger opp til en dynamikk der de ansatte leverer og lekfolket konsumerer. For ikke å bli overflødige, må de ansatte ta stor plass og holde flest ­mulige hjul i sving. Om frivilligheten skulle blomstre, kunne det true de ansattes jobb­rammer.

I en kirke finansiert av medlemmene vil man ikke ha råd til denne typen dominans. Det vil snarere bli etterspurt ansatte som har forløsning av frivillig deltakelse som en kjerneoppgave.

Jeg vet at jeg nå «skjærer det ut i papp». Det pågår mye i Den norske kirke i dag som motsier slike teser, eller trosser ­føringene i ordningen.

Heldigvis gjenstår en trøst for alle kirke­ordningsdebattanter: Den Hellige Ånd gjør sitt, ofte på tvers av våre teser.

Først publisert i Vårt Land 27.2.2016

Kommentar #1

Asgeir Remø

12 innlegg  329 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden
Asle Finnseth. Gå til den siterte teksten.
2. En stabsdominert kirke. Den norske­ kirke er i dag rigget slik at den rusler og går, uansett medlemsoppslutning. I et slikt system vil menigheten lett bli identisk med sine ansatte.

Finseth og Jørgensen har ein svært interessant dialog. Det er alltid lærerikt om to personar med ulik tilnærming vågar seg inn i ein open samtale.

Jørgensen peikar på vanskane med "å få fram nye tanker i organisasjoner og kirker hvor medlemmene har direkte innflytelse gjennom gaver og direkte medlemskap". Risikoen er at medlemmane "truer med å slutte å gi". Poenget hans er "å si at [han] har liten tro på at kirken vil bli mer eller mindre fri enn den er med den finansieringsordningen vi har i dag".

Jørgensens innlegg ga inntrykk av at det vart argumentert ut frå biskop-, domprost-, generalsekretær- og teologiseminarperspektiva. Det høyrer sjølvsagt også med, men det er perspektivet frå menigheitene som bør vere det avgjerande.

Det eg mest saknar i Jørgensens tilnærming er altså ein argumentasjon ut frå kva som er behova til kyrkjelyden (menigheita, forsamlinga). Som kjent er kyrkja "per luthersk definisjon" forsamlinga av dei heilage, der evangeliet vert lært reint og sakramenta forvalta rett (CA 7). Dette svarar til den nytestamentlege forståinga: kyrkja er omtalt der anten som den lokale forsamlinga eller den universelle kyrkja.

Dagens organisering av Den norske kyrkja medfører at menigheitene er under administrasjon av fellesråd og prost. Menigheitsråda har fiktivt ansvar utan myndigheit. At landets største medlemsorganisasjon har organisert seg mot heilt grunnleggande organisasjonsteori er oppsiktsvekkande. Likevel ser ingen ut til å ta inn over seg at ei dysfunksjonell organisering har praktiske konsekvensar for kyrkja sin teologiske praksisplass. Dagens organisering av Den norske kyrkja er ein effektiv måte å nøytralisere medlemane sitt lokale engasjement og eigarskapskjensle. 

Det er ikkje på fellesråds- og bispedømekontor, eller organisasjonshovudkvarter, kyrkja lever, i følgje truslæra. Men det er maktfordelinga mellom fellesråd og bispedøme som er diskusjonstema i kyrkjeordningsdebatten. 

Heldigvis ser det ut som Kulturdepartementet forstår noko av det som det kyrkjelege etablissementet ikkje kan ta inn over seg. Departementet skriv i siste lovproposisjonen at fellesrådsordninga med tilhøyrande kommunal finansiering medfører "begrensninger i kirkens myndighet til blant annet å treffe vedtak om kirkens organisering". Sjå eventuelt her

Dette ytre endringspresset kan gje håp om ei frigjering av kyrkja frå statleg målstyring og kommunalt byråkrati. Det kan gjere kyrkja så avhengig av medlemane at dei begynner å kjenne at dei høyrer til Kristi lekam.  

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere