Marianne Skaiaa

2

Norge bommer på bistandsmål

Vi må sette oss større mål for bistanden enn å sikre norske interesser. Målet kan ikke bare være å hjelpe Norge.

Publisert: 25. feb 2016

Den siste uken har utenriksminister Børge­ Brende gjentatte ganger varslet en stor ­omlegging av norsk bistand. En av de viktigste endringene statsråden skisserer for fagbladet ­Bistandsaktuelt, er at mer skal kanaliseres til sårbare stater.

Han sier disse kan være «­arnesteder for trussel-aktører­», og mener at bistandsarbeid i disse­ områdene kan bidra til å sikre Norges sikkerhet.

Debatten kommer i forkant av stortingsmeldingen «Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk», som etter planen skal lanseres neste år.

For oss som er opptatt av langsiktig bistand, slik at alle mennesker kan få verdige liv, gir signalene grunn til bekymring. For hvor kommer bistanden inn i sikkerhets- og utenrikspolitikken? Og hva vil man egentlig bruke bistanden til?

Et varsel om Brendes veivalg kom allerede i fjor, i stortingsmeldingen «Globale sikkerhetsutfordringer i utenrikspolitikken».

Brende foreslår her to nye bistandsprogrammer for å ­bekjempe terror og organisert kriminalitet ved å blant annet styrke sikkerhets og justissektoren, som politi, tollvesen, påtalemyndighet og grensekontroll.

Seks sårbare stater nevnes­ spesielt, og et viktig mål er «å styrke landenes evne til å ­bekjempe terrorisme, organisert kriminalitet, piratvirksomhet og digitale trusler».

Terror og organisert kriminalitet er siste tilskuddet til en lang rekke med problemer og utfordringer som bistanden skal løse.

Forrige uke besluttet også OECD at arbeid mot ekstremisme i utviklingsland er godkjent som bistandstiltak. Bistanden skal ­videre brukes på flyktningutgifter i Norge, den skal være med på å stabilisere sårbare ­stater og hindre migrasjon.

Samtidig skal mer og mer midler skrus fra det langsiktige og forebyggende arbeidet, over til det kortsiktige og humanitære.

Når bistanden nå skal være et middel for å oppnå mål for norsk sikkerhet, tror jeg vi har glemt hvilke tiltak bistanden allerede har jobbet med i en årrekke.

Tiltak som å redusere fattigdom, bidra til økt likestilling, bedre matsikkerheten, tilgang til rent vann og styrke det sivile samfunn, er bare noen eksempler.

Flere av disse tiltakene utgjør også de seks første nye bærekraftsmålene som verdens toppledere vedtok i fjor høst. Disse målene er Norge forpliktet til å jobbe målrettet mot.

Dersom utviklingen vi ser i dag fortsetter, står vi dessverre overfor en reell fare for at «bistand» blir en sekkepost som stadig utvides til å dekke flere og flere utfordringer som vanner ut bistandens egentlige mål.

Vi risikerer å bruke midler på ­utfordringer som vi er usikre på om bistand faktisk kan løse. Det kan føre til at det som bistanden egentlig skal jobbe for, mister både finansiering og gehør.

Dette betyr ikke at sikkerhetspolitikk og utenriks- og ­utviklingspolitikken ikke bør ses i sammenheng. Vi må fortsatt jobbe for en mer samstemt utviklingspolitikk, hvor bistand sees som et av flere redskap i kampen mot fattigdom.

Nå er det likevel bekymringsfullt å se at bistand blir enda et virkemiddel for å sikre norske interesser.

Hvis bistanden kan være med på å redusere migrasjon og skape en sikrere verden, så er det en positiv ringvirkning, men det kan ikke være selve målet med bistandsarbeidet.

Først publisert i Vårt Land 25.2.2016

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere