En palestinsk Mandela?

‘Free Nelson Mandela’ var det store slagordet­ på 1980-tallet. Så slapp faktisk sør-afrikanske myndigheter ham fri, og han skapte fred og forsoning.

For fem år siden fikk jeg se et lignende slagord på den israelske sikkerhetsmuren ved Kalandia sjekkpunkt: «Free Barghouti», sto det. Det slo ned i meg: Kan han være en palestinsk Mandela? Jeg er ikke den eneste som har tenkt det – helt siden 2006 har israelere argumentert for at han bør slippes fri av slike grunner.

Alle vet at Mahmoud­
Abbas (80) snart må pakke sammen som palestinsk president. Ingen vet hva som da skjer. Den gamle eliten som ble importert sammen med Arafat fra Tuni­sia etter Oslo-avtalen, ønsker nok fortsatt å holde på makten. Men folk er rett og slett dønn lei dem, og ser seg om etter andre ledere.

Meningsmålinger viser at to tredjedeler ønsker at Abbas ­trekker seg – og at han ville tapt om han stilte til valg. Marwan Barg­houti er den som vinner på de fleste meningsmålingene. Den siste, fra desember i fjor, gir ham 30 prosent oppslutning. Det er oppsiktsvekkende høyt tatt i ­betraktning at han sitter i ­israelsk fengsel med livstids­-
dom, og derfor ikke er noen realistisk­ kandidat.

Og det er her Mandela-sammenligningen blir interessant. De i Israel som seriøst ønsker en avtale med palestinerne, sier at de mangler en partner å slutte fred med. Kan det tenkes at Israel slipper Barghouti fri for å få en palestinsk president de kan gjøre en avtale med?

I den ville fjellkløften Wadi Auja nordøst for Ramallah har jeg flere ganger fått utpekt hulen der Barghouti gjemte seg for israelerne i 2002. Den ligger midt oppe i en flere hundre meter høy loddrett fjellvegg.

Men Barghouti savnet familien,­ og tok en tur hjem til Ramallah. Israelske soldater gjemte seg i en ambulanse og snek seg fram til huset. Han ble brakt til Israel og stilt for retten der. I rettsaken­ nektet han å forklare seg. Han fastholdt palestinernes rett til væpnet kamp, men tok avstand fra angrep på sivile. Han ble dømt til livstid for delaktighet i drap på fem sivile israelere.

Barghouti hører ikke til Arafats­ krets som kom fra ­utlandet i 1994. Han er vokst opp ved Ramallah, og gjorde seg bemerket som ­lokal leder i den første inti­faden på slutten av 1980-­tallet. Han kom riktignok tilbake fra Jordan i 1994 – etter at Israel hadde ­deportert ham dit. 
 Allerede før 2000 ble han ­betraktet som en mulig utfordrer til Arafat. Som leder av Tanzim – Fatahs væpnede fløy – under den andre intifadaen, var han den reelle militære kommandanten på palestinsk side – inntil israel­erne altså tok ham.

Så hvorfor skulle israelerne ha noen interesse av å sette fri en som de betrakter som en farlig terrorist? De kan selvsagt ikke gjøre noen avtale med ham om at han skal slippe ut dersom han etterpå viser seg medgjørlig. Noe slikt ville bokstavelig talt gjøre ham død som palestinsk leder.

Begrunnelsen måtte være at Israel er tjent med at palestinern­e får en leder som har autoritet og som det går an å forholde seg til. Barghouti er den eneste kandidaten fra Fatah som samler noen oppslutning på meningsmålingene. Den som kommer på annen­plass, er Hamas-leder Ismael Haniyeh. Det burde ikke være tvil om hvem av de to Israel foretrekker.

Barghouti har riktignok fra fengslet oppfordret til en tredje­ intifada. Men han er tilhenger­ av tostatsløsningen – slike begynner­ det å bli vanskelig å finne på palestinsk side.

Uten noen klar kandidat som etterfølger, vil Mahmoud Abbas avgang som president utløse kaos. Makt­kampen mellom Fatah og Hamas­ på Vestbredden vil komme til syne, og Fatah vil være i indre oppløsning.

Vi skal kanskje likevel merke oss Mahmoud Dahlan, Fatahs tidligere sikkerhetssjef i Gaza. Han fikk 6 prosent på meningsmålingen i desember. Dahlan måtte forlate Palestina etter å ha kommet i konflikt med Abbas. Nå sies det at Egypts president Sisi har tatt ham under sine vinger, og ønsker å skyve ham fram som samlende palestinsk leder.

Men mest sannsynlig blir det en maktkamp som bare vil ha ett sikkert utfall: Hamas vil styrke seg, og andre islamistgrupper vil ha muligheten til å etablere seg i maktvakuumet som oppstår. En titt over grensen til Syria viser hva man kan risikere dersom palestinerne ikke får en samlende leder.

Så kanskje «Free Barghouti» ikke er det dummeste slagordet for Israel?

Først publisert i Vårt Land 25.2.2016