Moralens voktere

I utgangspunktet er dette et innlegg jeg ikke hadde tenkt å skrive. Årsaken til at jeg velger å gjøre det, er diskusjonen om det moralske alternativ i den pågående saken om medlemsrotet i den katolske kirke. Mitt utgangspunkt i denne diskusjonen er min katolske barnetro.

Tidligere har jeg vært student ved Menighetsfakultet hvor jeg hadde både nytte og glede av å følge undervisningen. Som katolikk var jeg også på forelesning med dominikaneren Paul Murray. I forelesningen nevnte han blant annet at det bare er Gud som kjenner menneskenes hjerter, og det er Gud som skal dømme menneskene. Dette samsvarer helt med min katolske barnetro.

Jeg var ved MF i en rehabiliteringsfase etter en sykkelulykke hvor jeg pådro meg en hodeskade. Før jeg ble syk, hadde jeg avsluttet min kontakt med det intellektuelle miljø i Oslo. Jeg hadde erfart at det ble sagt usanne ting om meg, og jeg forsøkte flere ganger å ta det opp. Imidlertid ble jeg ikke trodd, så jeg forsto at dialog ikke var mulig. Mitt valg ble å trekke meg tilbake fra miljøet og ti stille. Etter dette opplevde jeg å bli fotfulgt av moralens voktere fra dette miljøet i det offentlige rom: I butikker, i katolske messer og også på kantinen på MF. Det var alltid vitner til stede, og det er viktig for meg å fortelle at jeg mener dette ikke er vanlig katolsk trospraksis. Men det endte med at jeg mistet min katolske barnetro, og at min behandlende lege i sykdomsperioden insisterte på at jeg skulle melde meg ut av kirken.

Det har vært artikler på nyåret i Klassekampen og Aftenposten om den katolske kirke i forbindelse med medlemsrotsaken der kildene er anonyme. Det har kommet frem at moral er viktig å diskutere i denne saken.

Ved politianmeldelser er det vanlig å ha kontakt med jurister og følge deres råd. Det handler ikke om moral.  Når det gjelder katolsk moral, håper jeg at alle moralens voktere velger å følge Paul Murrays alternativ.

For øvrig er jeg blitt frisk og er fortsatt medlem i den katolske kirke.

Og nå skal jeg fortsette å tie.