Verdidebatt

Kirken har ikke avvist utviklingslæren

Kirkens møte med evolusjonsteorien har ikke beveget seg fra blank avvisning til stilltiende aksept. Kreasjonismebevegelsen oppsto lenge etter Darwin, og har for alvor fått vind i seilene først i løpet av de siste tiårene.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Fremstillinger av kirkens forhold til utviklings­læren beskriver ofte en utvikling fra avvisning til stilltiende aksept, slik Alf Gjøsund gjør i en kommentar i Vårt Land 14. februar. Dette stemmer imidlertid dårlig med de historiske kildene. At Darwins Om ­artenes opprinnelse fikk en blandet mottakelse i en del kristne miljøer i England og senere USA er velkjent. Men evolusjonstanken var overhodet ikke ny.

Allerede Augustin (d. 430) og senere Thomas Aquinas ­­(d. 1274) spekulerte i muligheten for at ulike livsformer hadde utviklet seg over lang tid. Fra slutten av 1700-tallet skjøt ideen for alvor fart i naturvitenskapelige­ miljøer (som på denne tiden i overveiende­ grad overlappet med ­kirkelige miljøer). Gjennom Darwin (og A. R. Wallace) ble det etablert en sammenhengende teori om hvordan artenes utvikling har foregått. Virkelig vitenskapelig gjennomslag fikk teorien likevel først da den ble koblet sammen med den genetiske forskningen til augustinerkorherren og abbeden Gregor Mendel (1822-1884).

Blant de tidlige positive kirkelige røstene til Darwin finner vi Englands største kirkelige profil på 1800-tallet, den senere kardinal John Henry Newman. Han skrev at han ikke kunne se at Darwins ideer prinsipielt stred med kristen skapelsestro.

Den anglikanske presten og historikeren Charles Kingsley berømmet Darwins arbeid. Han hadde selv lenge vært svært tvilende til artenes «statiskhet» påpekte han, og i en preken formulerte han seg slik:

«Jesus sa: ‘Min Far arbeider til denne dag, og jeg arbeider også’. Skulle vi krangle med vitenskapen, om den skulle vise oss hvordan disse ordene er sanne? Hva skulle vi vel svare, om ikke dette: Vi visste fra gammelt av at Gud i sin visdom kunne skape alle ting, men se: Hans visdom er så enda mye større: Han skaper det som kan skape seg selv.

Motstanden fra enkelte andre kirkelige kretser til tross: Evolusjonsteorien ble aldri avvist av noen av de historiske kirkene.

Kreasjonismebevegelsen oppsto som en front mot darwinismen i USA først i 1920-årene. Senere har den utvik­let seg i ulike retninger, og deler av den fremstår i dag i en langt mer dogmatisk form (skapelse på seks dager á 24 timer og så videre) enn blant de opprinnelige amerikanske fundamentalistene. Det er særlig denne mer dogmatiske utgaven som synes å bre seg i større omfang i vår tid.

Det er slik sett betegnende at ung jord-kreasjonismen ser ut til å vinne innpass i skolelagssammenhenger i Norge. Det var nettopp i skolelagsmiljøet jeg selv som tenåring på slutten av 80-tallet ble overbevist om at kreasjonismen ikke var vitenskapelig holdbar.

Jeg var slett ikke den eneste som i denne konservative sammenhengen møtte moden teologisk veiledning på dette punktet. For alt denne observasjonen er verdt: Den strider også med Gjøsunds tese om en gradvis ­aksept av evolusjonsteorien i kirkelige miljøer.

Det er langt fra slik at kirken gjennom historien tolket skapelsesberetningen som bokstavelig historie frem til Darwin slo beina under det hele.

Helt siden Ireneus på 100-tallet og Origenes på 200-tallet, fremholdt kirkens teologer at det er den korsfestede Kristus som er den avgjørende tolkningsnøkkelen, både til skapelsesberetningen, til Det gamle testamentet som helhet, og til den skapte virkeligheten.

Denne fundamentale tilnærmingen gjorde ulike forståelser av skapelsesberetningens historiske plausibilitet underordnet (Ireneus forutsatte trolig en historisk sammenheng, Origenes avviste en slik tanke som absurd).

Gjøsund har imidlertid rett i at kirkens teologer har vært sene til å arbeide i seriøs dialog med ­moderne biologisk kunnskap. Samtidig finnes det de senere årene en rekke eksempler på at en slik dialog skjer.

I forbindelse med Darwin-­jubileet i 2009 arrangerte det pavelige universitetet Gregoriana i Roma en stor konferanse om biologisk evolusjon, der en rekke filosofer og teologer deltok.

Både i forbindelse med denne­ konferansen og i andre sammenhenger har for øvrig sentrale katolske teologer fremholdt at kreasjonisme, inkludert den ­såkalte ID-varianten, ikke er forenlig med en katolsk forståelse av forholdet mellom naturvitenskap og teologi.

I evangelikal og protestantisk sammenheng er Biologos i USA og Faraday Institute ved universitetet i Cambridge i England ­eksempler på miljøer med godt rotfeste også i konservative­ kretser, der seriøst tverrfaglig dialog og samarbeid foregår mellom naturvitenskapsfolk og teologer.

At kreasjonismen knyttes til enkelte konservative miljøer, forhindrer ikke at mange vil mene at den er en ideologi som på avgjørende punkter bryter med klassisk kristendom. Tesen om at aksepten av evolusjonsteorien henger sammen med en moderne, liberaliserende­ lesning av Bibelen har derfor åpenbare svakheter.

Gjøsund antyder at miljøer som har oppgitt en bokstavelig lesning av Bibelen på ett punkt (skapelsesberetningen), er sårbar i møte med tolkningen av andre tekster (om homofili). Dette kan høres plausibelt ut dersom man har holdt seg med en «flat» historisk bibelhermeneutikk, men det har kirken altså tradisjonelt ikke gjort.

En tradisjonell ekteskaps­teologi har vært holdt sammen med en positiv holdning til evolusjonsteorien helt siden dens spede begynnelse.

Fra et tradisjonssynspunkt er det like naturlig å hevde at ­moderne kristen kreasjonisme på den ene side og kjønnspolitisk ideologi på den andre side snarere er å forstå som to varianter av gnostisk pregede tendenser i vår tid, det vil si avvisning av menneskets konkrete, kroppslige natur.

På den ene siden, en aversjon mot erkjennelsen av vårt dype slektskap med alt liv og hele Guds skapning.

På den andre siden, en avvisning av vår kroppslighets ­iboende avgrensninger.

Først publisert i Vårt Land 22.2.2016

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt