Verdidebatt

Kritikken av Listhaug er ikke mobbing, det er kritikk

Listhaugs kritikere er mange, og de har sterke argumenter og et hav av fakta og erfaringer å vise til. Det kan virke skremmende. Men mye og massiv kritikk er ikke det samme som mobbing.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Som barn ble jeg mobbet. De fleste fornuftige voksne jeg kjenner, ble mobbet som barn. Jeg ble mobbet for egenskaper og forhold som var langt utenfor min kontroll; jeg var prestedatter, jeg var innflytter og jeg snakket rart. Noe av det vanskelige med å bli mobbet var at jeg i liten grad forsto, og enda mindre hadde innflytelse over, hva som foregikk. Jeg hadde ingen mulighet til å diskutere eller forklare de sannheter og slutninger mobberne bygde sin forestilling av meg på. Senere har jeg forstått at nettopp dette er selve logikken i fenomenet mobbing.

Astrid Nøklebye-Heiberg, psykiater og statssekretær for den sittende regjering, mener kritikken av Listhaug er mobbing. Kritikken mot Listhaug har dreid seg om to forhold; hennes noe uklare bruk av fakta, og hennes retorikk. Hvilket har vært helt på sin plass. Fagmiljøene har påpekt faktafeil i hennes argumentasjon, og debattanter har advart mot konsekvensene av hennes retorikk. Det er fagmiljøers og samfunnsaktørers rolle og ansvar i et fungerende demokrati. Det har vært forbausende få karikaturer av Listhaug, og lite fokus på hennes person. Debatten har dreid seg om den politikken hun målbærer, og den retorikken hun målbærer sin politikk med. Andre politikere har måttet tåle langt mer på bakgrunn av langt mindre kontroversielle utspill.

Retorikken i debatten er kanskje ny i norsk sammenheng. Man trekker stadig paraleller til nazismen under 2.verdenskrig og forfølgelsen av jødene. Men dette er først og fremst som svar på den tonen Listhaug selv setter i debatten når hun bruker ord som godhetstyranner, gullstol, trussel mot velferdssamfunnet, og frykt for barns framtid. Den nye (eller gamle) retorikken er først og fremst et svar til henne selv, og sier mer om hennes egen retorikk enn om kritikerne.

Jeg har som mange andre stor respekt for Nøklebye-Heiberg. For få år siden var jeg på en støttekonsert for lengeværende asylbarn i Jakobs kirke i Oslo. Der var Nøklebye-Heiberg en skarp konfransier som med stor energi hamret løs på moralen til den daværende rødgrønne regjering. Hun hamret seg inn i mitt hjerte også. Derfor er det overraskende at hun av alle faller så lett. Hun av alle burde ha større kunnskap om, og respekt for, mobbebegrepet. Mange barn, og voksne, lider daglig i mobbingens terrorregime. Mobbing har ingenting med kritikk å gjøre. Kritikk og mobbing tilhører to ulike univers. Offeret for mobbing har lite innflytelse over det som skjer, og ekstremt begrensede muligheter til å delta i en tilnærmet likeverdig diskurs om definisjonene. Kritikk tilhører det universet hvor du har mulighet til å velge om du vil lytte, og hvor du kan delta i diskursen ved å svare, utdype og forklare.

Listhaug har disse muligehetene i n’te potens. Hun har alle muligheter til å svare på spørsmål og oppklare misforsåelser. Medienorge ligger for hennes føtter. Likevel velger hun gang på gang å gjøre det til sin strategi å ikke svare. For eksempel unngikk hun å svare på hvilke vurderinger som lå til grunn for returene av asylsøkere til Russland. Likeledes unngår hun 17 ganger å svare på NRK’s spørsmål om hennes syn på assimilering. Det er urovekkende at vår integreringsminister ikke er soleklar på hva hun mener om assimilering. Det er en hån mot alle de som har vært offer for den beinharde assimileringspolitikken Norge har ført overfor mange grupper inntil ganske nylig.

Nøklebye-Heiberg har muligens forvekslet styrken i kritikken av Listhaug som mobbing. Listhaugs kritikere er mange, og de har sterke argumenter og et hav av fakta og erfaringer å vise til. Det kan virke skremmende. Men Listhaug har gjort det klart at hun av prinsipp ikke lytter til kritikk. Det bør skremme mer.

Kritikk av makt og personer som besitter maktposisjoner er en del av et sunt demokrati. Nøkleby-Heiberg står i fare for å legge lokk på en viktig debatt som ikke bare er sentral for forståelsen av hvem vi er og hvilke verdier vi har som nasjon, men bokstavelig talt livsviktig for ekstremt sårbare mennesker. Det er en debatt på liv og død. Intet mindre.

Og hvor ble det av Astrid Nøklebye-Heibergs engasjement for de lengeværende asylbarna?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt