Eivor Andersen Oftestad

38

Kvinnen alle vil eie

Helt siden hun ble utvalgt som Guds utkårede, har menneskene begjært henne. Hun er bruden som kommer ned fra himmelen til sin brudgom.

Publisert: 16. feb 2016

Bak noen skitne gardiner ser vi en fyldig, halvnaken kvinne med gullmalte bryst og et resignert blikk. Hun ligger på en blå divan­ og er både misbrukt og forlatt. Det er ­Jerusalem, kvinnen alle vil eie.

Slik blir hun portrettert av filmskaperen Eyan Sivan i filmen Jerusalem(s) Borderline Syndrome fra 1994. På spørsmålet om hvor gammel hun er, svarer hun: «Jeg vet ikke. Jeg har alltid vært slik ... en gammel dame.»

Jeg, og veldig mange andre, har besøkt Jerusalem på ordentlig. Vi har vandret Via Dolorosa, kysset stedet der korset var plantet og luktet på oliventrærne i den gamle Getsemanehagen. Vi føler at vi kjenner Jerusalem.

Egentlig kjente vi henne allerede før vi besøkte henne. Byen tilhører vår trosforestilling og er både jordisk og himmelsk. I forskningsprosjektet Tracing the Jerusalem Code undersøker vi Jerusalem-forestillinger og mener at de er en kode til å forstå vår egen kultur. Men forestillingene om Jerusalem er noe annet enn det virkelige Jerusalem.

Hva om vi snur perspektivet og spør, ikke hvordan vi opplever Jerusalem, men hvordan hun opplever oss? Jerusalem har levd gjennom tusener av år. Med unntak av klippedomens kuppel, belagt med rent gull, er hun skitten og støvete. Sort, men vakker. Helt siden hun ble utvalgt som Guds utkårede, har menneskene begjært henne. Lengselen etter Jerusalem ble sunget i de jødiske salmene og forklart gjennom de hellige tekstene: Jerusalem skal bli en krans i Herrens hånd. Hennes rettferd skal bryte frem som lys og hennes frelse som en fakkel. Hun er bruden som kommer ned fra himmelen til sin brudgom.

Damen på den blå divanen sier «Folk sier at de elsker meg – selv uten å ha sett meg. Og jeg gir kjærlighet. Det er min profesjon. Men de gjengjelder den ikke. Jeg ble voldtatt 18 ganger. Jeg har født barn ... Jeg kjenner ikke barna, men de gråter over meg. De later som om de kjenner meg.»

Ikke bare hos jødene, men også i alle kristenhetens klostre ble Jerusalem ­begjært. Salmene om Sion ble sunget regelmessig i tidebønnene. Det var et begjær som til sist kunne legitimere at korsfarernes­ tok henne med vold i 1099. Da var Sion i de vantros hender. Hun ble besudlet og måtte få sin herlighet igjen, mente de. Etter erobringen var kristenheten nesten som beruset. Aldri hadde noe så stort skjedd siden Jesus selv døde på korset, insisterte den franske munken Robert. Nå skulle jordiske Jerusalem skinne i det himmelske Jerusalems egen glans. Hun skulle ikke være hore, men hustru og mor.

De kristne korsfarerne renset henne og pyntet henne. Kastet ut de vantro og det som skitnet henne til. Korsfarerne bygde en rekke kirker i byen og omgjorde den muslimske Klippedomen til Herrens tempel. Neste gang Jerusalem ble inntatt var av Saladin, 90 år senere. Også hans menn renset byen og vasket tempelet etter de vantro, før den igjen ble Klippedomen og de fikk gjeninnsatt sin tro, islam. 

Jerusalem har hatt tre elskere, slik Sivan beskriver det: «Den første slaktet sin egen sønn; hun tiet fordi hun var delaktig. Den andre ble torturert og korsfestet mens hun ble dynket i hans blod; hun forble urokkelig. Den tredje forlot henne på en hvit hest, han forsvant til himmelen ... Tre sønner av en ukjent, usett og ubeskrivelig, men allestedsnærværende far, identifiserte henne som sin mor». 

Nå har hun mange etterkommere. De kommer til henne, vandrer i gatene hennes, legger pannen mot de gamle murene hennes, putter bønnelapper og penger inn i sprekkene på steinhuden hennes. For tusen år siden risset de korsmerker på henne. Merkene står igjen som et minne om tidligere tiders eierskap og hengivelse. Før de reiser fotograferer de henne og kjøper bilder av henne. Over hele verden henger det bilder av Jerusalem på private vegger, akkurat som bilder av en avdød mor. 

Jerusalem inntas hele tiden av alle som føler de eier henne. Snart er det høy­sesong. Pulje på pulje av pilegrimer med gule capser, kameraer og paraplyer velter frem langs Via Dolorosa for å trenge seg frem til det innerste hjertet, den hellige grav. Bare tidlig, tidlig om morgenen er det kanskje mulig å få litt fred til å kjenne på Jerusalems eget pulsslag uten å gå i kø eller bli geleidet frem av de som tjener penger på å vise henne frem. Den jødiske­ filmskaperen Eyan Sivan vokste opp i ­Jerusalem. Men for ham ble det umulig å leve der, han flyttet. I skyggen av ­Jerusalems fortellinger, i historiens største levende museum, ble det vanskelig å holde på en menneskelig verdighet. Stedet var for overlesset av religion og av religiøse. 

Om noen måneder skal jeg tilbake til Jerusalem, denne gangen med Tracing the Jeruasalem Code, for å prøve å forstå hva som skjer når forestillingene om Jerusalem møter det virkelige Jerusalem.

Kanskje vi skal lete etter den gamle kvinnen, forsøke å være litt ydmyke og takke henne for at hun har plass til alle menneskehetens forhåpninger. Eller kanskje vi bare møter for mye religion, for mange religiøse som bare ser sine egne forestillinger.

Først publisert i Vårt Land 16.2.2016

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere