Kan det leses fra Koranen i en gravferd?

Hvordan kan vi som kristen kirke vise neste­kjærlighet og gjestfrihet i møte med mennesker av annen tro, og samtidig unngå å opptre slik at skillet mellom ulike religioner utviskes på en måte som kommer i konflikt med vår egen og kanskje også andres tro? Dette spørs­målet er noe av bakgrunnen for den pastorale veiledningen som Bispemøtet ut fra sitt tilsynsansvar nå utarbeider. Veiledningen gir noen grunnleggende retningslinjer som vi ønsker at man følger opp i lojalitet med kirkens tro og ordninger, og med klokskap og forståelse.

[ LES OGSÅ HELGE SIMONNES: Vi tåler å høre en tekst fra Koranen ]

Ett av spørsmålene er: Kan kristne be sammen med mennesker av annen tro i en gudstjeneste eller en kirkelig handling, eller i en annen religiøs samling av offentlig karakter? Vi må holde­ fast på at bønn er mer enn å resitere en tekst. Bønnen er en form for gudsdyrkelse. Vi må drøfte tre ulike situasjoner:

En kristen kan være til stede­ ved bønn i en annen religiøs sammenheng – som en ­moské eller et buddhistisk tempel. Nærvær er ikke det samme som deltakelse, og derfor er det ingen grunn til å advare, snarere tvert imot. Kristne kan også gjerne­ ­invitere mennesker av ­annen tro til en kristen bønnesamling eller gudstjeneste.

Mennesker med ulik tro kan komme sammen for å be samtidig, men ikke med felles bønn. De enkelte ber da bønner i samsvar med egen tro, på hvert sitt sted eller samme sted, men ikke synkront. Det er viktig at det da markeres et tydelig skille mellom de ulike religionene, samtidig som man utad kommuniserer på hvilke premisser man deltar – for å avgrense seg mot misforståelser. Dette skjedde da paven i 1986 sto som vertskap for en bønnesamling for fred i ­Assisi. Prinsipielt er en slik form for bønn ikke veldig forskjellig fra det å være til stede ved ­andres bønner, i og med at det ikke handler om felles bønn i egentlig forstand.

I «interreligiøs bønn» ber mennesker av ulik tro samtidig samme bønn. Denne formen er dypt problematisk. Det er vanskelig å komme bort fra at en slik bønneform må vurderes som religionsblanding i konflikt med Det første bud.

Dåp, konfirmasjon, vigsel og gravferd er viktige overgangsriter i menneskers liv. Kirken bør i ­utgangspunktet være åpen og imøtekommende overfor ­ønsker som familien og andre pårørende har. Samtidig er dette offentlige gudstjenestelige samlinger, ­basert på den kristne tro og livs­tolkning. Alt som skjer er festet i bekjennelsen til Den treenige Gud.

Med dette dobbelte utgangspunktet vil kirken ut fra sin ­bekjennelse ikke bare tåle, men se positivt på at kirkehuset får romme et mangfold av menneskelige uttrykksformer som formidler skjønnhet, livserfaring og visdom. I et skapelsesteologisk perspektiv vil dette gjelde også om disse innslagene ikke direkte gir uttrykk for kristen tro, så lenge­ de ikke er i strid med denne. Men hvis de kommer i konflikt med en kristen livstolkning, må kirken kunne avvise disse som upassende i en kirkelig handling.

Liturgiene inneholder faste ledd, som ikke kan endres. Man kan ikke velge andre tekster eller bønner enn de som liturgien åpner for. Bibeltekster kan ikke byttes ut med tekster fra andre kilder. Samtidig åpner liturgiene ved vigsel og gravferd for ulike innslag i tillegg til de faste leddene. I en flerreligiøs familie vil det kunne komme ønsker om sang og musikk, tekster eller danser fra andre religiøse tradisjoner.

Alle slike innslag må passe inn i kirkerommets karakter av å være et hellig hus, være vigslet til Guds ære, respektere handlingenes gudstjenestelige preg og unngå å komme i konflikt med kirkens tro og bekjennelse.

De som fra kirkens side har ansvar, oftest prest og kantor, vil kunne stå ovenfor flere avgjørelser i grenseland. Her kreves innlevelsesevne og et godt teologisk skjønn. Og det må tas hensyn til at avgjørelsene vil kunne skape presedens. Selv om den enkelte situasjon vil oppleves særskilt og enestående, vil det komme liknende situasjoner i fremtiden der premissene for tidligere avgjørelser ikke vil være kjent, bare konklusjonen.

Noen kan ønske at en tekst fra en annen religiøs tradisjon blir lest eller sunget. Et kapittel fra Koranen kan etter sitt innhold være helt i samsvar med kristen tro. Når tilhørerne vet at denne teksten er en korantekst, vil de imidlertid ikke bare forholde seg til ordene i teksten, men også til konteksten teksten er hentet fra, nemlig Koranen og dermed ­islam. Mange vil da trolig reise spørsmål om forholdet mellom kristendommen og islam. Det kan skape forvirring.

Dette vil i enda sterkere grad gjelde hvis teksten ikke leses av et familiemedlem, men av en ­leder for en muslimsk menighet som kanskje resiterer teksten på tradisjonelt, syngende vis. For en muslim vil en slik lesning fra Koranen i seg selv være uttrykk for tilbedelse, og da blir grensen mellom tekstlesning og kultisk handling vanskelig å få øye på.

Denne utfordringen er svært krevende. Tilhørerne må ikke bli latt alene med usikkerheten som kan oppstå. En tekst fra Koranen bør ikke bli lest på en måte som fremtrer som kultisk i en gravferd eller gudstjeneste i Den norske kirke. Den vil i alle tilfeller måtte møtes med et kristent svar ved at presten, enten umiddelbart eller senere i handlingen, gir en kommentar eller tolkning til denne fra et kristent ståsted.

Noen prester har opplevd å bli spurt om å la den kristne gravferden være én av to gravferder for samme avdøde, der den andre gravferden avholdes i regi av et ikke-kristent trossamfunn. Liknende forespørsler vil kunne komme for ektepar som ber om forbønn for borgerlig inngått ekteskap, og der det også skal være en tilsvarende seremoni i en annen religiøs sammenheng. Bakgrunnen vil være at familien opplever at en slik ordning best ivaretar hensynet til alle involverte.

Skjer handlingene andre steder enn i et vigslet kirkerom, er det ingen avgjørende hindringer mot at de to seremoniene kan holdes etter hverandre. Dette forutsetter at det markeres et ­tydelig skille mellom handlingene, slik at de ikke fremtrer som én, felles seremoni.

Men kan en forbønn for et borgerlig inngått ekteskap, eller en gravferd, skje i rammen av én felles handling der de medvirkende representerer ulike religioner, og der innholdet er hentet fra flere religiøse tradisjoner? Sett fra familien kan det tenkes mange gode grunner. Teologisk kan den likevel ikke betraktes annerledes enn som uttrykk for en blanding av ulik religionsutøvelse, og ansatte i Den norske kirke vil derfor ikke kunne medvirke.

Vårt samfunn blir stadig mer flerkulturelt og mer religiøst sammensatt. Kirken må kunne se sine tradisjoner i et nytt perspektiv der den kristne tro stadig oftere­ ikke vil være et felles ståsted for alle i samme familie. Dette er imidlertid ingen ny situasjon. Helt fra begynnelsen har kristne vært vant til å leve tett sammen med mennesker av annen tro, også i familien.

Jesus har bedt sine disipler om å vise nestekjærlighet til alle. Kirken må derfor alltid møte mennesker med annen tro med en grunnholdning preget av åpenhet og imøtekommenhet, og samtidig være tydelig på sitt eget ståsted. Vi har alle en oppgave i å bygge et samfunn der mennesker med ulik religiøs tilhørighet kan leve sammen og bygge et godt fellesskap for alle. Skal dette lykkes, kreves det at vi møter hverandre både med trygghet i egen tro og åpenhet overfor andre. Der slike møter får finne sted, vil mange oppleve at de får et rikere liv og en dypere tro.

Kronikken er et forkortet sammendrag av Nordhaugs foredrag «Religionsmøtet ved kirkelige handlinger» i Oslo domkirke i dag ved åpningen av Bispemøtet.

Først publisert i Vårt Land 15.2.2016