Hvorfor Assad må gå

For fem år siden svøpte Midtøsten og Nord-Afrika seg i folkelige opprør i flere land. Kampen for bedre sosiale og økonomiske forhold gjorde endringer i Tunisia, Libya og Egypt, samt delvis i Jemen og Bahrain. Den arabiske våren var et faktum som en fellesbetegnelse for kampen og ønsket om bl.a frie valg og mer demokrati. De fleste statene som opprørene startet i var preget av diktatorer som hadde sittet med makten i lang tid - for mange unge; hele deres liv – siden flere av de påvirkede landene rommer en befolkning hvor hele 60% er under 25 år gamle. Det er ikke rart et ønske om endring kom i 2011. Mange har levd hele sitt liv under én diktator. Kanskje med unntaket Tunisia, har ingen av de overnevnte landene blitt frie demokratier per 2016. Det er kompliserte prosesser som tar lang tid. Det er likevel et steg riktig vei.

Syrias president Bashar al-Assad lot seg ikke kneble i Syria da opprørene fant sted i Damaskus, Aleppo, Daraa og andre steder i 2011. Det som nå har utviklet seg til en fem år lang pågående krig mellom regimet og dets motstandere har tvunget 4,5 millioner mennesker på flukt og flere hundre tusen er døde som et resultat av regimets terror. Bare den siste måneden har mer enn 500 mennesker blitt drept i Aleppo av det syriske regimet. Assad bruker også sult som aktivt våpen i krigen mot sitt eget folk. FN sier nå at så mange som 300,000 kan riskere å dø av sult som følge av Assads omringelse av Aleppo som skjer i disse dager.

Den islamske stat (IS) som har vokst i Syria og Irak fra og med 2013 er en konsekvens av Assads sekteriske politikk. USAs Irak-invasjon i 2003 destabiliserte området betraktelig og åpnet spillerom for jihadisme. Det samme ser vi i dag i Libya hvor NATO intervenerte i 2011 og IS kontrollerer store deler av kystlinjen i landet. Diktatorstaten Syria har systematisk kontrollert sin befolkning og slått hardt ned på opposisjon siden Bashars far Hafez al-Assads tid fra og med 1970. Situasjonen blir ikke lettere av at Russland og Iran åpent støtter regimets bruk av krigføring mot folket. Med USA, Frankrike, Tyrkia, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater nå også med i konflikten blir situasjonen mer kaotisk.

Assad sverger på å tviholde på makten i Syria og slå ned på all opposisjon. Mens IS definitivt er en direkte trussel mot vestlig demokrati og det liberale Europa, er Assad kjernen og essensen av det fundamentale problemet som runger i Midtøsten og gjør at grupper som IS i det hele tatt oppstår. De politiske undertrykkende statene i Midtøsten og Nord-Afrika - her i form av Syria som eksempel - har naturlig nok skapt grobunn for ekstrem Islam og jihadisme ved konstant undertrykking. Det vil ikke si at IS ikke er en reell trussel. De er uten tvil en av de mest notoriske jihadistgruppene i moderne tid. Det er heller ikke slik at diktatorer som Assad kan lett vippes av tronen for å løse problemet. Et land som Tunisia sliter fortsatt med terrorisme til tross for at tidligere president Zine El Abidine Ben Ali ble tvunget av i 2011. Poenget er at så lenge diktatorer som Assad får terrorisere sivile og tvinge regimets autoritære politikk ovenfor befolkningen, vil grupperinger som IS kontinuerlig oppstå.