Verdidebatt

Hege Storhaug forsimpler debatten om islam

Det går ikke an å kjempe for «våre frihetsidealer» og samtidig hevde at muslimer bør fratas grunnleggende menneskerettigheter. Friheten må omfatte alle.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I kronikken «Underlig kristen støtte til Hege Storhaug» (Vårt Land 30. ­januar) påpekte jeg at ­«debatten om islam, om innvandring og om integrering [trenger] mange nyanser og balanse».

I sitt svar (Vårt Land 11. februar) viser Hege Storhaug at jeg har talt for døve ører. Hun hopper over alle nyanser – og forsimpler debatten ved å kritisere meg for ting jeg aldri har skrevet.

Det er viktig å kritisere og motarbeide muslimer som motarbeider religionsfriheten, som hetser­ jøder, som forfølger mennesker som forlater islam eller som står bak tvangsekteskap. Dette har jeg ofte understreket – også i kronikken i Vårt Land. Men Storhaug hopper over all enighet. Det virker som om hun mener at den som ikke fullt og helt støtter alle hennes forslag, analyser og ­påstander, er en «virkelighetsfornekter av høy rang».

Storhaug skriver: «Espen Ottosen mener det å påpeke faktiske forhold er å spre frykt.» Nei, jeg har aldri hevdet dette. Jeg har derimot hevdet at Storhaug sprer frykt ved å argumentere som om muslimer flest drømmer om at Norge skal bli som Saudi-Arabia.

Meningsløst. Storhaug spør: «Ser ikke Ottosen sammenhengen mellom høy innvandring og økende integreringsproblem?» Spørsmålet er bortimot meningsløst. Selvsagt fører høy innvandring til økte problemer med integrering. Jo mindre innvandring, desto færre mennesker trenger integrering. Sammenhengen er triviell. Jeg har aldri vært negativ til en åpen og ærlig diskusjon om integreringsutfordringer.

Et stort problem med Storhaugs analyser er at hun kobler integreringsproblemer altfor ensidig til religion. Som påpekt i kronikken ligner de store sosiale problemene i byen Södertälje i Sverige på det vi ser i Malmö. Men de fleste innvandrerne i ­Södertälje er ikke muslimer, men assyriske kristne. Det viser at Storhaugs kobling mellom sosiale problemer og islam mangler nødvendige nyanser.

Dette betyr selvsagt ikke at jeg avviser at det kan være en sammenheng mellom en spesifikk kultur – eller en religiøs overbevisning – og spesifikke sosiale problemer. Det er sikkert slik at «dysfunksjonaliteten i opprinnelseslandene» kan være årsaken til ulike former for kriminalitet. Men unge mennesker selger ikke narkotika fordi de er inspirert av Koranen. Det er derfor urimelig av Storhaug å forklare det negative i såkalte «tapte områder» i Sverige, England eller Frankrike med islam.

Bedehus. Så langt jeg forstår, mener Hege Storhaug at omtrent alle moskeer i Norge står for en totalitær ideologi. Disse fremfører en ideologi som først og fremst er «politikk og jus, der det spirituelle er i bakgrunnen», og Storhaug vil «begrense denne ideologien». Slik formulerer hun sin løsning: «Ja, jeg mener at politikerne aldri skulle latt totalitær islam får lov å organiseres i moskeer under dekke av «religion», dertil sponset av offentlige kroner på linje med et fredsælt bedehus».

Nå er jeg enig med Storhaug i at norsk bedehusaktivitet er langt mer fredsæl enn mye av det som kan foregå – og fremmes – i muslimske sammenhenger. Like fullt er logikken hennes problematisk. Storhaug tenker at «målet helliger middelet» og vil derfor bruke udemokratiske maktmidler fordi resultatet blir «økt trygghet for jøder, «vantro», ikke muslimske og seksuelle minoriteter». Men i Norge har vi ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og møtefrihet, og det må ligge grundig dokumentasjon til grunn før vi stanser møtevirksomhet eller nekter opprettelse av et trossamfunn.

Ikke demokratisk. For noen tiår sidem arbeidet mange radi­kale marxister for «væpnet revolusjon» og ville ha et helt annet styre­sett. Likevel ble de ikke fratatt sine grunnleggende demokratiske rettigheter. Ut fra Storhaugs argumentasjon var dette­ galt; hun argumenterer som om AKP-ml burde vært tvangsoppløst. Det virker ikke særlig ­demokratisk.

Vi bør selvsagt møte totalitære­ muslimske krefter med sterk motstand. Grupper som aktivt motarbeider det norske demokratiet bør ikke få statsstøtte. Politiet bør gripe inn hvis muslimer fremfører trusler, trakasserer homofile eller forfølger ­annerledes troende. Men vi bruker altså ikke maktmidler mot de med andre idealer enn de Storhaug (eller jeg) finner akseptable.
Det er når mennesker handler i strid med norsk lov, at vi griper inn.

Bare ved å holde fast på det grunnleggende skillet mellom handlinger og holdninger, mellom ytringer og gjerninger, tar vi vare på demokratiet vårt. Det er underlig at Storhaug ikke innser at mye av kritikken hun mottar fra ulike hold skyldes hennes selvmotsigende argumentasjon. Det går nemlig ikke an å kjempe for «våre frihetsidealer» og samtidig hevde at muslimer bør fratas grunnleggende menneskerettigheter. Friheten må omfatte alle.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 13.02.2016

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt