Verdidebatt

‘Uår i folket følges av de største skader’

I en ukultivert og usivilisert epoke vil den islam som er i kamp med friheten dominere. Det er dit vi er på vei.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det burde være den ­største selvfølge at 
enhver frihetsorientert 
borger, ikke minst 
«eliten», stod opp mot den form for islam som har befestet makt i Norge og Europa. Dessverre er dette ikke en realitet, til tross for at vi lever midt i en sivilisasjonskamp mellom den humanis­tiske kritiske fornuften, og økende oppslutning om å underkaste seg forkvaklede islamske dogmer. Samtidig ser vi en folkevandring 
av historisk omfang inn i 
Europa fra den dysfunksjonelle islam­dominerte verden. Dette er ­grunnen til at folket har «stemt frem» boken Islam. Den 11. 
landeplage til en gedigen bestselger.

Folket er fornuften, og folket er med rette bekymret for frem­tiden. Ja, jeg skrev målrettet den sensasjonelle bestselgeren på nå 46.000 bøker til folket. Det er den vanlige mann og kvinne 
jeg identifiserer meg med og som kan utgjøre en forandring. 
«Eliten» har generelt vært faktaresistent i 30-40 år.

Da Arnulf Øverland raljerte mot kristendommen på 30-tallet 
(foredraget om «den tiende 
landeplage»), kunne han spankulere fritt på Karl Johan uten frykt for å bli overfalt eller drept. I vår tid er denne friheten tapt for dem som har stått i fremste rekke med kritikk av den harde lovreligionen som oppstod da 
Muhammed fikk makten i 
Medina i 622 etter å ha mislykkes 
som ren forkynner i Mekka.

Pensjonisten og tegneren Kurt Westergaard, Lars Hedegaard og Lars Vilks er alle utsatt for attentat i våre naboland — det kunne like gjerne endt med døden. De overlevde på tross av, og de lever nå begrensede liv omgitt av sikkerhets­regimer. Theo van Gogh, derimot, 
ble drept, strupeskåret i Amsterdam (2004). Jeg undrer meg: Hva blir fortsettelsen? Eller konkret: Hvem blir den neste?

Folk forstår at noe ikke ­stemmer med den islam som har fått makt og som dominerer mange sunni- og sjiamoskeer og -bevegelser i Norge. Det er en humørløs, hevngjerrig, hårsår, kvinneundertrykkende, jødehatende, maktsyk og intolerant islam.

Den fredsæle islam fra Mekka-
perioden, den rent spirituelle, 
utgjør ingen trussel. Det er den form for islam mine venner ­følger, og de er like frihetsorien­terte som kristenkulturelle meg og som troende kristne flest. De støtter oppunder likestilling, 
like­verd, religiøs frihet (som ­retten til å konvertere og falle 
fra) og ytringsfriheten. For ­debatten videre er det uhyre ­viktig å skille de muslimene som er våre ­venner, fra dem som har et mål om å presse lovreligionen fra Medina-tiden gradvis inn i samfunnslivet vårt.

Espen Ottosen mener det å påpeke faktiske forhold er å spre frykt (Vårt Land 30. januar). I min optikk minner dette om forsøk på herske­teknikken knebling. I en tid der vi har krefter på norsk jord (over hele landet i henhold til PST) som eksempelvis støtter den barbariske Islamske staten (IS), der vi har åpne jihadister (som ­Profetens Ummah), der vi har ­tusener av salafister som forherliger et shariastyrt samfunn, der vi gjennom flere tiår har hatt politikere som har ført en politikk uten verdimessig bærekraft, der vi har toneangivende medier og akademikere som har prøvd sitt beste for å retusjere virkeligheten, er det altså ett menneske som sprer frykt. Det kan være verdt å minne om at å peke på fakta og realisme var heller ikke «populært» blant sentrale deler av «eliten» på 30- og 70-tallet.

Men denne form for argu­mentasjon fra Ottosen og hans like, går ikke hjem hos folket. Problemene med islam i Europa 
er nå så åpenbare at man skal være virkelighets­fornekter av høy rang for å fortsette å tviholde på en konstruert idyll. Jeg har selv bivånet på nært hold ­områder i Europa som langt på vei er tapt for de nasjonale myndighetene og der islam i sin uskjønne versjon dominerer (Rosengård i Malmö, arrondissement i Marseille, bydelen Tower Hamlet i London). I et kvinne- og barneperspektiv vil jeg helst ikke vite hva som kan foregå bak ­dørene i slike områder. Det vi dog vet, er at det er ingen tegn til at utviklingen vil snu og reverseres. Tvert om, som jeg skriver i boken.

Ottosen er opptatt av ­demografi. Han kobler den ­muslimske befolkningen på fire prosent i Norge i dag til min ­sitering av Øverland: «Er vår tid forbi?» Deretter spør han om «integreringen» blir «bedre hvis nordmenn flest blir overbevist om at de ekstreme muslimene straks vil ha flertall i ­landet vårt».

Er det på dette nivået debatten skal legges? Har det slått Ottosen hvor mye utrygghet og støy så få har skapt i Norge og Europa? Har det slått ham at den folkevandringen vi så i fjor inn i Europa — dominert av unge muslimske menn, etter all sannsynlighet vil forsterke allerede eksisterende verdiproblem rundt islam?

Ser ikke Ottosen sammen­hengen mellom høy innvandring og økende integreringsproblem? Hvis svaret er nei, da står Ottosen sammen med en stadig mindre flokk politikere.

Den islam som har satt seg i veggene i de dominerende sunni- 
og sjiamoskeene, er en totalitær ideologi. Å ville begrense denne politiske ideologiens innflytelse 
har ingenting med å «avvikle religions­friheten for noen av innbyggerne i landet vårt». Ideologien er først og fremst politikk og juss, der det spirituelle er i bakgrunnen. Å begrense denne ideologien vil gi religionsfrihet til de frihetsorienterte muslimene som ønsker å leve i et verdslig demokrati. Resultatet blir også økt trygghet for jøder, «vantro», ikke-muslimske og seksuelle ­minoriteter.

Ja, jeg mener 
at politikerne aldri skulle latt totalitær islam få lov til å 
organiseres i moskeer under 
dekke av «religion», dertil ­sponset av offentlige kroner på linje med et fredsælt bedehus. Hva som foregår i slike moskeer, hva det jobbes for og mot, er i all sin uskjønnhet beskrevet av den ­tidligere danske imamen ­Ahmed Akkari.

Akkari var en sentral imam i en rekke danske sunni-moskeer, shariadommer i gettoer, og en hjerne bak den danske delegasjonen som var med på å ildne opp massene i Midtøsten under karikaturstriden i 2006. I boken 
Min afsked med islamismen. ­Muhammedkrisen, dobbelt­spillet og kampen mot Danmark, 
beskriver han totaliteten og ­avskyen for det liberale demokratiet i disse moskeene. Som han formulerer seg: «Alle de (muslimene) som levde integrert i Danmark uten å være bundet av Koranens og profetens mange regler, følte seg etter alt å dømme 
fremmedgjorte i disse miljøene 
og holdt seg vekk.» Tanke­vekkende fra en avhopperimam?

Ottosen er tydelig berørt av mine beskrivelser fra «tapte områder» 
i ­eksempelvis Sverige og Frank­rike. Han vil dog ikke at den ­dystre tilstanden i disse 
områdene skal kobles til islam, enten det gjelder kriminelle ­forhold eller sosiale og økonomiske problem.

Men hvorfor domineres slike områder så sterkt av personer fra den islamdominerte verden? Hvorfor befolker ikke hinduer, sikher og buddhister de «tapte områdene» eller lager sine egne slike områder? Hvorfor viser ­kriminalstatistikker på land­bakgrunn i andre europeiske land at personer fra den islamske verden topper — ikke eksempelvis kinesere og vietnamesere?

Kan det ha noe med islam å gjøre at bildet er likt i hele Vest-Europa? Kan det være en sammenheng med dysfunksjonaliteten i opprinnelseslandene? Kan det være en sammenheng med stammementaliteten som trives så godt der islam dominerer?

Som historiker Halvor Tjønn sier det: «Det som fins på muslimsk område, er stort sett territorium holdt sammen av brutale diktatur. Når diktatoren faller, da faller også området sammen.» For islam vektlegger det muslimske fellesskapet, ikke det norske eller det pakistanske. Å høre til klanen eller stammen er langt viktigere enn tilhørighet til en nasjonalstat.

Ser vi også ­resultatet av at islamske land ­
hektet seg selv av den teknologiske utviklingen før den ­industrielle revolusjonen i ­Vesten? Blind underkastelse forkastet den frie tanken? Kan vi i tillegg si det som det er: At islam også legitimerer voldsbruk mer enn noen annen religion, slik også forsker Tina Magaard har kommet frem til etter studier av religioners tekster?

Demografi vil spille en 
avgjørende rolle i årene som ligger foran oss etter som islam ikke er blitt humanisert på 1.400 år. (Noen vil kanskje fremdeles ta sjansen på at islam «plutselig» blir noe helt annet enn hva ­Muhammed predikerte ved makten?)

Derfor mener jeg at hvis 
ikke politikerne stopper den pågående folkevandringen fra ­islamske stater inn i Europa, vil vi om knapt en håndfull år vite hvor dette prosjektet ender: 
Islam vil få betydelig og kontinuerlig økende grep om Europa.

I Middelalderverket Konge­speilet fra 1200-tallet, der en konge taler til sønnen, ­prinsen, heter det:

«Om det kommer uår i folket, er det verre enn uår i landet. Et land kan bli hjulpet om det står vel til i grannelandene og kyndige menn ordner med tilførselen derfra. Men om det blir uår i folket, i landets seder, da følges det av de aller største skader. For ingen kan kjøpe fra andre land seder eller mannevett om det ødelegges eller spilles som før fantes i landet.»

Her ligger den realistiske ­
frykten: I en ukultivert og ­usivilisert epoke vil den islam som er i kamp med friheten 
dominere. Det er dit vi er på vei. Men det er vel ikke dette vi vil, enten vi er konservative kristne eller ikke-kristne som setter pris på det åpne, frie demokratiet?

Først publisert i Vårt Land 10.2.2016

LES MER: Lars Gule skriver at «Altfor mange lærde har kritikkverdige tolkninger av islam.»

LES MER: Basim Ghozlan skriver om «Storhaugs 'grundige' arbeid» 

LES MER: Basim Ghozlan spør «Islam.no er ikke Rabita-moskeen sin hjemmeside og administrasjonen i Rabita aldri har administrert siden. Så hvorfor fremstiller Hege Storhaug saken helt annerledes?»

LES MER: Erik Lunde skriver at «Hege Storhaug stigmatiserer muslimer»

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt