Jeg melder meg ut av Åpen folkekirke

Det var utrolig skuffende­ å lese resultatet av Åpen folkekirkes årsmøte, og at de går inn for å ha to vigselsliturgier i kirken. Var det dette vi engasjerte oss for? Delte ut løpesedler, oppfordra venner og kjente til å stemme på? For å få en organisasjon som med store ord snakker om å «motarbeide diskriminering» og «fremme menneskeverd», men som ved første korsvei forlater prinsippene for å ivareta en misforstått kirkelig harmoni på bekostning av de som faktisk blir diskriminert?

Det Åpen folkekirke nå mener,­ er altså at det skal lages en ny vigselsliturgi, som skal være for alle. Men så mener de i tillegg at man skal beholde den gamle,­ som da bare skal være for de hetero­file. Dette er selvfølgelig litt mindre diskriminering enn i dagens kirkelige praksis. Men det er fremdeles diskriminering!

Det er som om vi skulle hatt to ulike dåpsliturgier, hvor den ene bare var for barn som var født innenfor ekteskap, og en liturgi som var for alle. Eller to ulike liturgier for ordinasjon av prester, en som bare var for mannlige prester, og en som var for alle. Ingen ville jo i så fall vært utelukket fra å bli døpt eller bli ordinert på grunn av kjønn eller foreldres samlivsform.

Men presentert for valgmuligheten mellom disse ulike liturgiene, ville jo et klart syn på kjønn og samlivsform komme til uttrykk. Det er altså dette Åpen folkekirke går inn for, som sitt primære standpunkt. To liturgier, ingen skal bli utelukket, men vi sørger for at ­ingen er i tvil om hva kirken egentlig mener om homo­filt samliv, og heteronormativiteten­ l­ever i beste velgående. Hvis dett­e skulle gå gjennom på Kirke­møtet,­
er Åpen folkekirke da fornøyd? Med at vi bare har litt diskriminering av lesbiske og homofile?

Daværende leder av Åpen folke­kirke, Sturla Stålsett, skrev (Vårt land 6. november) at spørsmålet om likekjønnet vigsel må bli løst på en måte som gjør slutt på uverdig forskjellsbehandling, og at Åpen folkekirke vil arbeide­ for en felles liturgi. Han skriver videre at Åpen folkekirke vil være helt tydelige på likeverdet mellom likekjønnede og ulikekjønnede par. Hva har skjedd med Åpen folkekirke ­siden dette­ ble skrevet? Hva gjør at man nå bare vil ha litt slutt på forskjellsbehandling, at man bare vil være litt tydelige på likeverdet, og akseptere at det skal være to liturgier, hvor bare heterofile kan velge?

Jeg kan forstå at man må inngå kompromisser i mange politiske og kirkepolitiske kamper, også denne. Men jeg kan ikke forstå at man gjør det allerede før en eneste forhandling i realiteten er begynt. Jeg forventer at Åpen folkekirke står på et klart standpunkt mot diskriminerende kirkelige praksiser. Jeg forventer at når man inngår kompromisser, så gjør man det klart at det er et kompromiss, og ikke ens primære standpunkt.

Jeg forventer at hvis man er nødt til å inngå et kompromiss om to liturgier, hvorav den ene kun er for heterofile, så er man tydelig på at man vil arbeide ­videre mot diskriminerende praksiser i kirka, men at dette var så langt det var mulig å komme i denne omgang.

Jeg mener heller ikke at det må være bare en liturgi. Men hvis det skal være flere, så må alle kunne velges av alle som skal gifte seg. Og da går det ikke an å ha bare to, hvorav en i praksis ikke kan velges av homofile og lesbiske. Da må vi ha 
mange ­liturgier, også kanskje en som er skrevet med vekt på homofile og lesbiskes kamp for anerkjennelse og likeverd?

Dette kompromisset Åpen folkekirke har inngått allerede på sitt eget årsmøte, blir verken det ene eller det ­andre. Det hjelper ikke at det vektlegges at den nye liturgien skal være for alle – det skulle da bare mangle. Men at man bruker sin unike posisjon til å legitimere fortsatt ulikebehandling av lesbiske og homofile i kirken, når man har skjønt hva diskriminering handler om, det er for dårlig. Dette er ikke min organisasjon lenger, og jeg melder meg ut.

Jeg diskuterte Åpen folkekirke sitt vedtak med en god venn som er lesbisk. Hun har kirkelig bakgrunn, men holder god avstand til kirken, som den eneste store samfunnsorganisasjon som fortsatt legitimerer diskriminering av lesbiske og homofile. Hun sier: «Man er så vant til diskrimineringen. Man er så glad for smulene fra de heterofiles bord. Derfor kan vi oppleve det som en klapp på skuldra, når våre nærmeste allierte bare diskriminerer litt. Men helt alvorlig: enten diskriminerer man, eller så diskriminerer man ikke.»

Sturla Stålsett, og andre i led­elsen av Åpen folkekirke, akku­rat­ hvor mye diskriminering ­synes dere det er greit at Åpen folkekirke skal være for?

Først publisert i Vårt Land 10.2.2016