Verdidebatt

Den norske kirken - quo vadis?

Man kan se på religioners bud som rettesnorer det er lurt å følge - så sant dette ikke innebærer å skade andre. Ikke fordi det i motsatt fall finnes en Gud i himmelen som dømmer én til evig straff og pine, men fordi alle handlinger har konsekvenser.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Version:1.0 StartHTML:0000000167 EndHTML:0000005477 StartFragment:0000000454 EndFragment:0000005461

Den norske kirken - quo vadis?

Menneske i vår tid – vet du hvor du skal hen?

Menneske i vår tid – vet du hvor du vil hen?

Du søker ro, du søker fred på dette uro-sted,

hvor lykken er en bølgetopp, en såpeboble-flopp.

Jeg har bestandig følt tilhørighet til statskirken i Norge, følte meg aldri som en fremmed der, selv om jeg opprinnelig kommer fra Tyskland. Kanskje fordi man som kristen forstår seg selv som en del av et stort og verdensomspennende fellesskap, noe man har all grunn til: kristendommen er internasjonal. Om fattig eller rik, hvilket folkeslag man enn tilhører: i Kristus er vi alle brødre og søstre. En annen viktig perspektiv er, og som man har lett for å glemme til hverdags, at jordlivet er viktig, men kun midlertidig, høyst midlertidig.

Midlertidig? Dette inntrykket sitter jeg ikke igjen med når jeg følger debatten om og i den norske kirken. Som jeg synes er kraftig politisert, ledsaget av de reneste kampanjer for å forandre innhold og idealer som har vært noen av DNK´s bærebjelker i generasjoner.

Det dreier seg om homofilt ekteskap. En motsetning, et paradoks i seg selv, synes jeg. Ekteskap har i tusenvis av år, og med rette blitt definert som et forhold mellom mann og kvinne. Ikke fordi noen ”fant” på det, men av helt naturlige årsaker. Mildt sagt fyller det meg med undring at politikere og andre tør å omdefinere et så grundig etablert begrep. Kanskje vil ettertiden smile av forsøket, kanskje fordømme det, men kan jeg ikke tro at homofilt ekteskap har fremtiden for seg. Uansett – så synes jeg at vedtaket er en unødvendig endring, all den tid samboerskap og ekteskap vil bestå side om side. Derfor kunne vi godt ha beholdt partnerskapsloven ; den nye ekteskapsloven provoserer en god del mennesker, og, er jeg redd for, vil bidra til å forherde frontene.

Jeg betrakter meg selv som liberalt troende - med et konservativt tilsnitt- , er nysgjerrig på andre religioner og livssyn og er absolutt ingen bibeltro fundamentalist. Men finner også i andre trosretninger den samme (heterofile) forståelsen av ekteskapet. Etter min mening kan man betrakte religioners bud som rettesnorer det i siste instans er lurt å følge - så sant dette ikke innebærer å skade andre. Ikke fordi det i motsatt fall finnes en sint Gud i himmelen som dømmer én til evig straff og pine, men fordi alle handlingene våre har konsekvenser. Slik er universet, livet innredet - bare se på klimaforandringene - og etter min mening best forklart med begrepet karma i østlige religioner. Jeg ser på synd og karma som to sider av samme sak – da synes jeg ting faller bedre på plass. Vi har alle muligheten til å velge, i større eller mindre grad. Noen ting er det best vi velger bort hvis vi ønsker å finne veien til virkelig, til varig lykke. Du kan godt kalle denne lykken for Gud.

Jeg ser mye godt i DNK, og vil også i fremtiden gjerne kunne føle meg hjemme der. Men synes at den begynner å bli uinteressant for meg som åndelig søkende, med en etter min mening overdreven kompromissvilje. Konformitet for enhver pris er vel neppe et kristent bud? Nei, det synes meg bedre at DNK konsentrerer seg om å formidle Kristi glade budskap og samtidig holder fast på moralske idealer, selv om disse kan være vanskelige å etterleve. Sånt er det med idealer: de skal vise veien og målet, ikke den veifarende.

Kirken blir snart flat som gulvet:

ingenting skal stikke opp!

Men vandringsmenn som går i mørket

trenger lys fra bakketopp.

Rupert Derben (musikkunstner og småbruker)

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt