Statlig støtte til kirken er ikke ‘støttehjul’

Noe av bakgrunnen for Håkon Pettersens innlegg «Smertefull endring (Vårt Land 4. feb­ruar) og hans innlegg på Skaperkrafts debattmøte sist uke, var Strek sin utgave høsten 2014: «På tide å fjerne støttehjulene?» En diskusjon om de fremtidige, økonomiske ordningene for Den norske kirke er viktig. Men utgangspunktet er ikke mindre viktig.

Strek tok som sitt utgangspunkt at Den norske kirke «krakelerer», slår sprekker. Svekket oppslutning vil true offentlig støtte/«støttehjula». Nå er det i og for seg ikke overraskende at kristendommen og kirken, inklu­dert Den norske kirke, ikke har den selvfølgelige plass i det offentlige rom som tidligere. Jeg er enig i at spesielt dåpstallene er utfordrende.

Men de er på ingen måte ferdiganalysert. Vi kjenner enda heller ikke effekten av trosopplæringsprosjektet. Også oppslutningen om søndagsgudstjenestene utfordrer. Samtidig er økt nattverddeltakelse i mange menigheter et interessant «tegn» på en styrket kirkelig bevissthet.

Men Den norske kirke er også noe mer. Den er et «hellig» nærvær i lokalsamfunnet og menneskenes liv. Den representerer kontinuitet og verdiforankring – for livet og døden. Det er kanskje vanskeligere å se i menigheter i urbane strøk og tilsvarende tydeligere i bygde- og småbymiljøer.

Prester og lokale kirkelige medarbeidere kan si mye om dette nærværet. Behovet for slik forankring er ikke blitt mindre over tid. Møtet med andre kulturer med en tydeligere religiøs­ profil har vist det. Møtet med de som det «vellykte» livet går i stykker for, skaper også et slikt forankringstrykk.

I krise og ulykker er kirken et naturlig samlingspunkt. Kirken er også en viktig kulturkraft. Kirke­husene er den tydeligste, ytre markøren. I tillegg kommer alt som skjer av lokal kultur­skaping. Ikke minst musikalsk, men også i et videre kulturelt perspektiv.

Mediemessig er kirkelige røster ikke mindre nærværende i det offentlige rom når det gjelder samfunnsmessige verdispørsmål enn tidligere. Organisasjonenes generalsekretærer er kanskje blitt mindre synlige, biskopene kanskje tydeligere.

Det avgjørende er at det er vokst fram en bred erkjennelse av at livssyns- og ­religionsfeltet er viktig for samfunnet og at det er stor enighet blant de politiske partiene om at en skal ha en aktiv, støttende religionspolitikk.

Det vil si at en skal legge ramme­betingelser for tros- og livssynssamfunnene. Det er til og med nå nedfelt i Grunnloven! I Streks og Pettersens analyse synes disse perspektivene å mangle mer og mindre fullstendig.

Dette kan ha sammenheng med forskjellig kirkelig og teologisk utgangspunkt. Dersom en har som utgangspunkt at kirken = den-aktive-flokken, blir kravet til økonomiske forpliktelser naturlig. Jeg har selv både vært prest i japanske småkirkelige «idealmenigheter» og i en norsk misjonsorganisasjon med store gaveinntekter, så dette vet jeg en del om.

Men folks forhold til kirken og «Vår Herre» gjennom livet, kan gi seg mange utslag. Det vet folke­kirkeprester mye om. Å være folkekirke sprenger de stramme rammene for menighetstenkning som har preget mye av kirkediskusjonen i Norge med utgangspunkt i forskjellige former for vekkelsestradisjoner.

For meg er folke­kirkebegrepet ikke et ullent­ samle­begrep, men en bibelsk forankret forståelse av «Guds ­rikes» nærvær i verden. Å betegne­ storsamfunnets/statens vilje til å være med å legge til­ 
rette for et livsyns- og trossamfunns mangfold som «støttehjul» slik Strek gjør, blir derfor helt feil.

Vi må ha som sitt utgangspunkt at samfunnet ser seg tjent med å ha et aktivt og levende religiøst og livsynsmessig nærvær. Det er en viktig del av samfunnsveven.

Dette har med økonomi å gjøre.­ Ikke som «støttehjul» til en spesiell kirke, men en hel samfunnssektor. Det gir kirkene­ større muligheter til å være kirke – og Den norske kirke til å være en landsdekkende og nærvæ­rende folkekirke i landet vårt. Det er viktig at for eksempel Strek og Skaperkraft legger til rette for en debatt om kirkenes og organisasjonenes framtid i Norge –hvor utgangspunktet ikke nødvendigvis må være den «krakelerende» kirken, men folkekirken som en viktig faktor i det norske samfunnet.

Først publisert i Vårt Land 9.2.2016